image-4
Lektorbladet

Hvem har ansvaret?

Stadig mer ansvar legges på skolen og oss som underviser, men hva er det egentlig vi har ansvar for?
AVRita Helgesen
05. september, 2018
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Nyutdannede lektorer og lærere forteller om praksissjokk og en skolehverdag som inneholder veldig mye mer enn de har blitt forespeilet, og erfarne lektorer – for eksempel jeg – har vært vitne til en utvikling der stadig mer ansvar legges på skolen og oss som underviser. Hva har vi EGENTLIG ansvar for? Hvem har ansvar for hva? Hva er årsakene til at skolen og vi som jobber i klasserommet opplever denne utviklingen? Hvordan kan vi som fagforening, tillitsvalgte, kolleger og individer ha oversikt og få tydeligere grenser for hva vi skal og må gjøre, hva vi kan gjøre og hva andre aktører har ansvar for? Jeg synes grensene har blitt stadig mer utydelige, og tror det er på tide med en ryddesjau på alle nivåer. Men det er ikke et engangsprosjekt, det må være et kontinuerlig arbeid på skolenivå, i kommuner, fylker og nasjonalt.

Økte forventninger til lektorer og lærere
Faglærernes hovedansvar er å ha solid fagkunnskap, pedagogiske og didaktiske ferdigheter og å bruke disse til beste for elevenes læring og utvikling. Kompetansemålene i læreplanene og kulturarven – det vi ofte kaller dannelse – må omsettes til god undervisning. Faglig trygge lærere gir variert undervisning, tilpasser oppgaver og abstraksjonsnivå og sørger for progresjon. I tillegg forventes den som underviser å være oppdatert innen teknologi, forskning og utvikling i faget. Hun ser enkeltelevene, er god på klasseledelse, samarbeider faglig og tverrfaglig med kolleger og ledelse og har god kontakt med elevenes foresatte. Oftest må den enkelte selv «finne tid» til alle disse oppgavene. Faglæreren tar ansvar, og prøver så godt hun kan å følge opp alle forventningene om at skolen skal utjevne sosiale forskjeller, bygge demokrati og medborgerskap og forebygge mobbing og styrke elevenes psykiske og fysiske helse. Alle disse forventningene skjuler og pulveriserer ansvaret som også eleven, foreldrene, skolens ledelse, politikere og hele samfunnet har.

Klare anbefalinger
Ekspertgruppen om lærerrollen gir klare anbefalinger og tydeliggjør ansvarsfordeling:

Fellestiden i skolen bør i større grad brukes på arbeid som er ment å styrke kvaliteten på lærernes undervisning. (s.209)

Det bør etableres få, gode og omforente mål for skolesektoren. (—) myndigheter, profesjon og ulike ledernivåer i skolefeltet har forhandlet seg frem til enighet om disse. (s. 215)

(—) det er behov for en mer ærlig og åpen kommunikasjon omkring hvilke problemer og dilemmaer den norske fellesskolen, som streber mot fremragende resultater, står overfor, og hvor krevende lærernes mandat i en slik skole i virkeligheten er. (—) At lærerne, i høyere grad enn tilfellet var frem til 1990-årene, trekkes til ansvar for elevenes læringsresultater, har til et visst punkt vært ønskelig og nødvendig. Men lærerne må føle at de har utdanningsmyndighetens støtte i dette vanskelige oppdraget (s. 216)

To år etter at rapportens anbefalinger kom, ser vi store endringer i måten fellestiden blir brukt på? Nei! Hvilke mål som settes, oppleves fortsatt som styrt ovenfra, og det er oftest mer drøfting enn reelle forhandlinger. Kommunikasjonen om elevresultater, elevrollen og tilpasset opplæring går fortsatt i vante spor, og nåde den som våger å blande inn argumenter som har med arbeidstid å gjøre!

Forbedring av elevenes faglige resultater
Etter PISA-sjokket og innføringen av Kunnskapsløftet har det vært klare ambisjoner fra politikere og myndigheter om å endre og fornye læreplanene og jobbe systematisk for å øke elevenes grunnleggende ferdigheter og fagkunnskap. Mye av skoledebatten har handlet om at elever kommer ut av grunnskolen med for svak faglig ballast, med påfølgende frafallsproblematikk i videregående skole.
Ansvaret for en god skole ligger hos myndighetene og skoleeiere, som skal utvikle rammeverket, bevilge og fordele ressursene som må til for å nå de ambisiøse målene. Skoleledere skal organisere undervisningen og sørge for at de som underviser har fagkompetanse og tilbys etter- og videreutdanning. Når budsjettene skal vedtas og fordeles på skolene, opplever vi stadige nedskjæringer og beinharde prioriteringer fra en ledelse som nøyer seg med å oppfylle minstestandarder. Fylkeskommunene driver systematisk timekutt og organiserer skoleåret slik at de ansatte må jobbe mer, mens elevene får færre timer. Klassene fylles opp til randen, og over 30 elever på studiespesialiserende er helt vanlig. For å unngå overtid må faglærere dele klasser, og elevene må forholde seg til enda flere lærere, samtidig som relasjonen mellom lærer og elev tillegges stor vekt.

