image-7
Lektorbloggen

Er det fyr på lærerlunta nå?

Man kan av og til spørre seg hvorfor lærerstanden i noen deler av Oslo ikke er i fullt opprør. De har opplevd stadige forverringer på visse områder de siste årene. Men nå ser det ut til å skje noe.
AVEspen Goffeng, journalist
03. februar, 2020
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

I midten av desember gikk en ganske stor gruppe lærere på Lofsrud skole på Mortensrud sammen om å fortelle oss at «situasjonen er prekær». De forteller at grensene for hva som er sett på som normal oppførsel i deres klasserom har endret seg dramatisk de siste årene. Bråk, narkotikasalg, voldsepisoder og trusler hører til hverdagen, og det i mye større grad enn tidligere.

De forteller om foreldre som tar elever ut av skolen på grunn av sikkerhetssituasjonen. 15 i tallet i 2019. Dette mye på grunn av en hevn- og æreskultur som har voldstrusler på slep hele tiden. Elevene har også svært vanskelig for å fortelle hva som skjer i deres hverdag, og å ta kontakt med lærere og politi. Lærerne spør om vi «virkelig skal slå oss til ro med at frykten for represalier trumfer en higen etter å fortelle sannheten?» Det er ikke en sunn ytringsflate.

Tall fra Utdanningsetaten viser det samme: Over 3 000 episoder med vold og trusler mot lærere ble rapportert i 2017. Og økningen er markant i løpet av kort tid, slik Aftenposten ramser opp:

  • Antallet «svært alvorlige» hendelser økte fra 167 i 2015 til 436 i 2017.

  • Antallet «alvorlige» hendelser ble nesten tredobler fra 425 i 2015 til 1219 i 2017.

  • Antallet «lite alvorlige» hendelser økte fra 279 i 2015 til 1515 i 2017.

14. januar skriver 42 lærere ved Mortensrud skole en lignende tekst som den som kom fra Lofsrud. De skriver om ressursmangel og om «kortsiktige og overfladiske tiltak» for å rette opp en vanskelig situasjon. Blant annet er det slik at «skolen har 95 prosent fremmedspråklige elever, bare i én klasse kan det være opptil 21 forskjellige språk. Mye av lærernes tid går med til å nøste opp i misforståelser og språklige konflikter.» Det sier seg selv at en slik situasjon er sterkt ressurskrevende. Det er også i dette området vi finner Bjørnholt skole, som er Norges første med metalldetektorer i inngangspartiet. Herfra har det også kommet ut en del skremmende opplysninger.

Nå har vi også saken om læreren Clemens Saers gående. Det er en sak som mange lærere finner skremmende. Han ble nesten drept av en elev med en voldelig historie bak seg. Men Saers fikk ingen opplysninger om dette før han gikk inn i klasserommet, og har ikke fått oppreisning.

Disse tekstene kunne kommet fra flere skoler i Oslo, og det vil overraske meg om det ikke dukker opp fler i overskuelig fremtid. Historier jeg hører fra frustrerte lærere på andre skoler kan handle om at de må skjule for foreldre at de gir elever ekstra hjelp utover skoletiden grunnet konservativt syn på kjønn. At jenter må ta på seg hijab når de kommer til skolen av frykt for sine medelever. At ekstra bevilgninger som er ment å brukes på språkundervisning i stedet blir brukt til vektere og annen sikkerhet.

Jeg har sett ikke-publiserte ukesinndelte lister med hendelser fra et par av disse skolene, og er ganske sjokkert over hvor lite oppmerksomhet problemene får.

Samtidig har lærere blitt fratatt sanksjonsmuligheter overfor bråkete elever. Nye direktiver har kommet som setter ned grensene for hva elever skal «tåle». For hva de kan melde lærere for. De kan ikke tas i, de kan ikke snakkes hardt til, de må ikke skremmes og fornærmes. Hensynet til elevene stiger stadig, men dette går ofte ut over de samme elevene det er ment å beskytte. Ekstra hensyn er lett å benytte seg av om man vil det. Jeg hører stadig historier om maktesløshet i møte med økende problemer i hverdagen.

