image-0
Arbeid

Tid til læring og undervisning

Et nytt skoleår er i gang, og det er igjen behov for å stille spørsmålet: Hva skal vi bruke tiden tid?
AVRedaksjonen
24. august, 2010
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Stortingsmelding 19: Tid til læring ble lagt fram 11.juni. Meldingen slår innledningsvis fast at gode lærere betyr mest i skolen, og at ingen andre er så viktige for elevenes læring som dyktige lærere. Det pekes på at lærernes hovedoppgave er undervisningsarbeid. At lærerne har nok tid til oppfølgingen og støtte til den enkelte elev og til undervisning av elevene i fellesskap, blir dermed avgjørende for å nå regjeringens mål, sies det. Lærernes lønnsutgifter utgjør om lag 80 prosent av ressursene i skolen, og god bruk av lærernes arbeidstid både i og utenfor klasserommet blir også derfor spesielt viktig.

Norsk Lektorlag mener det er positivt at regjeringen vil rette oppmerksomhet mot tidsbruk i skolen, men meldingen viser ingen overbevisende handlekraft. Meldingen baseres på rapporten fra Tidsbrukutvalget som ble nedsatt av Kunnskapsdepartementet som oppfølging av St.meld. nr. 31 (07–08) Kvalitet i skolen. Man ville kartlegge tidsbruk og organisering blant lærere, skoleledere og skoleansvarlige i kommunene, avbyråkratisere skolen og sikre at tidsbruken er rettet mot undervisning og læring. Tidsbrukutvalget la fram sin rapport i desember 2009 og foreslår tiltak for lærere, skoleledere, skoleeiere og nasjonale myndigheter slik at lærerne kan bruke mer av sin arbeidstid på undervisning, vurdering og planlegging av undervisning. Utvalget peker på at lærernes kompetanse og samspillet med elevene er de enkeltfaktorene som har størst betydning for elevenes motivasjon og læringsutbytte, og derfor er det viktig at forholdene legges til rette slik at lærerne kan bruke mest mulig av tiden på skolens kjerneoppgaver, nemlig undervisning, vurdering og planlegging av undervisningen.

Knappe ressurser og økt krav
Det blir altså et spørsmål om å kaste bort lærernes arbeidstid på uviktige gjøremål. Et annet spørsmål, som får liten oppmerksomhet, er om arbeidstidsressursen faktisk strekker til. Norsk Lektorlag pekte i sitt innspill til Kunnskapsdepartementet på at skolens troverdighet som institusjon er avhengig av et samsvar mellom elevenes rettigheter, de oppgaver som følger av læreplanene, og den arbeidstidsressursen som faktisk stilles til disposisjon. Norsk Lektorlag mener at vi i dag har et misforhold mellom elevenes rettigheter til individuell oppfølging og den arbeidstidsressursen som faktisk utmåles gjennom lesepliktsystemet i tariffavtalen.

På en del videregående skoler er situasjonen prekær. Et illustrerende eksempel vises i et brev to kroppsøvingslærere sendte sin avdelingsleder mot slutten av siste skoleår. De varsler om at de ikke har rukket å gjennomføre alle pålagte elevsamtaler, og heller ikke har funnet tid til å skaffe forsvarlig vurderingsgrunnlag eller til å gjennomføre en tilpasset opplæring for samtlige elever. De to arbeider ved en skole på Østlandet der kroppsøving blir undervist med 30 elever i gruppen. Den ene læreren hadde 275 og den andre 236 elever, og de var altså pålagt henholdsvis 550 og 572 underveisvurderingssamtaler med elevene.

Dagens arbeidstidsavtale er dessverre til liten hjelp i slike situasjoner. Norsk Lektorlag har tatt opp dette både med departementet og med KS. Vi har pekt på at ressursene til undervisningsoppgaver i videregående skole i sin tid ble dimensjonert for et kollektivt undervisningstilbud med få krav til dokumentasjon. Den tradisjonelle dimensjonering av arbeidstid kan ikke imøtekomme elever og foreldre som forventer en individuell tilpasning som nærmer seg det som tidligere het privatundervisning, bare under skolens tak.  Vi etterlyser derfor en politisk diskusjon der disponible arbeidstidsressurser i skolen relateres til innholdet i fagplanene, til elevenes rettigheter til individuelt tilpasset opplæring og til individuelle vurderingssamtaler, til krav om dokumentasjon, til krav om yrkesretting innen ulike programområder osv, osv. En balansert vurdering av elevenes rettigheter til fellesskapets ressurser er i siste instans et politisk spørsmål som regjeringen må ta stilling til. Stortingsmeldingen unnlater å gjøre dette.

