Illustrasjonsfoto av elever som sitter og skriver eksamen. Foto: Istock.
Lektorbloggen

Et forsvar og en hyllest av eksamen

Elevorganisasjonen og flere politikere har i eksamen funnet en felles fiende. Men som en kloakkrotte uten venner trenger eksamen sårt et forsvar. For norske elever trenger eksamen for å få en rettferdig vurdering, og vi lærere trenger eksamen for å gi en rettferdig vurdering, skriver lektor Einar Gustafsson.
AVEinar Gustafsson, lektor og medlem i Lektorlagets fagutvalg i matematikk
28. april, 2022

Elevorganisasjonens leder Edvard Botterli Udnæs har gjort en god jobb som provokatør, og skal få den tvilsomme æren for at jeg har satt meg ned og skrevet denne kronikken. Udnæs spisser sitt budskap til perfeksjon og taler til menigheten når han uttaler at «Normalen i norsk skole er ræva».

Dette gjør meg som lærer både såra og vonbroten, men jeg innser samtidig at vi og Elevorganisasjonen har samme mål, nemlig en minst mulig ræva skole. (Selv mener jeg riktignok at norsk skole ligger foran mange land vi gjerne sammenligner oss med på sentrale områder som kritisk tenkning, evnen til selvstendighet, forståelse for sammenhenger i og mellom ulike fag og ikke minst det den nye læreplanen så fint omtaler som demokrati og medborgerskap.)

Men den høna jeg vil plukke med Udnæs, er at han vil avskaffe eksamen. I sin tale til årets Elevting sparte han ikke på kruttet: «Løsningen [eksamen] har nesten ikke endret seg siden tippoldeforeldrene våre gikk på skolen. Å vurdere 13 års skolegang på fem timer er håpløst.» Til det er det fristende å svare «If it ain’t broke, don’t fix it.», men så enkelt er det selvsagt ikke.

Så hva er egentlig bra med eksamen? Jo, jeg tror vi alle – både elever og lærere – har godt av et felles mål ved skoleårets slutt, noe å strekke oss etter og jobbe mot.

Et slikt mål bidrar til læringstrykk og holder oss alle på tå hev gjennom et langt, og innimellom demotiverende, skoleår. I møte med de kjedeligste, men gjerne viktige, detaljene er det også ganske befriende for en stakkars lærer å kunne si: «Du trenger det til eksamen.» Underforstått: Ikke skyld på meg for at du må lære deg dette.

Det er heller ikke dumt å lære seg å beherske det presset en eksamen medfører. På kort tid – fem timer ved skriftlig eksamen, 45 minutter ved muntlig-praktisk og 30 minutter ved muntlig eksamen – skal elevene demonstrere sin forståelse av et fag.

De må da kanalisere all sin konsentrasjon og oppmerksomhet mot disse timene eller minuttene, og de blir vurdert av en nøytral observatør som ikke kjenner dem fra før.

Elevene jobber hardt før eksamen, de er spente og gruer seg, og når eksamen er overstått, tror jeg veldig mange føler på en stor mestringsfølelse. Jeg vil påstå at det å mestre et slikt format handler om livsmestring, som læreplanen omtaler i varme ordelag.

Eksamen bidrar også til å gjøre våre fantastiske elever studieforberedt. For hva er det den linjen på videregående skole med klart flest eksamener heter igjen? Studiespesialisering? Og hvordan er det på universitetet, bruker de dans og tegning som vurdering, eller eksamen?

Hvordan dette oppleves for den enkelte elev er selvsagt individuelt, og like selvsagt er elevene bedre kvalifisert til å uttale seg enn meg. Mitt inntrykk etter å ha eksaminert og sensurert mange hundre elever og privatister ved muntlig og muntlig-praktisk eksamen er likevel at flertallet sitter igjen med en positiv erfaring.

Jeg tror de aller fleste føler seg rettferdig vurdert og at de får vist det de kan. Også de lave karakterene blir vanligvis mottatt med stor forståelse, og en 2-er fremkaller noen ganger større jubel enn en 6-er.