Det som er smått utrolig er å dvele over hvor lang tid det har tatt å få denne situasjonen skikkelig frem i lyset. I den grad den i det hele tatt er det. Det er nå ti år siden statsviter og lektor Karl-Eirik Kval skrev i Aftenposten at det hele tiden handler om å «finne positive tegn og forsøke å få dem til å veie opp for de negative og antyde at problemene er blitt mindre». Han snakket da om integrerings- og språkproblemer, som unektelig er en stor del av årsakene til disse problemene. I forbindelse med den siste tidens tekster minner han på dette i en Facebook-status som han avslutter med å peke på at noen har «frekkhetens nådegave nok til å framstille det som om problemene kommer overraskende på – og at det går riktig vei. Til å bli matt av.»

Her kommer nemlig den klamme ytringsflaten inn og gjør seg gjeldende. Et grelt eksempel på dette er endelig i nyhetsbildet akkurat nå. For øyeblikket pågår nemlig en rettssak om et drap på Holmlia for to år siden. Det skamfullt neddyssede drapet på Mohammed – som takket være noen få ildsjeler har fått stor oppmerksomhet de siste få dagene – skjedde i skoletiden. Det er usikkert hvor mye resten av landet hadde hørt om denne saken om det ikke hadde vært for Jan Bøhler og hans partikolleger Sarah Gaulin og Trond Brækhus. Og Wenche Fuglehaug, som nettopp skrev at «ingen snakket høyt om det som skjedde med Mohammed». Om denne saken skriver nå Libe Rieber-Mohn – leder i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet – at det nettopp er «på tide å snakke høyt om Mohammed».

Er du interessert i saken, så skriver Jan Bøhler jevnlig oppdateringer fra rettssalen.

I en tekst om Saers-saken skriver også leder i utdanningsforbundet Aina Skjefstad Andersen at «konkurransetenkning ofte bidrar til å feie voldsproblematikk under teppet. I Oslo har erfarne lærere og rektorer fortalt om nødvendigheten av å dysse ned voldsepisoder for å bevare skolens omdømme. Under Saers-saken i tingretten fortalte hovedverneombudet i Utdanningsetaten at ordet «vold» helst ikke skulle brukes i etaten.»

Følg med på nettverk på sosiale medier som er forbeholdt lærere, og du vil lese om at altfor mange av dem må snakke i krokene, men holder seg stille i plenum. At de ikke sier til rektor det de sier til hverandre. En av flere grunner til dette er at store deler av årsaksbildet har med integreringsproblematikk å gjøre, hvilket mange av naturlige årsaker finner vanskelig å diskutere åpent.

Viktigst av alt: jeg har skrevet om lærere. Men oppi dette lever elever sin hverdag.

Hos lærere i Osloskolen finnes det rett og slett tonnevis med eksplosivt stoff for enhver gravende forfatter. Og dette er en fremtidig bok jeg vet at mange lærere ønsker varmt velkommen. Og vær så snill, ikke ha så lite empati med denne viktige yrkesgruppen og deres elever at du avfeier denne utviklingen med et skuldertrekk og et «det var bråk på skolen før også». Disse lærerne er ikke dummere enn deg, og vet minst like mye om hvordan skolen fungerte under din oppvekst som du gjør. De fortjener din støtte, ikke din bagatellisering.

Innlegget er tidligere publisert på Minerva, minervanett.no.

Foto: iStock, Minerva

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen
videregående skolevold

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Tause klasserom er et demokratisk problem
Et trygt og godt skolemiljø er avgjørende for at elevene skal trives og lære – det er alle enige om. Utfordringen er at bestemmelsene for skolemiljø praktiseres feil, og det har ført til tause klasser...
Lektorbloggen
10 råd for å rekruttere og beholde lærere og lektorer
Skole og utdanning topper listen over saker som betyr noe for folk flest ved valg, men debatten preges av symbolsaker som skolemat og lekser. Her er ti råd til politikere for å rekruttere og beholde f...
Lektorbloggen
Skolens voldelige dilemma
Hva skjer dersom jeg velger å ikke gripe inn mot utagerende elev, av hensyn til egen helse? Vil jeg da kunne forvente anklager om å ha ikke ha gjort jobben min?