Like før påske la regjeringen frem den nye store skolereformen for videregående utdanning, den såkalte Fullføringsreformen (Meld.St. 21 2020-2021 Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden). Reformen berører en rekke sider ved videregående utdanning og med store konsekvenser for høyere utdanning. Fullføringsreformen skal samtidig redusere frafallet og styrke studieforberedelsen til høyere utdanning. Dessverre lykkes ikke reformen med det siste. I stedet kan den med sine forslag bidra til å svekke studieforberedelsene, noe som vil kunne få store konsekvenser for utviklingen av høyere utdanning.
Det viktige ved reformen er at retten til videregående opplæring (vgo) utvides, og at elever kan fortsette i vgo til de har fullført. Dette er på høy tid. Frafallet har vært høyest i yrkesfaglige utdanningsprogram, der 67 prosent har gjennomført etter fem år. Frafallet er derimot lavere i studieforberedende utdanningsprogram, der 80 prosent har gjennomført etter tre år, 87 prosent etter fem år. Ønsket om å bedre gjennomføringen i studiespesialisering synes ivaretatt gjennom de endringsforslagene som vil gjelde alle elever i videgående opplæring. Forslagene for å styrke studieforberedelsen er derimot svakere fundert.
Vi registrerer at regjeringen varsler at den vil trekke forslaget om et nytt såkalt framtidsfag. Det mener vi er riktig, blant annet basert på de negative erfaringer med det felles orienteringsfaget i 1974-97.
Det er oppsiktsvekkende at man ikke legger vekt på Fagfornyelsen som fra og med dette skoleåret har trådt i kraft i grunnopplæringen, og som vil være fullt innført t.o.m. VG3 skoleåret 22/23. Fagfornyelsen innebærer nye læreplaner i alle fag, tre nye tverrfaglige temaer i alle fag; demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling og folkehelse og livsmestring, og dybdelæring er et gjennomgående prinsipp. Det er heller ikke nødvendig å endre dagens fag- og timefordeling for å bedre elevenes evne til å lese og skrive akademiske tekster, utvikle kritiske lesemåter og digital dømmekraft og gi dem større mulighet til sammenhengende fordypning i fag og temaer. Det er allerede inkludert i Fagfornyelsen og kan gjøres innenfor de enkelte fagene, med endringer i timeplanleggingen og gjennom dagens Desentraliserte kompetanseutvikling (EVU).
Likevel foreslås det å redusere antall fellesfag til norsk, engelsk og matematikk. De øvrige fellesfagene (samfunnskunnskap, historie, geografi, naturfag, fremmedspråk og religion og etikk) blir programfag til valg (kroppsøving sies det ikke noe om). Det innebærer at elever kan avslutte hvert av disse fagene i ungdomsskolen.
Reformen legger opp til at elevenes studieforberedende kompetanse styrkes gjennom økt valgfrihet. Ut fra et snevert faglig perspektiv kan det muligens ha noe for seg. Dersom en elev i videregående velger å fordype seg i programfag som historie og geografi i videregående og fortsetter med disse fagene i høyere utdanning, er det en faglig sammenheng å bygge på. Derimot vil vedkommende ha sterkt svekkede forkunnskaper for å kunne velge høyere utdanning innen naturfag eller samfunnsfag, og muligheten for tverrfaglig kunnskapsutvikling på universitetsnivå er likedan begrenset.
Reformen legger opp til at fagvalg og spesialisering gjennomføres til dels så tidlig som i overgangen mellom ungdomsskole og videregående, noe som da betyr at valg skjer på et spinkelt grunnlag, og at elevene ikke får sjansen til å møte fagene fra ungdomsskolen igjen og få interessen vekket på nytt. Dermed fratas også elevene muligheter for å treffe gode valg for høyere utdanning, og det skjer allerede flere år før de fleste elever har begynt å tenke på hva de skal studere.
Innenfor høyere utdanning i dag legges det stor vekt på bredde og konvergens. Det er et svar på nasjonal og internasjonal forskningspolitikk som fremhever viktigheten av nye former for tverrfaglig samarbeid for å kunne møte de store samfunnsutfordringer. En forutsetning for å lykkes med det er at studentene har en solid allmennutdanning med seg fra videregående opplæring til universitet. At Stortingsmeldingen legger så liten vekt på allmenndannelse, tyder på at man ikke har forstått hvordan høyere utdanning i dag utvikles.
