image-0
Lektorbloggen

Fagfornektelsen

Hvor er fagene i fagfornyelsen, og kunnskapen i Kunnskapsløftet? I de nye læreplanene må vi sikre fagkunnskapens selvsagte plass i kompetansemålene.
AVRedaksjonen
19. desember, 2018
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Fagutvalgene i Norsk Lektorlag har akkurat sendt inn sine høringssvar på skissene til nye læreplaner i fagfornyelsen. Det er gjort en del gode grep i flere av fagene, for eksempel i matematikk. Fagutvalget er fornøyd med en skisse for videregående som har klart å redusere omfanget av alt som skal læres. Det er få og konkrete mål. Elevene kan gjøre seg ferdige med emner etter hvert trinn, og det er lagt godt til rette for dybdelæring. De er fornøyde med fagspesifikk yrkesretting, og at programmering er innlemmet på en faglig god måte.

Ikke samme feil
Ikke alle fagutvalgene er like positive. Ett av målene med fagfornyelsen er at antall kompetansemål skal bli færre for å gjøre stofftrengselen mindre. I flere fag er antallet mål redusert, men samtidig er de så åpne og vage at de kan inneholde alt og intet. De er formulert slik at hvert mål kan gi mulighet til dybdelæring om læreren har god kompetanse og oversikt over faget, eller at man kan å ta svært lett på det. Dilemmaet er at dette gir stor faglig autonomi, som på mange måter er positivt, men som samtidig kan skape store forskjeller mellom klasser og skoler. Uten nasjonale vurderingskriterier og støtteressurser, vil det bli stort behov for lokalt læreplanarbeid og operasjonalisering av svært overordnede og abstrakte mål. Her må vi lære av tidligere erfaringer. I evalueringen av Kunnskapsløftet ble det pekt på at arbeidet med å følge opp generelle læreplaner tok svært mye tid, og kvaliteten på dette arbeidet varierte svært mye. Vi bør ikke gjøre den samme feilen om igjen.

Pendelen svinger for langt
Læreplanene i fagfornyelsen skal være fremtidsrettede, men kanskje man i iveren etter å være moderne har glemt hvor viktig det er å kunne noe, å ha knagger og kunnskaper om fortid og samtid for å være i stand til å takle fremtiden? Svært mange av kompetansemålene er så generelle at de blir innholdstomme, og fagutvalgsmedlemmene etterlyser mer konkret informasjon om hva elevene skal kunne noe om. Det kan se ut som om pendelen svinger litt for langt vekk fra det som var intensjonen i Kunnskapsløftet – og som til dels lyktes: å øke elevenes kunnskaper og ferdigheter.

Kompetansedefinisjonen som ligger til grunn for fagfornyelsen, vektlegger kunnskaper og ferdigheter.
På Utdanningsdirektoratets nettsider er også begrepene definert, og man ser at det er en sammenheng mellom å ha faktakunnskaper og et faglig fundament for å reflektere, utføre noe praktisk, tenke kritisk og gjøre etiske vurderinger.

Kunnskap innebærer å kjenne til og forstå fakta, begreper, teorier, ideer og sammenhenger innenfor ulike fagområder og temaer. Ferdigheter er å beherske handlinger eller prosedyrer for å utføre oppgaver eller løse problemer, og omfatter blant annet motoriske, praktiske, kognitive, sosiale, kreative og språklige ferdigheter. Kompetansebegrepet omfatter også forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning i fag, noe som er viktig for å forstå teoretiske resonnementer og for å utføre noe praktisk. Refleksjon og kritisk tenkning henger sammen med utvikling av holdninger og etisk vurderingsevne.

Problemet er at barnet er i ferd med å bli helt ut med badevannet i iveren etter å gå rett til det reflekterende og abstrakte nivået for kompetansen. I læreplanskissen for historie er kompetansemålene temabaserte og komparative uten kronologi eller forslag til perioder og steder. Den faglig kompetente historielektor klarer antakelig å sørge for at elevene får kunnskaper om både de lange linjene og innsikt i faglige sammenhenger. Men kanskje den faglige friheten blir for stor når intet er nevnt. Vi står i fare for at felles referanserammer og kunnskaper forsvinner til fordel for mer eller mindre tilfeldige interesser og preferanser hos den enkelte lærer.
Avstanden mellom læreplanskissen og opplæringslovens formålsparagraf blir for stor slik jeg ser det.

Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.

I opplæringsloven står det at skolen skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring. Da er det merkelig at læreplangruppens skisser legger opp til at læreren kan velge bort store deler av norsk historie og sentrale verdenshistoriske begivenheter. Historiefaget, sammen med samfunnskunnskap og norsk, er viktig for elevenes dannelse og identitetsskaping. Hvordan kan vi gi elevene forankring uten at de får innsikt i norrøn tid eller nasjonsbygging på 1800-tallet? Slik planen nå er, ser det ut som om historiske perioder kan velges bort eller nevnes i bisetninger.