Forvirrende begrepsbruk
Valget av tittel på meldingen – Tid til læring – bidrar verken til en klarere analyse av situasjonen eller til en klarere rolleforståelse når det gjelder tidsbruk i skolen. Selv om læring – både som egenutvikling og organisasjonsutvikling, inngår i undervisningspersonalets oppgaver, er det elevenes oppgave å lære. Derimot er det lærernes og skolens fremste oppgave å drive undervisning, veiledning og opplæring av elevene. Denne rollefordelingen ble sterkt underkommunisert under reformene på 90-tallet da begrepet undervisning ble et fy-ord, og ”korrekt” omtale av aktiviteten i skolen ble læring. Begrepsbruken fulgte den gang en skolepolitikk under slagordet om elevenes ansvar for egen læring og førte etter hvert til den abdiserte lærer. Politikken førte til at skillet mellom lærer- og elevperspektivet ble diffust. I en nylig utkommet bok av Geir Haugsbakk viser forfatteren forekomsten av begrepene utdanning, opplæring, læring og undervisning i styringsdokumenter om skolen fra 1939 til 2006. Haugsbakks språkbruksanalyse bekrefter vår erfaring: Skolepolitiske dokumenter som erstatter begrepet undervisning med begrepet læring, svekker bevisstheten om hva som er skolens kjerneoppgave, nemlig undervisning. På 90-tallet ble de fagorienterte og undervisningsorienterte lærerne satt på sidelinja, og elevenes læring av faglig kunnskap definert som mindre relevant. Resultatene av denne skolepolitikken er vel kjent, og både Kunnskapsløftet og flere stortingsmeldinger om lærerrollen og om kvalitet i skolen har seinere søkt å bøte på skadene. Sett på denne bakgrunnen blir det problematisk og forvirrende at Stortingsmelding19 nå viderefører den uklare begrepsbruken og det diffuse skillet mellom elev- og lærerperspektivet i spørsmålet om tidsbruk i skolen.

Unngår de viktige spørsmålene
I den grad elevene ikke får nok tid til læring på skolen, skyldes det medelever som forstyrrer undervisningen. Meldingen peker på god klasseledelse som nøkkelen til å bedre dette, men drøfter ikke de skolepolitiske føringene som i sin tid svekket lærerautoriteten. Meldingen drøfter heller ikke de elevrettighetene som ligger til grunn for økt tidsbruk knyttet til dokumentasjon og til elevvurdering i skolen, eller de elevrettighetene som i praksis gjør det vanskelig å håndheve myndig klasseledelse. Meldingen svarer heller ikke på spørsmålet om kollektiv undervisning, kollektiv veiledning og kollektiv underveisvurdering skal regnes som godt nok, eller om hver elevs rett til oppfølging må bety enetid med faglærer.  

Meldingen unngår altså å snakke om de vanskelige spørsmålene. Det kan gjøres ved at departementet helt unngår å analysere tidsbruken i videregående skole. Departementet skriver – uten begrunnelse – at meldingen konsentrer seg om tidsbruk i grunnskolen. Dette er påfallende sett på bakgrunn av at regjeringen har satt kampen mot frafallet i videregående skole på sin politiske dagsorden. Den største svakheten ved meldingen er likevel at den viderefører en diffus begrepsbruk som svekker undervisningsbegrepet.

(Publisert i Lektorbladet nr. 4-2010)

se mer innhold fra kategorien

Arbeid
tidstyverundervisning

Flere artikler du kanskje er interessert i

Arbeid
Forhandlingene om hovedavtalen i kommunesektoren starter
Tillitsvalgtes rettigheter for involvering på arbeidsplassen er et viktig tema for Akademikerne i forhandlingene om ny hovedavtale i kommunesektoren.
Arbeid
Sett av mer til videreutdanning
– Krav til og finansiering av utdanning og videreutdanningstilbudet – på fagenes premisser – må økes, understreket Lektorlagets leder Helle Christin Nyhuus på høring om statsbudsjettet.
Arbeid
Utfordrer ny kunnskapsminister
I dag ble det kjent at Kari Nessa Nordtun blir ny kunnskapsminister. – Lektorlaget gratulerer Nordtun med statsrådposten. Vi håper hun sørger for at reglene for tilsetting av lærere blir endret slik a...