Udnæs harselerer med det å vurdere 13 års skolegang på fem timer. For det første er det feil. I de fleste tilfeller er det ett fag tatt over ett år som skal vurderes ved eksamen. Karakterene på eksamen utgjør dessuten en relativt liten andel av elevenes vitnemål – langt de fleste karakterene de får, er standpunktkarakterer.

For det andre er det ikke viktig å ha mest mulig tid for å vise hva du kan. Hvis du kan noe godt, kan du også forklare det på en enkel måte på kort tid. Som den store fysikeren og nobelprisvinneren Richard Feynman sa: «If you cannot explain something in simple terms, you don’t understand it.»

Mitt viktigste argument for å opprettholde eksamen er likevel dette: Noen – eller noe – må holde oss i ørene. Alle lærere, så lenge de ikke er psykopater, vil sette så gode karakterer på sine elever som mulig. Det eneste som holder oss igjen er faglig integritet, normal anstendighet og sist, men ikke minst, eksamen. Uten eksamen mister vi en grunnleggende felles forståelse og rettesnor for karaktersetting.

Jo da, vi kan skrive fine vurderingskriterier og dele dem fra Agder til Finnmark, men så lenge de kan tolkes like bredt som de kan deles, er ikke det til stor hjelp.

Til enhver skriftlig eksamen samles sensorer fra hele landet både til sensorskolering (dessverre ikke obligatorisk) og til fellessensur. Her diskuteres generelle retningslinjer, ulik vurderingspraksis og faktiske elvebesvarelser. Elevenes besvarelser blir ikke bare vurdert av en enkeltlærers skjønn, men av et fellesskap av sensorer.

Og hva gjør så disse sensorene etter endt eksamen? Jo, de drar tilbake til sine respektive skoler og deler av sin nyvunne vurderingskompetanse slik at en mattelærer ved Oslo Handelsgymnasium kan vurdere sine elever på samme måte som en mattelærer ved Polarsirkelen VGS.

Og om ikke denne felles vurderingsforståelsen er nok til å gi elevene rettferdige og likeverdige karakterer uavhengig av lærer og skole, så har vi dette med karakteravvik mellom eksamen og standpunktkarakter.

Nei, standpunkt og eksamen måler ikke det samme, men dersom avviket mellom standpunktkarakter og eksamenskarakter er urimelig stort år etter år, tar det seg ekstremt dårlig ut både for faglærer og skoleleder.

Det tar seg faktisk så dårlig ut at dette i seg selv er en avgjørende korreksjon av karaktergivningen ved norske skoler. Ingen ønsker å være den useriøse skolen der alle elevene går ned to karakterer ved eksamen.

Eksamen er rett og slett avgjørende for at enhver elev, ved en hvilken som helst skole i hele det Norge vi er så glade i, skal kunne konkurrere for å komme inn på ulike studier med så rettferdige karakterer som mulig.

Elevorganisasjonen burde derfor ikke gå i bresjen for å avskaffe, men for å hylle eksamen!

Så skal jeg gjerne være med på en diskusjon om hvordan eksamen kan bli bedre, noe den selvsagt kan bli.

I den forbindelse har jeg bare en liten bønn: Ikke la premisset for diskusjonen være at eksamen skal avskaffes, men la oss utvikle eksamen på det enkelte fags premisser sånn at kvalitet – og ikke ræva – (for) blir normalen i norsk skole.

Dette innlegget ble først publisert på vg.no 27. april 2022.

Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen
eksamenvurdering

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Pilotstreiken rokka ved solferiane, lærarane streikar for deg og framtida di
Etter at streik råka ferien til fleire hundre tusen, trappar no me som underviser i skulen vår streik ved skulestart. Lærarstreiken handlar om langt viktigare verdiar enn Syden og sol. Me streikar for...
Lektorbloggen
Lønna er ikkje det ho ein gong var  
Artikkelen til Jon Hustad, «Lektoren er ikkje det han ein gong var», gir blod på tann til lektorar som har varsla opptrapping av skulestreiken til hausten. Noko har gått frykteleg gale når ein lektor ...
Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?