image-4
Lektorbloggen

Hva vil vi med videregående skole?

Tidligere spesialisering og mindre felles faglig innhold i videregående skole er en risikabel vei å gå, mener representanter for Landslaget for norskundervisning.
AVAslaug Fodstad Gourvennec, Siv Sørås Valand og Vibeke Halvorsen Sæther
14. august, 2020
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Det 13-årige skoleløpet har fått nye læreplaner som iverksettes kommende høst. «Fagfornyelsen» har blitt til gjennom en åpen prosess, flere høringsrunder og invitasjon til engasjement og involvering. Nå foreligger den såkalte Lied-rapporten (NOU 2019:25) som hadde høringsfrist 1. juli. Utredningen inneholder omfattende endringsforslag om struktur og innhold i videregående skole hvorav mange går på tvers av fagfornyelsen.

Lied-utvalget ønsker å skjerpe formålet med videregående skole og gi den en ny struktur med to tydelige mål: studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Utvalget ønsker å spisse løpene mot klart definerte sluttkompetanser, blant annet ved å skille ut egne læreplaner i fellesfag for videregående, og å formulere fagenes relevans, verdier og kjerneelementer mer «i tråd med sluttkompetansen». Vi er skeptiske til utvalgets vektlegging av spesialiserte sluttkompetanser der det felles allmenne kunnskapsgrunnlaget nedskaleres.

I rapporten anerkjennes ikke videregående skole som selvstendig allmennutdanner, selv om dette samfunnsoppdraget er viktigere enn noensinne. Utvalget peker selv på sviktende oppslutning om demokrati, økt grad av polarisering og tillitssvikt som viktige utfordringer i vår tid. Påvirkning fra sosiale medier, polarisering, ekkokammer og feilinformasjon er trekk ved samtiden som gir utdanningsinstitusjoner og troverdige redaksjonelle medier særlig viktige roller som kunnskapsformidlere. Vi mener derfor at tidligere spesialisering og mindre felles faglig innhold er en risikabel vei å gå for å møte nåtidens og fremtidens utfordringer.

Hva slags relevans?

Utvalget vektlegger relevans: «Fellesfagene gjennomgås med tanke på enda sterkere relevans for sluttkompetansen i de 2 løpene». Men utvalgets syn på relevans er snevert.

Det bør tas høyde for at et fag eller fagområde kan være relevant i en større sammenheng enn det elevene opplever som relevant under skoleløpet. Dessuten legger fagfornyelsen godt til rette for økt faglig relevans. Det virker forhastet å foreslå en helt ny struktur for fellesfagene før den nye læreplanen er iverksatt. Et konkret eksempel er at 30% av kompetansemålene i fellesfagene på yrkesfag har fått yrkesrettet innhold i fagfornyelsen. Likevel foreslår utvalget sterkere yrkesretting før ny læreplan har fått virke.

Vi trenger fellesfagene

I utredningen står det: «Utvalget stiller spørsmål ved om fellesfagene skal være felles, eller om de i større grad bør innrettes mot den sluttkompetansen som elevene sikter mot». For studieforberedende programområder mener utvalget at «studiespesialisering bør utgå og erstattes av et eller flere utdanningsprogrammer som i større grad viser retning for elevene». Men faglig spesialisering tidligere i utdanningsløpet er en risikabel vei å gå. For å demme opp for polarisering og sviktende oppslutning om demokratiske prosesser trenger vi felles kulturelle, verdi- og kunnskapsmessige referanser. En grad av felles forståelse av historie, samfunn, kultur og verdier er et premiss for samfunnsdebatt og dialog.

Et argument utvalget legger til grunn for tidligere spesialisering er at elevene på vgs skal møte noe nytt i skoleløpet. Men i fagfornyelsen er progresjonen i gjennomgående fag allerede tydeliggjort. I norskfaget er f.eks. litteraturhistorien fjernet fra 10. trinn, men videreført på videregående. Problemet utvalget peker på er det alt tatt høyde for. 

