Dette året underviser jeg i geografi, eldre historie, nyere historie, samfunnsfag og sosiologi og sosialantropologi.
I tillegg er jeg kontaktlærer for 28, tillitsvalgt og kollega. Elevene mine kommer fra Oslo, Viken, Lier, Øvre Eiker, Modum og fra hele, nye Stor-Drammen. Det samme er tilfelle for kollegaene mine.
For å komme seg til Drammen sentrum tar de buss, tog, bil, moped og apostlenes hester. Til sammen innebærer dette at om lag 1500 mennesker forflytter seg til skolen der jeg jobber. Viken fylkeskommune bestemte at det skulle være hjemmeundervisning frem til 4. desember, men dette motsatte staten seg, representert ved det som fortsatt heter Fylkesmannen.
Siden Drammen har vært utsatt for ekstremsmitte, og mange av skolens elever er blant de smittede, har kommunelegen frem til nå innført hjemmeskole. Det har likevel vært mulig å oppholde seg på skolen for å lære, eller lære bort i tilfeller der det er best. Siden det ikke har vært så mange som har foretrukket dette alternativet, har det vært svært gode muligheter til å ivareta smittevern både under transport og i opplæring.
Fra mandag skal alle være tilbake på skolen. Fysisk!
Fra mandag skal alle være tilbake på skolen. Fysisk!
Siden smittevern fortsatt gjelder litt, skal klassene fordeles på to rom, og VG1, VG2 og VG3 skal komme på skift. Både elevene mine og jeg synes dette virker som en dårlig idé, og vi begrunner det pedagogisk.
Dette skoleåret begynte med at vi hadde vanlig undervisning i klasserom. Det betyr at elever og lærere beveger seg i et sinnrikt mønster rundt i bygningen, og har svært mange nærkontakter. Selv om jeg bare har 150 elever, møter disse andre elever og lærere i sine primærklasser og i programfag. Det betyr at de fleste i praksis har vært ganske tett på svært mange mennesker i løpet av en uke.
Så spredte smitten seg. Stadig flere elever var hjemme. Noen av disse var friske og skulle ha vanlig undervisning, mens andre var syke og skulle kunne følge med på hva som skjedde. Fra nå av måtte altså alle lærere lage både vanlig undervisning (in real life, IRL) og digital undervisning i hver time.
Da smitten ble mer utbredt, ble flere av oss lærere satt i karantene. Nå skulle vi undervise digitalt hjemmefra: a) elever som var i klasserom på skolen, b) elever som var i karantene hjemme og kunne følge undervisningen digitalt, og c) gi oppdatering til elever som var syke hjemme.
For oss lærere ble det derfor en slags lettelse å gå over til hjemmeskole. Med ett kunne vi bruke tiden til å forberede ett opplegg til hver klasse per time. Det har frigitt tid til å følge opp elever som ikke dukker opp i timene, eller som har behov for ekstra oppfølging. I tillegg har det vært mulig å møte de elevene som har trengt det, fysisk på skolen.
Fra mandag er vi i gang igjen! Da skal vi undervise elevene i én klasse i to rom samtidig for å redusere smitte. Samtidig vil det jo være noen som er i karantene hjemme, og noen som er syke hjemme.
Sannsynligheten for at vi lærere også blir syke og/eller havner i karantene er stor. Da skal vi vel undervise digitalt hjemmefra: a) elever i rom 1, b) elever i rom 2, c) elever som er hjemme i karantene og elever som er syke hjemme.
Jeg har jobbet i 26 år i videregående skole, og jeg hevder at jeg har vært i stand til å tilby god undervisning under stadig trangere rammer. Det er flere elever og et økende antall oppgaver. Jeg kan ikke se at de rammebetingelsene myndighetene tilbyr, legger til rette for god undervisning, knapt undervisning i det hele tatt.
Begrunnelsen for innføringen er verken pedagogisk eller smittevernmessig. Da hadde vi fortsatt med hjemmeskole frem mot jul. Begrunnelsen er at elevene skal ha en sosial arena. Sannsynligvis er det bedre at skolen fortsetter praksisen med å holde dørene oppe for dem som trenger en møteplass, og ikke presses til å sende alle elever og ansatte dit.
Sannsynligvis er det bedre at skolen fortsetter praksisen med å holde dørene oppe for dem som trenger en møteplass, og ikke presses til å sende alle elever og ansatte dit.
For oss som underviser, virker det helt urimelig at vi blir pålagt å endre undervisningsopplegg gjentatte ganger, at rammebetingelsene endres, og at vi ikke får betalt så mye som en krone for arbeidet. I tillegg utsettes vi, og dermed vår familie, for unødvendig smitterisiko.
Nå ser det ut som om myndighetene synes det er greit at vi bruker munnbind når vi underviser. Disse får vi også mulighet til å betale selv!
Kronikken er publisert i Drammens Tidende 18. november 2020.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.
Illustrasjonsfoto: iStock, portrettfoto: Eva Rose