image-0
Lektorbladet

Pedagogikkfaget: Utenfor tiden

Vi bør være ferdige med drømmeriene om at man kan undervise, eller veilede, elevers autonome læring, i et hvilket som helst fag, bare man har studert pedagogikk.
AVGro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag
10. juni, 2014
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Noe av det mest interessante som ledervervet i Norsk Lektorlag byr på, er alle samtalene med aktive lektorer over hele landet. Det har slått meg at erfaringene med pedagogikkfaget i det nåværende PPU, tidligere ped.sem., gjennomgående får så negativ omtale. Uten at jeg bringer saken på bane, dukker den stadig opp, og kritikken er krass. Mitt inntrykk er at den teoretiske pedagogikken, i motsetning til fagdidaktikken, vurderes som lite relevant, og at ankepunktene er de samme etter 30 år med forsøk på forbedringer. En viktig innvendig er at pedagogikkfaget virker mer eller mindre frikoplet fra den konteksten som skapes av skolens arbeidstidsordninger og derfor blir virkelighetsfjernt. Pedagogikkfaget synes å kretse rundt en abstrakt og idealisert undervisningssituasjon, hevet over skolens mangler og trivialiteter, og kritiseres for å være virkelighetsfjernt og lite nyttig. Vi ville svært gjerne se dokumentasjon på at pedagogisk utdanning gjør en merkbar og positiv forskjell, og altså har en udiskutabel nytteverdi som den yrkesutdannelsen den er.

Ingen ønsker en instrumentell og smalsporet utdannelse, men vi kommer ikke bort fra at pedagogikkfaget i PPU henter sin berettigelse i å være en obligatorisk yrkesopplæring. Men enkelte lektorers utsagn om denne yrkesforberedelsen er knallhard: – Foreleser i pedagogikk sa at hun skulle gjøre én ting, men gjorde jo noe helt annet. – PPU er den verste utdanningen jeg har vært borti. – PPU opplevdes som en krenkelse av min intelligens. – Jeg har aldri støtt på dårligere pedagog enn han som underviste oss i pedagogikk.

Fagmiljøene innenfor pedagogikk-feltet er selvsagt kjent med slik kritikk, og diskuterer, som alle andre profesjonelle miljøer, sitt såkalte forbedringspotensial. SINTEFs rapport fra Studiekvalitetsundersøkelsen 2012 gir et ekko av den samme kritikken, holdt i en mer dempet og nyansert tone: Praksisopplæringen og den fagdidaktiske delen av PPU får en bedre vurdering enn teoriundervisningen. Deler av pedagogikkfaget har med andre ord problemer med å forsvare og begrunne sin posisjon. Akademisk ballast er viktig for alle som skal undervise, men slik ballast kan kanskje også hentes fra fag som psykologi, filosofi, sosiologi, idéhistorie, antropologi og humanbiologi? Dersom pedagogikkfaget skal forsvare sin stilling innen profesjonsutdannelsen for læreryrket, må det oppfattes som særlig relevant og gi den enkelte lærer kunnskap om forskningsmetoder og vitenskapelig tenkning til bruk i egen yrkesutøvelse. Dette kan kreve et oppgjør med sinnelagspedagogikken og seminartradisjonen i norsk lærerutdanning.

Mye tyder på at kravet om en mer yrkesrelevant og virkelighetsnær pedagogisk utdanning ikke kan oppfylles innenfor dagens struktur. Da man i sin tid utvidet Pedagogisk seminar (nå PPU) fra 30 til 60 studiepoeng, var intensjonen å få til en bedre sammenheng mellom pedagogisk teori og øvelser i pedagogisk praksis, men det har tydeligvis ikke lykkes. I høringen om Kvalitetsreformen ble det i 2002 stilt spørsmål om PPU. Norsk Lektorlag foreslo da at teoridelen skulle settes til 30 studiepoeng mens praksisdelen skulle legges til en lønnet og veiledet utdanningsstilling etter mønster av legenes turnustjeneste. Norsk Lektorlag har med jevne mellomrom gjentatt dette. Argumentene for å erstatte dagens PPU med en lektor-kandidatordning er følgende:

