image-3
Lektorbloggen

Lekser, nå igjen

Hvis en familie bestemmer at det beste for sitt barns læring og utvikling er at det ikke skal være lekser, skal det fint la seg gjøre uten at et kommunestyre trenger å vedta at alle skolens barn av den grunn ikke skal ha lekser.
AVLiv Cathrine Krogh
08. september, 2022

Det er blitt ganske trendy for kommunepolitikere å bestemme at det ikke skal være lekser lenger. I hvert fall ikke i barneskolen. Jeg er ikke sikker på om det er en veldig god idé.

Eller, jeg er helt sikker på at det ikke er kommunepolitikere som skal beslutte sånt, for vi har en læreplan som er forskrift til lov, altså noe lokalpolitikerne ikke har noe med før de eventuelt flytter seg inn til Stortinget, og da er de ikke lokalpolitikere lenger.

I den læreplanen står det at læreren har metodefrihet. Fordi det er noe som heter tilpasset opplæring, og det i selveste loven, skal ikke lærere pålegge elever som ikke har godt av det lekser. Nå vil mange som har godt av lekser si at de ikke har det, og det er noe av grunnen til at det er lurt med et godt samarbeid med hjemmet.

En ganske fersk og stor leksestudie konkluderte med at de ikke fikk til å konkludere, for det var både bra og dårlig at leksene ble droppet. Det var rett og slett veldig individuelt, det her. Interessant nok sa de fleste elever både at de ikke ønsket lekser, men også at det er nødvendig for læring. Elever skjønner nemlig ganske mye.

Det eneste entydige funnet var at det ble mindre bråk i heimen. Det kan være vel og bra det, men å bestemme at elever ikke skal drive med skolerelatert læring hjemme av den grunn, kan gjøre oss bråkefamilier en bjørnetjeneste.

Mange vil nemlig kunne få seg til å tro at et sånt vedtak betyr at deres barn ikke trenger å jobbe ekstra med lesing eller regning, men ganske mange må i perioder gjøre det for å henge med.

Noen trenger å bli lest med hver eneste dag, for å ta et eksempel. Kanskje så mye som en halv eller hel times tid hver eneste dag i et år eller to, kanskje på den måten at den voksne leser en side før barnet gjør det samme, og siden dette er ganske hardt arbeid, bør det være i ei bok som faller i smak.

Strengt tatt bør ikke det kalles lekser. Det bør ikke engang ha noe med skolen å gjøre. Det er sånt foresatte helst gjør når de registrerer at dette med lesing går trått, eventuelt får et hint om det på en utviklingssamtale.

Dette er også noe de voksne der hjemme kan få til på en helt annen måte enn skolen. Én-til-én-lesing inntil en time hver dag går de fleste steder ikke når klassene har henimot tretti elever i ett rom, og kanskje en tredjedel av disse har akkurat dette behovet.

Når dette er sagt, veit også jeg at det er mange gode grunner til å droppe en god del av leksene som fortsatt blir gitt. Lekser for leksers skyld har jeg lite tro på, for eksempel. Lekser som er for vanskelige er også en nøtt. Samtidig ligger det også læring i lekser, og da ikke bare faglig læring, men også personlig. Det er kanskje ikke nødvendig å starte med det i småskolen, men gode arbeidsvaner gjennom evne til å forberede seg til noe som skal leveres, vil en ha god bruk for i mange sammenhenger.

Så altså. Hvis en familie bestemmer at det beste for sitt barns læring og utvikling er at det ikke skal være lekser, skal det fint la seg gjøre uten at et kommunestyre trenger å vedta at alle skolens barn av den grunn ikke skal ha lekser.

Dette løses av heldagsskolen, synes noen å tro. Eh, ja, tanken er kanskje god, men hallo. Skolenes arbeidsgiver er ikke engang i stand til å bemanne de skoledagene vi har i dag med tilstrekkelig kvalifiserte lærere, så det heldagsskolegreiene kan vi jo komme tilbake til når politikere som tror de kan vedta læring, og deres kolleger på nasjonalt nivå, evner å sette av tilstrekkelig midler til skolegang.

Inntil den tid vil det forbli behov for å gjøre skolearbeid utenfor skoletiden for en god del, om de ikke skal falle av det faglige lasset i ett eller flere fag. Nå er ikke det eneste saliggjørende nødvendigvis å henge med på absolutt alle faglige lass, så det trenger ikke være noen krise.

Men å tro at leksefri for alle er veien å gå for sosial utjevning, er alvorlig dust. De foresatte som har tatt seg faen på at unga deres skal gjøre det bra på skolen, kommer til å sørge for at de gjør den jobben som må gjøres, uansett. Det kommer også en god del andre foresatte til å gjøre i større eller mindre grad. Og da står de tilbake som sjelden blir fulgt opp, hverken her eller der. Som vanlig.

Dette innlegget er publisert på bloggen Gammal sur lektor (ekstern lenke).

Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen
lekserutdanning

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
På tide med en nasjonal satsing på fremmedspråk
Skal vi lære flere språk, må vi gjøre noe drastisk med språkopplæringen både i skolen og høyere utdanning.
Lektorbloggen
Pilotstreiken rokka ved solferiane, lærarane streikar for deg og framtida di
Etter at streik råka ferien til fleire hundre tusen, trappar no me som underviser i skulen vår streik ved skulestart. Lærarstreiken handlar om langt viktigare verdiar enn Syden og sol. Me streikar for...
Lektorbloggen
Lønna er ikkje det ho ein gong var  
Artikkelen til Jon Hustad, «Lektoren er ikkje det han ein gong var», gir blod på tann til lektorar som har varsla opptrapping av skulestreiken til hausten. Noko har gått frykteleg gale når ein lektor ...