Eksamen i norsk hovedmål er eneste obligatoriske skriftlige eksamen for elever som jakter studiekompetanse. Det er flere grunner til at det er en utskjelt sjanger. Noe handler om usikkerhet rundt elevenes rett til å bli vurdert på like premisser.
Det er en misforståelse at usikkerheten bare angår vurdering av eksamen. Min erfaring er at sensorer tross alt er blant de mer samstemte i spørsmålet om hva som kjennetegner velskrevne fagtekster. Ikke fordi vi er bedre enn andre, men fordi vi regelmessig både blir skolert i vurderingsnormer og ikke minst møtes og brytes.
En skal ikke følge diskusjonstråder i sosiale medier lenge, før en oppdager sprikende vurderingspraksis, og da snakker jeg om den som fører til standpunktkarakterer, som tross alt utgjør det meste av vitnemålet. Hvis noen vil ta en test her, er det bare å si Apertium til hundre norsklærere og se hva som skjer.
Når Utdanningsdirektoratet klekker ut nye eksamensoppgaver som skal måle sluttkompetanse etter fagfornyelsen, er de nok opptatt av dette med strekk i feltet. De ønsker seg eksamensoppgaver som kan gi vurderinger vi kan stole på. Det er et godt mål.
Etter at fagfornyelsen ble kjørt som en bred og lang prosess fra Ludvigsen-utvalg til planene vi nå har, ble dette med sluttvurdering, etter massivt press, såvidt hektet på som en egen liten prosess. Den er fortsatt ikke er helt over, men anbefalingene er klare og ferdig hørt. Alt vel så langt?
Veien fra eksamensgruppas anbefalinger til høringen av forslag til oppgaver i matematikk og engelsk har ikke vært like åpen. I tillegg antyder forslagene hvordan en eksamensoppgave vil kunne se ut, men viser ikke fram helheten. Derfor måtte høringsuttalelsene langt på vei basere seg på gjetning. Dette gjorde det tuklete for dem som skulle høres, og kunne virke diskvalifiserende. Det var vel ikke meningen?
Basert på prøvene som ligger ute, er fagmiljø på skolene og akademia forskrekket, kanskje spesielt i matematikk, men også engelsklærerne bekymrer seg for hvordan alle elever heretter skal få vist sluttkompetanse. Når til og med stortingspolitikere i et regjeringsparti etterlyser en faglig forankret prosess, er det åpenbart at saksgangen ikke har vært tilstrekkelig åpen.
Som norsklærer venter jeg spent, og i mellomtiden tenker jeg høyt om det vi er blitt vist også er tenkt for norsk. Direktoratet går for en ytterligere oppdeling av eksamen, pluss en kombo av maskin- og skjønnsvurdering. Det kan gjøre både eksamen og vurderingen av den bedre og dårligere. Styrke eller svekke tillit med andre ord.
Eksamen i norsk angår bortimot hundre tusen elever hvert år
Eksamen i norsk angår bortimot hundre tusen elever hvert år, om vi tar med begge målformer vår og høst. OM vi skal tenke at maskinmålt lesekompetanse, som første del på engelskeksamen legger opp til, er tenkt i norsk, KAN det være positivt med et såkalt objektivt mål av forståelse.
Det som bekymrer, er både hva dette gjør med selve eksamenssituasjonen for eleven og hva slags kompetanse det blir mulig å få vist. Det siste først. Eksamen skal teste bredt, men fagfornyelsens kompetansebegrep rommer dybdelæring, refleksjon og kritisk tenkning. Derfor forventer vi at det fortsatt blir viktig på eksamen.
Mange sier mye stygt om eksamen i norsk, men du skal være bra vrang om du nekter for at den gir elevene mulighet til å vise at de har lært i dybden. Spesielt langsvaroppgaven ber elevene ta i bruk kunnskap og ferdigheter i møte med ukjente tekster, og det er viktig at de kan kople lesekompetansen sin til egne refleksjoner og kritiske vurderinger.
Dette må nødvendigvis ta tid. I dag skal elevene skrive et kortsvar før de kommer til langsvaret. Det kan bli strevsomt om de skal få enda flere oppgaver i forkant av den oppgaven der de skal vise dybdelæringa. Innen den tid har de lyttet, lest, stresset med seg selv og teknikken, lest, huket av intrikate flervalgsspørsmål, skrevet et presist kortsvar, lest mer? Jeg vet ikke om dette vil hjelpe elever til å vise seg fram fra sin beste eller reflekterte side. Forberedelsesdag(er) vil kunne bøte noe på dette.
Når vi som sensurer norsk ber om avklaringer og presiseringer, får vi dette: -Dere må gjøre en helhetsvurdering.
Motivasjonen bak tanken om maskinmåling innledningsvis, kan være ønsket om å bedre påliteligheten til sensuren. Blir det brukt tilsvarende ressurser i å forbedre føringene til sensorene? Når vi som sensurer norsk ber om avklaringer og presiseringer, får vi dette: -Dere må gjøre en helhetsvurdering. Jeg håper ikke dette forblir svaret hvis vi om et par år trenger svar på hvordan vi skal vekte maskinresultater mot skjønnsmessige vurderinger av skrivekompetanse som viser dybdelæring. Da blir det ikke mer pålitelig denne gangen heller.
Løsning? Den starter med at Utdanningsdirektoratet åpner opp. Det kommer eksempeloppgaver for 10. trinn i februar, men hva med norsk etter studieforberedende? Her skal hele kullet opp om drøye to år, og resultatene er avgjørende for elevenes framtid. I tillegg mener ubegripelig mange ubegripelig mye om akkurat den eksamenen, så vi har dårlig tid. Det er på tide å få katta ut av sekken.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.
Illustrasjonsfoto: iStock