Dagens PPU gir svært begrenset praksis og kritiseres stadig for å være virkelighetsfjern og føre til et såkalt praksissjokk når de nyutdannede møter skolehverdagen. En forklaring på at dagens PPU ikke makter å gi realistisk øvelse og innsikt i praksis, er strukturen på studiet. Kandidatene får nemlig ikke ansvar for å følge flere grupper elever gjennom et helt skoleår, med ansvar for hele læreplaner og for sluttvurderingen. Dette kan forklare at lærerutdannere legger for liten vekt på dette perspektivet i teoriundervisningen; de har rett og slett for lite erfaring med arbeidsbetingelsene man møter i skolens årsrytme. For å kunne gi tid til å bruke den teoretiske delen av studiet til egen profesjonell utvikling og forbedring, bør lektor-kandidatstillingen være to-årig og ha redusert undervisningsplikt kombinert med tid til studiet. Norsk Lektorlag har derfor foreslått at PPU erstattes av en lønnet opplæringsstilling, slik at kandidatene unngår både studielån og tapt arbeidsfortjeneste. På den måten kan det bli mye mer attraktivt å velge undervisningsyrket. Staten vil sannsynligvis måtte ta regningen for lønn til både lektor-kandidater og eventuelt også yrkesfaglærer-kandidater, og for bedre lønn for veiledere/mentorer, men regjeringen kan oppnå to erklærte mål: rask økning i rekruttering av høy kompetanse til skolen og en type karrièreløp i skolen for veiledere/mentorer. Modellen innebærer ellers ingen vågal eksperimentering, kun en dyrere og mer attraktiv utgave av dagens ordning med PPU som deltidsstudium for fagfolk som allerede er i undervisningsstilling. Ikke bare lege-turnuskandidater, men også lærlinger, lokførere, flyveledere, tollere, UD-aspiranter, fengselsbetjenter og befal får mer eller mindre lønn under utdannelse. Da bør det ikke være utenkelig at dette også kan tilbys personer som har en mastergrad i relevante fag og ønsker å undervise. Dersom et nytt og attraktivt PPU kan hente folk med høy kompetanse ut av andre bransjer og inn i skolen, kan ordningen gi ny giv til skolens fagmiljøer. En generasjon av lektorer som ble rekruttert på 1970-tallet, går nå inn i pensjonisttilværelsen, og skolen må snarest mulig rekruttere mange med fagmastere for å unngå et stort kompetansetap.

Etter evinnelige diskusjoner om relevansen og verdien av pedagogikk-faget haster det nå med å få til et bedre og mer attraktivt PPU. For Norsk Lektorlag er det et hovedpoeng at første forutsetning for å kunne undervise et fag, er grundig formell utdannelse i faget.

Vi bør være ferdige med drømmeriene om at man kan undervise, eller veilede elevers autonome læring, i et hvilket som helst fag, bare man har studert pedagogikk. På arbeidsgiversiden har dette vært en velkommen tanke, for det er jo både tidsbesparende, organisatorisk enklere og økonomisk smart. Nå bør det legges vekt på at alle lærere skal kunne mer, både i dybde og bredde, enn det man kan forvente av flinke elever. Statens storstilte satsning på etter- og videreutdanning for lærere vitner om hvor dyrt og tungvint det er å være etterpåklok. Når KS denne våren krever mer binding av hele undervisningspersonalets arbeidstid fordi en del av personalet har for dårlig utdannelse i utgangspunktet, kjører de skolen ut i enda en utdanningspolitisk grøft. Arbeidsgiver krever at de best utdannede skal undervise mer og på den måten ta undervisningen, og regningen, for at de dårligst utdannede skal få sin kompetanseheving. På den måten kan det bli mindre attraktivt, og enda mindre lønnsomt, å velge skolen som arbeidsplass for dem som har solid fagkompetanse. Dersom fagmiljøene innen PPU hadde hatt tradisjon for å forske på hvordan tidsbruk påvirker den pedagogiske tilstanden i skolen, og ikke minst i videregående, kunne vi hatt et faglig fundament for å diskutere undervisningspersonalets arbeidstid. I stedet blir avgjørelser tatt innenfor et forhandlingsspill som kretser rundt styringsprinsipper og økonomi, og der forhandlingsmakt, eller såkalt kjøttvekt, avgjør resultatet.

Representanter for KS har virket forbauset over den massive mistroen fra lærerhold denne våren. De bør reflektere over grunnregelen for all kommunikasjon og pedagogisk virksomhet: Det er ikke hva man sier, men hva man gjør, som har størst overbevisningskraft.

Ingen tror på løfter om kvalitet i skolen, dersom løftene har et uforpliktende forhold til tid. Tid er avgjørende for valg av pedagogisk metode, utforskning og valg av læremidler, oppfølging av enkeltelever, profesjonell og faglig utvikling for den enkelte lektor. Det er derfor så vanskelig å akseptere at KS denne våren har avvist å diskutere de pedagogiske konsekvensene av sine arbeidstidskrav.

Denne kommentaren er publisert i Lektorbladet #3 2014.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbladet
arbeidstidkompetansePolitisk leder har ordetutdanning

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbladet
Lektorlaget heller mot venstre
Medlemmene i Norsk Lektorlag stemmer på klima og miljø og på venstresiden. Dette viser en fersk medlemsundersøkelse.
Lektorbladet
Det skoleåret håret mitt ble grått
Som kontaktlærer får man mange vanskelige situasjoner i fanget, og mange av dem er det helt umulig å forberede seg på.
Lektorbladet
Skolebibliotekene må videreføres
Opplæringslovutvalget foreslår i realiteten å avskaffe skolebibliotek og erstatte det med folkebibliotek. Dette er Norsk Lektorlag sterkt imot.