image-10
Lektorbloggen

Jommen sa jeg integrering

De siste to åra har jeg fått flere elever med kort botid, som nektes sine rettigheter til tilpassa opplæring. Slik stenges de ute fra mulighetene til integrering, skriver lektor Arne Jørgen Løvland.
AVArne Jørgen Løvland
15. januar, 2021
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

En fredag ettermiddag satt jeg på Edgar kafe. Til venstre satt ei jente og en gutt i midten av tjue-åra. Opptatt av avisa som jeg var, ensa jeg ikke deres samtale – ikke før hørsel ble nevnt, så tegnspråk og manglende hjelp.

Da jeg har ei hørselshemma datter, drista jeg meg til å vise at jeg hadde oppfatta hva de snakka om, og slik kom vi til å kjase om skole. Hun var nyutdanna lærer og vikarierte, og fortalte at det var nesten umulig å få hjelp til elever som sliter, selv de som har lovfesta krav om slikt. Hun irriterte seg over en ledelse som kun tenkte overskudd og helt glemte elevenes behov.

Det verste var kanskje det hun mot slutten sa an passant, at de fleste kollegene ikke brød seg. Så nyutdanna, så ung, så tydelig og så avkledd alle illusjoner.

Da jeg starta i skolen, lærte jeg hurtig at orda «tilpassa opplæring» er et politisk fata morgana, og at rektor som skolens pedagogiske anker mer er utopi enn fakta – da hans eller hennes hovedoppgave består i å balansere budsjettet.

Du tror kanskje at det å balansere et budsjett i skolen, er ensbetydende med flere lærere eller spesialpedagoger og undervisning tilrettelagt for elever som har særskilte behov?

Jommen sa jeg smør! Det er motsatt!

Det letteste å «ta», er ytelsene til ekstratimer, spesialpedagogiske timer, opplegg til minoritetsspråklige elever eller dem som har kort botid.

I de videregående skolene jeg har undersøkt på Agder, er administrasjonen de siste åra kraftig utvida – ei slik prioritering fører nødvendigvis til at andre deler av skolen lider. Det letteste å «ta», er ytelsene til ekstratimer, spesialpedagogiske timer, opplegg til minoritetsspråklige elever eller dem som har kort botid.

Det leder meg til den egentlige motivasjonen for å skrive innlegget: den strukturelle rasismen som de minoritetsspråklige elevene opplever, hvordan deres lovfesta rett til ekstra-opplæring nektes dem, og hvordan systemet er rigga for å kanalisere pengene til en overbyråkratisert administrasjon.

«Elevar i vidaregåande opplæring med anna morsmål enn norsk eller samisk har rett til særskild norskopplæring til dei har tilstrekkeleg dugleik i norsk til å følgje den vanlege opplæringa i skolen. Om nødvendig har slike elevar også rett til morsmålsopplæring, tospråkleg fagopplæring eller begge delar.» (Opplæringslova §3-12)

I 2019 var jeg på kurs hos Norsk Lektorlag hvor også Kunnskapsdepartementet deltok. Emnet var blant annet Opplæringslova og hvordan vi kan integrere dem som kommer til oss. Hun fra departementet fortalte at forskning viste at dess flinkere de minoritetsspråklige er i norsk, dess lettere er det å bli integrert gjennom vennekrets, arbeid og deltakelse i ulike organisasjoner eller gjennom organisert idrett.

De siste to åra har jeg fått flere elever med kort botid, som tross loven, nektes sine spesielle rettigheter til tilpassa opplæring.

De siste to åra har jeg fått flere elever med kort botid, som tross loven, nektes sine spesielle rettigheter til tilpassa opplæring, og slik også stenges ute fra mulighetene til integrering.

For å kartlegge elevenes behov benytter rådgiverne hos oss Norsk Pluss – et verktøy som ensidig kartlegger elevenes grammatikalske kunnskaper – og de aller fleste elvene har relativt «gode» grammatikalske kunnskaper og skårer rimelig greit – med den følgen at de «ikke har» et særlig behov – eller at behovet ikke avdekkes.

