image-6
Lektorbloggen

Pensjonsran på seniorlektorer

En del av oss er nærmere 70, og vi jobber i 100 % stilling, men i offentlig sektor straffes vi som står ut over 67 år.
AVEinar Kr. Steffenak
13. februar, 2018
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Vi over 60 lød en overskrift i siste Lektorbladet (6/17). Overskriften var tvetydig, den kunne leses som uttrykk for alder, den skulle vise til personer med over 60 studiepoeng. Noen av oss har laaangt mer enn 60 studiepoeng, og er godt over 60. En del av oss er nærmere 70, og vi jobber i 100 % stilling. En og annen har lyst, krefter, vilje, motivasjon til å fortsette med det, gjerne til 72, som Arbeidsmiljøloven åpner for, men som ikke enda er tariffestet, der er den 70. Jeg tar for gitt at Norsk Lektorlag (og Akademikerne) ser til at tariffestingen gir samme tall som Arbeidsmiljøloven. Utvid gjerne til 75. Eller som i England, ta bort taket for dem som måtte ønske det.

Må jobbe lenger – og smartere
Det er et sett av gode grunner for at vi ikke bare bør, men må jobbe lenger. Barnetallene er lave, levealderen økende – hvert år øker forventet levealder med om lag to måneder, eller om man vil, røft fire timer per døgn. Andelen eldre stiger, babyboomen fra årene etter krigen er i eller på vei inn i pensjon. Det er gammel god lærdom fra Adam Smith over David Ricardo og Karl Marx til sosialøkonom og tidligere statsminister Jens Stoltenbergs påminnelse i nyttårstaler; det er arbeid som gjør mennesker og nasjoner velstående, vi lever av hverandres arbeid, som tidligere finansminister Erik Brofoss presiserte. Vi kan ikke gå på skole til vi er 30, jobbe til 60 og leve til 90. Økt innvandring kan på papiret dekke arbeidsbehov. I realiteten faller mange innvandrere fra den ikke-vestlige verden utenfor. Europa i stort sliter med enda lavere fødselstall enn oss, der er liten netto å hente, ei heller fra Nord-Amerika er mye å hente. Vi må arbeide lenger – og smartere.

Netto bidragsytere
Et av de mange gode trekk ved Norge er en tverrpolitisk evne og vilje til å danne brede allianser. Vi maktet det i forsvars- og sikkerhetspolitikken etter 1949, ved innføringen av Folketrygden 1966(67), den store skattereformen på tidlig 90-tall og pensjonsreformen vedtatt med stort flertall i 2011. Tanken bak den siste var å motivere folk til å arbeide lenger og derigjennom sikre et bærekraftig fremtidig pensjonssystem. Demografien er begrunnelse nær god nok. Med tillegg; arbeid er et avgjørende gode for den enkelte og samfunnet. Vi bør være netto bidragsytere i eget og samfunnets liv lengst mulig.
I privat sektor ble dette ønsket om at det skal lønne seg å stå lenger i jobb gjennomført. Den gamle AFP-ordningen innebar en kraftig subsidiering av tidligpensjonering. I det nye systemet i folketrygden og den nye AFP-ordningen får man i privat sektor mer i årlig pensjon jo lenger man står i jobben. Man kan fortsatt gå av tidlig, men da aksepteres en lavere ytelse resten av livet. Velger man å stå og utsetter uttak av pensjon, beholder man hele gevinsten selv.

Straff i offentlig sektor
Ikke slik i offentlig sektor. Her straffes man for å stå utover 67. Det skyldes ikke primært politikerne, men flere av organisasjonene som representer de ansatte. Forhandlingene om pensjonsreformen brøt i offentlig sektor sammen under tariffoppgjøret i 2009. Regjeringen Stoltenberg fikk ikke organisasjonene med på en avtale som ville tilpasse offentlige tjenestepensjoner til den nye pensjonsreformens (fornuftige) prinsipper. De stod hardt på å videreføre bruttoprinsippet for offentlig tjenestepensjon, en ordning som sikrer samlet pensjon, folketrygden inklusive, på 66 % av sluttlønn – hvilket man de facto ikke får om man jobber etter 67. I tillegg gikk de for å beholde en AFP-ordning med tidligpensjon og svake insentiver til å arbeide frem til 67 år.