Allmenndannelse er en byggestein for den fordypning og tverrfaglighet som venter fremtidens studenter. Derfor vil forslaget om få fellesfag og omfattende valgfrihet kunne svekke den studieforberedende kompetansen, altså ha stikk motsatt virkning av hva reformen sier å skulle ha. Overgangen fra videregående skole til universitet kan for svært mange bli større og vanskeligere som følge av den foreslåtte reformen.
Universitet trenger motiverte studenter med god studiekompetanse. En forutsetning for å utvikle god tverrfaglig kompetanse er at man har solid fagkompetanse fra tydelige fagfelt, hvis ikke kan det lett bli faglig dilettantisme. Sammenheng og tverrfaglighet fremmes ikke ved å oppheve fagene. På et forskningsintensivt universitet som UiO er en stor trussel mot internasjonal suksess en svekket allmennutdanning, noe vi dessverre ser konturer av i det foreliggende forslaget. Ved UiO som er et breddeuniversitet, er mulighetene svært gode for å kombinere disiplinær fordypning med tverrfaglige studier, men det forutsetter en bred allmennutdannelse i bunn. Regjeringens forslag bidrar til å svekke studentenes forutsetninger for å kunne møte bredden innenfor de enkelte fag.
Et argument for reformen er at den skal stimulere til mer kritisk og etisk tenkning og handling. Da er det uheldig at den samme reformen kan bidra til å svekke den allmenne kunnskap innenfor noen av de viktigste kritiske dannelsesfagene i skolen, som historie, samfunnsfag, naturfag og religion. I et lengre perspektiv vil også dette kunne gi uheldige samfunnsmessige konsekvenser.
Kritisk tenkning er ikke det samme som «kritisk innstilling» eller en «verdi», men handler om konkret og sammenhengende kunnskap og trening. Ingen andre fag er bedre egnet til å lære elevene kildekritikk enn historiefaget. Hvis man skal kunne gjennomskue pseudovitenskap, må man ha kunnskaper om naturvitenskap. Naturfagkunnskaper forutsettes i tillegg innen en rekke andre universitetsfag, når klima- og miljøspørsmål i økende grad preger studier innen samfunnsfag, historie, og religion.
Fag som velges av få elever, vil etter hvert tilbys i mindre grad. Det vil redusere behovet for lærere med kompetanse innen de fagene. Dermed vil det utdannes færre, noe som kan gi den berømte Matteus-effekten, nemlig at de som har mye, får mer, mens de som har lite, får enda mindre. Noen universitetsfag vil trolig rammes hardere enn andre. Det gjelder fremmedspråk, religion og etikk. Dette er fag som kvalifiserer internasjonalt og styrker mangfoldskompetansen, noe som fremstår som vesentlige for et moderne Norge i verden. Stortingsmeldingen fremhever at i europeisk sammenheng anses flerspråklighet som nødvendig for å kunne ta del i utdanning og arbeid og integreringen i et flerkulturelt Europa.
At et lite land som Norge vil redusere fremmedspråkskompetansen fremstår som svakt begrunnet og vil svekke grunnlaget for Norges integrasjon i europeisk samarbeid innen forskning, utdanning, kultur og næringsliv. Fullføringsreformen skal åpne døren til verden, heter det i tittelen, men sett fra perspektivet til høyere utdanning kan det synes som at den snarere lukkes.
Vektleggingen av at elevene selv i større grad skal kunne velge fag, går på bekostning av det studieforberedende i regjeringens reformforslag. Den skole som regjeringen her skisserer, går i en annen retning enn høyere utdanning. Veien fra videregående opplæring til høyere utdanning kan bli tyngre enn den er i dag. Ved å svekke allmennutdanningen så radikalt som regjeringen foreslår, svekkes elevenes grunnlag for å treffe kvalifiserte studievalg. Resultatet kan bli at frafallsproblematikken forskyves fra videregående til høyere utdanning.
Dette innlegget ble først publisert på khrono.no 14. april 2021.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.