Norsk Pluss som kartleggingsverktøy har store svakheter. Også Utdanningsdirektoratet vet dette – derfor har de laga et påkosta verktøy som tar elevene på alvor, og finner hvilke faglige behov de har. Det verktøyet er skolene i Agder pålagt ikke å bruke – samtidig har vår skole lagt ned alle andre kartleggingsverktøy. Nå er det ene og alene opp til den enkelte lærer å kartlegge elevene sine.

Nå er det ene og alene opp til den enkelte lærer å kartlegge elevene sine.

Når du som skoleeier tror at problemet er det som Norsk Pluss avdekka, kan du sove godt og la humla suse. Skulle du få avdekka at elevene har store behov, og du som skoleeier har fått overført millioner av kroner som du har slusa inn i andre budsjettposter enn til å bedre elevenes norskopplæring, er det klart at da kan det bli så som så med søvnen – eller sett fra min side: Det er strukturell mobbing, da du fratar elevene muligheten til å delta på samme måte som alle andre som forstår språket. Du skyver dem ut i kulda, og du holder dem der.

Nå kan noen selvfølgelig hevde at dette kjente de ikke til, at det er en misforståelse. Det vil i beste fall være løgn. Problemer har vært kjent i mange år, men ble skriftliggjort til Kontrollutvalget i fylket gjennom «Videregående opplæring – tilpasset opplæring til minoritetsspråklige elever – Forvaltningsrevisjonen oktober 2017». Den viser at Agder har landa på Norsk Pluss da den er mindre «ressurskrevende for skolene».

Rapporten sier at den alene ikke er god nok:

«Det er samtidig verdt å nevne at noen skoler understreker at et eventuelt vedtak om særskilt språkopplæring ikke kan basere seg på kartleggingstesten alene. Selv om kriteriet isolert sett for hvilket nivå som oppfyller vilkåret for særskilt språkopplæring nå er klarere, er det fortsatt viktig og nødvendig å ta utgangspunkt i et totalbilde hvor man tar i betraktning den informasjonen og dokumentasjon man allerede har om den minoritetsspråklige eleven samt lærerens opplevelse av hvordan eleven klarer seg i læringsfellesskapet og hva som er den enkelte elevs særlige utfordringer og styrker.»

Det kan vel ikke sies tydeligere at Norsk Pluss aleine er ubrukelig!

Det vi vet fra forskning, er at relasjonen mellom elev og lærer er en nøkkelfaktor. En rekke studier har kommet fram til at kontakten mellom lærer og elev er den viktigste komponenten i en god skole. Det handler om å kunne se hver enkelt, finne deres styrke og svakhet og bygge dem opp. Dersom lærer klarer å vekke lærelyst, nysgjerrighet eller motivasjon hos elevene, vekkes det til live en «læringsmaskin». I et læringsmiljø bygget på trygghet og ei ramme der alle har et mål om å lære, virker miljøet selvmotiverende da alle trekker samme vei.

For å få til relasjoner og samhandling, må elev og lærer snakke samme språk, de må forstå hverandre

For å få til relasjoner og samhandling, må elev og lærer snakke samme språk, de må forstå hverandre – det må settes av ressurser. Gjøres ikke det, er skolen en strukturell rasist eller strukturell mobber. Er det ikke underlig hvor mange som tør å være det i 2020?

Det var nok dette som var det største sjokket for den nyutdanna jenta, hvordan lærerutdanninga fokuserte på lærers muligheter, mens virkeligheten viser lærers hindre og det evige pengestrevet.

Kilder (kontrollert og lasta ned 14.12.2020)

Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen
opplæringslovenundervisning

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?
Lektorbloggen
Et forsvar og en hyllest av eksamen
Elevorganisasjonen og flere politikere har i eksamen funnet en felles fiende. Men som en kloakkrotte uten venner trenger eksamen sårt et forsvar. For norske elever trenger eksamen for å få en rettferd...
Lektorbloggen
Alle eller ingen skal med
Det synes å herske en forestilling om at hvis alle elever løser hele eksamen kun i et digitalt grensesnitt, så er det universell utforming. Det er det ikke. Det gjør det også unødvendig vanskelig for ...