Svakhet i norskskissen
Læreplanskissen i norsk har tilsvarende svakhet, der språk- og litteraturhistorie er tonet kraftig ned. Med et økende antall elever som ikke har norsk som førstespråk, er det ekstra viktig at alle får kunnskaper om hvorfor vi har to skriftspråk i Norge, og hvordan de henger sammen med dialektene. De bør også ha lest noen av tekstene som er sentrale i kulturarven vår. For å forstå hvorfor disse tekstene er viktige, må de også vite litt om den historiske konteksten. Norsk er det største faget, og kanskje det viktigste dannelsesfaget. I tillegg har det et spesielt ansvar for å utvikle grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og muntlig. Det å kunne lese for å tilegne seg kunnskaper i alle fag bør vektlegges enda mer. Min erfaring er at elever som begynner på videregående skole, ofte ikke er så gode lesere, og jeg synes ikke at læreplanskissen ivaretar det å kunne lese og forstå tekster som et premiss før eleven kan begynne å analysere, tolke og reflektere over tekster.
Samtidig skal ikke norskfaget kun være et redskapsfag. Mye av gleden i og kjærligheten til norskfaget handler om selve opplevelsen av å kjenne seg igjen i andre, lære noe nytt, fryde seg over gode språklige formuleringer og lese tekster som taler til både hjertet og forstanden. Det gir rom for gode samtaler med elevene slik at de kan forstå verden rundt seg, andre mennesker og seg selv. Det er rett og slett grunnlag for livsmestring, mening og tilhørighet.

Tverrfaglige temaer
I Stortingsmelding 28 står det at de tverrfaglige temaene skal integreres i fagenes læreplaner. Temaene skal komme tydelig frem i kompetansemål i de fagene hvor det er relevant, og på fagenes premisser. I flere av skissene virker noen av de tverrfaglige temaene temmelig påklistrede, for eksempel gjelder dette i fag som musikk og geografi. Samtidig etterlyser fagutvalg i engelsk mer konkrete kompetansemål for kunnskaper om demokratiene i den engelskspråklige verden, slik at det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap kan bli mer faglig håndgripelig og referansene er mer presise og fagspesifikke.
Lektorlaget, og fagutvalgene våre, legger ned en stor innsats for å hindre at vi ender opp med ulne og ufaglige tverrfaglige kompetansemål. Slike uklarheter kan berede grunnen for en renessanse for prosjektarbeid à la Reform-94.

Frykter synsefag
Fagutvalget i religion og etikk peker på at faget lett kan bli et «synsefag» uten kritisk og analytisk nivå dersom man ikke får tydeligere kunnskapselementer inn i kompetansemålene. Den overordnede delen i læreplanverket skal gi skolen og samfunnet et verdiløft, men hvis verdiene bare suges av eget bryst uten å filtreres gjennom historisk og faktabasert og fagmetodisk tilnærming, er vi ute å kjøre. Og verdiene finner vi i alle fag. Men dersom alt er like gyldig, da blir det hele likegyldig.

Lite om vurdering og eksamen
Fagutvalgene reagerer på at det står så lite om forslag til vurderingsordninger og eksamen i skissene, og at det da får et dårlig grunnlag å vurdere kompetansemålene ut fra. Som sensor kan det bli krevende å vurdere elever dersom de kun har holdt på med 30-årskrigen og ikke har kunnskaper om verken 1. eller 2. verdenskrig, eller vet hva som menes med «kald krig». De valgene den enkelte faglærer gjør, bør kalibreres og justeres opp mot noen generelle standarder uten at vi dermed skal tre en faglig tvangstrøye over dem eller skyte dem i filler med en faglig kanon.
Skolefagene skal fornyes, og fornyingen bør bygge på noen tradisjoner, fra skolefagene slik de har vært, og fra de akademiske disiplinfagene. Lektorene og lærerne vet mye om hva som er godt faglig læringsarbeid, mens nyutdannede ikke har denne kunnskapen. Flere læreplanskisser forutsetter også et helt annet faglig grunnlag hos elevene enn jeg er vant til at de har. Læreplanene skal være gode rammer for arbeidet i klasserommet for alle.

Arne Torp snakket om norskfaget før og nå på et møte om læreplanen i Nasjonalbiblioteket, og da fortalte han at han hadde fått et godt råd som lærebokforfatter: Man må gjødsle passelig, ikke for lite og ikke for mye. Slik er det vel med læreplaner også? Kanskje det ble litt for mye Møller’s* Tran i denne omgangen. La oss få fagfornyelse, ikke fagfornektelse.

* Sic, eller kanskje norsklærersukk: Det skal være apostrof her!

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen
fagfornyelsen

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Pilotstreiken rokka ved solferiane, lærarane streikar for deg og framtida di
Etter at streik råka ferien til fleire hundre tusen, trappar no me som underviser i skulen vår streik ved skulestart. Lærarstreiken handlar om langt viktigare verdiar enn Syden og sol. Me streikar for...
Lektorbloggen
Lønna er ikkje det ho ein gong var  
Artikkelen til Jon Hustad, «Lektoren er ikkje det han ein gong var», gir blod på tann til lektorar som har varsla opptrapping av skulestreiken til hausten. Noko har gått frykteleg gale når ein lektor ...
Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?