Gradvis oppspist
Da Stortinget vedtok pensjonsavtalen i 2011, ble det innført to viktige grep som skulle sikre fremtidig pensjon: At årlig pensjonstillegg skal være 0,75 % lavere enn generelt lønnstillegg, og at pensjonene skal levealderjusteres. Samtidig ble det fra departementet i offentlig sektor innført regler for samordning med folketrygden (den nye fleksible) som innebærer at dersom du jobber ut over 67 – for dem født i 1951 røft åtte måneder til – vil tjenestepensjonen din gradvis spises opp. Jobber du til 72, er den borte. Da sitter du tilbake med langt mindre enn 66 % av brutto sluttlønn.

Det er et ran
Det lyder som et ran. Det er et ran. Tjenestepensjon er pensjon du selv gjennom fast obligatorisk trekk på 2 % av brutto lønn har betalt hele yrkeslivet. Og på toppen; arbeider du etter 67 må du fortsatt betale trekket – som du så blir fraranet. Dette strider mot alminnelig rettferdighet. Det strider mot fornuftig samfunnsøkonomi – vi lever av hverandres arbeid. Det strider absolutt mot pensjonsreformens ånd – det skal lønne seg å jobbe lenger. Slik det gjør i privat sektor, men ikke i offentlig. Her blir det straff.
Jeg har sjekket kalkulatoren hos Statens Pensjonskasse. Den går bare til alder 70. Om jeg jobber fra 68 til 70, taper jeg årlig om lag kr. 50 000,- i inntekt. Det er en million om jeg lever frem til 90. Jobber jeg ut over 70, blir tjenestepensjonen borte, da snakker vi om flere millioner gitt 90 år. På godt norsk: helt på trynet, men sterkt et resultat av organisasjonene.  Dette må det gjøres noe med. Omgående, gjeldende for alle født etter 1950, i alle fall.

Forhandlinger nå
Og det kan gjøres noe. Nå innledes forhandlinger mellom regjeringen og organisasjonene om å tilpasse offentlig pensjon med pensjonsreformen i stort. De skal være ferdig før 1.3.2018. Da er det avgjørende viktig at organisasjonene, for meg gjennom Norsk Lektorlag og sammenslutningen Akademikerne, at den hensiktsløse, bevisste devalueringen og straffen av eksempelvis lektorer som kan, vil, ønsker, er ønsket osv. til å stå lenger enn 67, blir borte. At den B-status seniorer i offentlig sektor har fått i forhold til privat, tas vekk. At vi verdsetter arbeid, at arbeid gir oss identitet, at det skal lønne seg, ikke straffes.

Jeg tror ikke det kommer til å stå på regjeringen i dette. Derimot er jeg langt mer skeptisk til en del organisasjoner, ikke minst dem som har flere særavtaler for noen av sine grupper. Jeg tar for gitt at Norsk Lektorlag og Akademikerne mener at arbeid er det vi lever av. Og derved omgående får vekk regler som straffer dette. Et slikt idioti kan ikke en organisasjon av utdannede ha på seg og leve med.

se mer innhold fra kategorien

LektorbloggenLønn
pensjon

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Pilotstreiken rokka ved solferiane, lærarane streikar for deg og framtida di
Etter at streik råka ferien til fleire hundre tusen, trappar no me som underviser i skulen vår streik ved skulestart. Lærarstreiken handlar om langt viktigare verdiar enn Syden og sol. Me streikar for...
Lektorbloggen
Lønna er ikkje det ho ein gong var  
Artikkelen til Jon Hustad, «Lektoren er ikkje det han ein gong var», gir blod på tann til lektorar som har varsla opptrapping av skulestreiken til hausten. Noko har gått frykteleg gale når ein lektor ...
Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?