Hvordan blir elevene i stand til å mestre fremtidssamfunnet?
Fagfornyelsen og den nye generelle delen av læreplanen vil kreve endringer i skolen, og det vil bli lagt mer vekt på kritisk tenkning, problemløsning, behov for å finne sammenhenger, evne til utholdenhet og selvstendighet, til å kunne planlegge og ta initiativ. Barn og unge skal læres opp til å samarbeide, ta lederskap, være medborgere med etiske og sosiale verdier godt forankret. De skal tenke globalt, ha multikulturell kompetanse og være miljøbevisste. De skal mestre livet gjennom bevisst kosthold, trening og en trygt forankret identitet. Fremtidssamfunnet trues av tendenser til økende forskjeller, klimaendringer, ressursmangel, konflikter og manglende jobbsikkerhet. Disse komplekse utfordringene og spenningene mellom idealene og truslene har vi alle ansvar for, og motivasjonen må ligge i at vi tror at vi kan mestre det, at vi klarer å gjøre skolen og opplæringen relevant. Vi som jobber i skolen må oppleve å få tillit, samtidig som vi får støtte i form av bedre samsvar mellom forventninger, elevrettigheter og de ressursene vi har til rådighet for å løse oppgavene.

Motivasjonen synker, og elevene er stresset og presset
Skolen får ofte «skylda» for at barn og unge er slitne og får psykiske problemer. Noe kan sikkert skyldes dårlig undervisning, forventninger om faglige prestasjoner og perioder med overbelastning av prøver og innleveringer. Men ansvaret ligger også i vår kultur og store endringer i samfunnet. Litt tabloid forklart kan man se en utvikling fra etterkrigsperiodens idealer som fellesskap og solidaritet, plikter og ansvar mot økende grad av individualisme, markedstenkning og jakt på tilfredsstillelse av egne behov.
Mattias Øhra, universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge, beskriver dagens ungdom som veltilpasset og stressa i selvrealiseringens tid. De lever i en konkurransestat der individets frihetsforståelse er basert på begjær og krav om selvrealisering. Markedssamfunnet er ifølge Øhra et tempokrati, det vil si preget av kampen om tiden. Sosiale medier spiller en sentral rolle i de unges sosiale liv, og de iscenesetter seg selv virtuelt, mens det digitale sosiale og relasjonelle livet blir stadig viktigere.
Forventninger om underholdning og ytre stimuli er en naturlig konsekvens av denne utviklingen. Symptomatisk er for eksempel Elevorganisasjonens leder Agathe Waage, som i debatten om mobilbruk i skolen forsvarer elever som dukker inn i Instagram, SnapChat og Facebook fordi de synes lærerens undervisning ikke er spennende nok. Det er lærerens ansvar å gjøre noe, ikke elevens. Og like selvsagt som at vi skifter kanal når et TV-program er kjedelig, skal eleven kunne velge noe som i øyeblikket er mer motiverende og mindre krevende enn for eksempel å løse andregradsligninger. Medievirkelighetens normer og handlingsmønstre smitter over på skolen, men det er ikke sikkert vi skal føle oss forpliktet til å følge dem. Skolen som institusjon bør heller våge å dyrke konsentrasjonen, de lange tankene, og tørre å være en autoritet som ikke overlater alle valg til den enkelte elev.

Denne kommentaren er publisert i Lektorbladet #4 2018.

se mer innhold fra kategorien

ArbeidLektorbladet
fagfornyelsenkompetansePolitisk leder har ordet

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbladet
Lektorlaget heller mot venstre
Medlemmene i Norsk Lektorlag stemmer på klima og miljø og på venstresiden. Dette viser en fersk medlemsundersøkelse.
Lektorbladet
Det skoleåret håret mitt ble grått
Som kontaktlærer får man mange vanskelige situasjoner i fanget, og mange av dem er det helt umulig å forberede seg på.
Lektorbladet
Skolebibliotekene må videreføres
Opplæringslovutvalget foreslår i realiteten å avskaffe skolebibliotek og erstatte det med folkebibliotek. Dette er Norsk Lektorlag sterkt imot.