image-4
Lektorbloggen

Er det greit at «jøde-faen» er «ungdommens språk»?

«Jøde-faen!» «Jævla neger!» «Hore!» «Jævla homse-bøg!» «Faens hemmis!» «Allah-jallah!» er språk vi hører i skolen. Uten støtte fra ledelse, skoleeiere og foreldre, makter ikke den enkelte lærer å stå i det, og vender seg i stedet bort når hun hører eller ser «hverdagsrasismen». Slankingen av læreplanene må verne om og bevare kjerneverdiene i vårt samfunn; at minnesmerkene over grensesteinene i vår nære historie blir stående.
AVRedaksjonen
06. juni, 2018
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

av Marianne Logan, lektor, Stavanger

Det var tankevekkende å lese skuespiller Torbjørn Eriksens kronikk, «Fortidens fremtid» (Stavanger Aftenblad, 19.05.2018), om Auschwitz-Birkenau, politiseringen av høyreradikale tanker og, i forlengelsen av dette, ytringsfrihetens tveeggede sverd.

 

 Som skuespiller jobber han daglig med selvfølgeligheter, klisjeer, skriver han. Det kunstneriske arbeidet «handler i stor grad om å finne originale uttrykk for det man allerede vet, eller å gi gamle kjensgjerninger ny aktualitet». Han jobber med å «oppløse klisjeer»

Det er nærliggende å se på skolens oppdrag på liknende vis, at den skal gjøre selvfølgeligheter relevante for nye generasjoner. Skolen skal aktualisere og ivareta, ja, oppløse klisjeer. Hvilke klisjeer er det skolen skal aktualisere, forstørre og dissekere?
 

Godt menneske
Fra læreplanverket kjenner vi til abstrakte størrelser som toleranse, likeverd, nestekjærlighet og ytringsfrihet, for å nevne noen. På hvilke måter kan skolen gjøre disse begrepene, eller klisjeene, relevante, ikle dem «originale uttrykk», slik at de gamle talemåtene får relevans, blir aktuelle? Hva vil det si å være et «godt menneske»

Hva er «toleranse», hva er «likeverd»? Kjempeviktige spørsmål! Kan skolen se til teateret når det gjelder å gjøre ord til liv?

I kronikken forteller Eriksen at han i påsken dro til Krakow, til Auschwitz- Birkenau, en av utryddelsesleirene fra 2. verdenskrig, hvor systemisk tortur og drap av 1,5 millioner jøder, deriblant kvinner og barn, men også homoseksuelle, handikappede og «andre grupper» ble nullet ut. Drapene ble rettferdiggjort ut fra rådende raseteori og tilhørende språk om arisk verdensherredømme, hvor disse «gruppene av mennesker» ble beskrevet og omtalt som avvikere, degenerative og uverdige «Untermenschen» (undermennesker). Ordene, nedsnakkingen av jødene, i biologisk og intellektuell forstand, ga legitimitet til den blinde forakten og videre systematiseringen av utryddelsen av millioner av mennesker.

I Auschwitz, i dette mørkeste minnesmerket over hva vi mennesker er i stand til, i ordets aller dypeste forstand, av tanker og gjerninger mot medmennesker, søkte Eriksen et håp, men fant det ikke. Forståelig nok. Ikke før guiden fortalte om besteforeldrene sine som hadde vært fanger i samme konsentrasjonsleir, og at hun derfor valgte å bli guide for den samme tilintetgjørelsen, for «shoah» (tilintetgjørelsen), ble håpet tent. Guiden fant mening, hun hadde en beveggrunn, en kobling; et motiv.

Fremtiden formes i dag. Foreldre og skolen bærer sammen ansvaret for å aktualisere og dekonstruere våre viktigste klisjeer om menneskeverd, toleranse, likeverd, godhet, medmenneskelighet og ytringsfrihet, særlig, som det blir påpekt, i en høyreradikal politisk kontekst. For disse klisjeene er våre grunnleggende verdier, selve kjernen, slitte ord som vi gjerne bruker som synonymer på vårt samfunn. Vi ikler oss dem som kostbare smykker når vi holder festtaler, som på 17. mai. Men, hvordan forholder vi oss til disse sentrale verdiene, disse verdi-klisjeene, sånn i det daglige?

 

Systematisk unnfallenhet
«Jøde-faen! «Jævla neger! «Hore! «Jævla homse-bøg! «Kjeften, din svarting! «Faens hemmis! «Allah-jallah!» er eksempler på språk vi hører i skolen. Selv om læreplanverket, opplæringsloven og arbeidsmiljøloven alle er tydelige på at nedsettende og rasistisk atferd ikke skal tolereres, så lykkes ikke alltid skolen med å aktualisere sin intoleranse for denne «hverdagsrasismen» (ny klisje! − slik jeg ser det, på grunn av en systemisk unnfallenhet. Skolen overser, for slik å unngå ansvar, for i en travel hverdag å slippe å ta fatt på det store stykke arbeid det er å ta på alvor underliggende hat ved å dekonstruere holdninger og væremåter.

Enklest da å bortforklare med at det bare er «sånn ungdommen snakker», at det er «ungdommens språk». Uten støtte fra ledelse, skoleeiere og foreldre, makter ikke den enkelte lærer å stå i det, og vender seg i stedet bort når hun hører eller ser. Er vi da kommet dit hen at vi stilltiende godtar at «jævla jøde- faen» inngår som en naturlig del av måten norske elever kommuniserer med hverandre på?

Det jobbes i skrivende stund med å fjerne mål og innhold fra læreplanen i norsk skole. Å kutte overtallige læreplanoppgaver fra timeplanen har lenge vært et ønske fra lærerorganisasjonene, så oppdraget fra regjeringen er svært kjærkomment. Derimot må vi se til at oppgaven med å slanke læreplanen i fagene evner å verne om og bevare viktige delmål som omhandler kjerneverdiene i vårt samfunn; at minnesmerkene over grensesteinene i vår nære historie blir stående.

For det haster med å «gi gamle kjensgjerninger ny aktualitet», som er ordene Torbjørn Eriksen bruker.

 

Innlegget er også publisert i Stavanger Aftenblad

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen
fagfornyelsenlæreplaner

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?
Lektorbloggen
Et forsvar og en hyllest av eksamen
Elevorganisasjonen og flere politikere har i eksamen funnet en felles fiende. Men som en kloakkrotte uten venner trenger eksamen sårt et forsvar. For norske elever trenger eksamen for å få en rettferd...
Lektorbloggen
Alle eller ingen skal med
Det synes å herske en forestilling om at hvis alle elever løser hele eksamen kun i et digitalt grensesnitt, så er det universell utforming. Det er det ikke. Det gjør det også unødvendig vanskelig for ...