Norskfaget som eksempel

Norskfaget er ofte gjenstand for engasjement og debatt. Særlig har det vært diskusjoner om forholdet mellom norsk som dannings- og kulturfag og norsk som ferdighetsfag.

Fagfornyelsen legger opp til et balansert forhold mellom norsk som både kultur- og ferdighetsfag. Med fagfornyelsen skal elevene lese flere hele verk, undersøke relevansen av eldre tekster, øve på å skrive akademiske tekster, trene opp egne retoriske ferdigheter og bli kritiske lesere og mediebrukere. Innholdet i norskfaget blir ikke mindre omfangsrikt, men planen legger bedre til rette for fordypning og dybdelæring.

Lied-utvalget foreslår å redusere antallet norsktimer, noe som vil gå ut over enten fordypning eller innholdsbredde. Samtidig foreslår utvalget at det skal opprettes et programfag (valgfag) i norsk for «elever som ønsker å fordype seg mer i norsk språk, kultur og litteratur». Vi frykter at det i dette ligger et ønske om å fjerne deler av fellesfaget norsk som omfatter norsk språk, kultur og litteratur og å «outsource» denne dannelsesdelen til et programfag som flere skoler ikke en gang vil kunne tilby.

I tillegg ønsker utvalget å programrette deler av norskfaget fra vg2 og at faget skal gjøres mer relevant i snever forstand ved å målrette det mot programområdets sluttkompetanse. Dette må ses i sammenheng med utvalgets forslag om å fjerne utdanningsprogrammet studiespesialisering og å erstatte det med «et eller flere utdanningsprogrammer som i større grad viser retning for elevene”. En programretting vil dermed innebære at norskfaget innrettes etter de nye utdanningsprogrammene. Det er sannsynlig at norskfaget får oppgaven med å øve elevene opp i å lese og skrive akademiske fagtekster innenfor hvert enkelt utdanningsprogram, for eksempel innenfor helse eller realfag.

Reduksjon i antallet norsktimer, mer programretting av norskfaget både på studieforberende og yrkesfag, mer vekt på lesing og skriving av akademiske tekster, et snevert relevansebegrep og et voldsomt trykk på en sluttkompetanse rettet mot høyere utdanning eller et yrke, peker mot en dramatisk avskalling av litteratur- og kulturfaget norsk. Utredningen har med dette en sterk slagside mot norsk som ferdighetsfag.

Mer enn en transportetappe

Lied-rapporten setter fellesfagenes etablerte kjerneelementer, relevans og verdier i spill. Vi mener at utvalget foreslår spesialisering og faglig ensretting for tidlig i utdanningsløpet og at videregående skole må få beholde sin rolle som allmennutdanner av ungdom i en formende og identitetsskapende livsfase. Videregående skole kan ikke reduseres til en transportetappe.

Om forfatterne:

  • Aslaug Fodstad Gourvennec er styreleder i Landslaget for norskundervisning (LNU) og førsteamanuensis ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger.
  • Siv Sørås Valand er daglig leder i LNU og lektor på Sandvika videregående skole.
  • Vibeke Halvorsen Sæther er styremedlem i LNU og lektor ved Thora Storm videregående skole.

Kronikken er tidligere publisert i Aftenposten 3. juli. Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen
fagfornyelsenLiedutvalgetvideregående skole

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Pilotstreiken rokka ved solferiane, lærarane streikar for deg og framtida di
Etter at streik råka ferien til fleire hundre tusen, trappar no me som underviser i skulen vår streik ved skulestart. Lærarstreiken handlar om langt viktigare verdiar enn Syden og sol. Me streikar for...
Lektorbloggen
Lønna er ikkje det ho ein gong var  
Artikkelen til Jon Hustad, «Lektoren er ikkje det han ein gong var», gir blod på tann til lektorar som har varsla opptrapping av skulestreiken til hausten. Noko har gått frykteleg gale når ein lektor ...
Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?