image-0
Lektorbloggen

Barna stiller bakerst i språkkøen

Om elever lærer seg norsk godt nok til å følge vanlig opplæring er i dag prisgitt skoleeier. Norsk Lektorlag mener at elever som får særskilt norskopplæring må dokumentere nivået på norskferdighetene sine med en nasjonal standardisert norskprøve før de integreres i vanlig klasse. Norskopplæringen må utføres av undervisningspersonell med rett fagkompetanse.
AVRita Helgesen, Trond Ruud Hilmo og Marie Aalen
23. oktober, 2017
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Norskfødte barn av innvandrerforeldre gjør det stort sett bra på skolen. Men barn som kommer med foreldrene sine nå, er førstegenerasjons innvandrere. Paradoksalt nok har en mor i 30-årene, både rett og delvis også plikt til å gjennomføre grunnskoleopplæring og norskopplæring, mens barna hennes ikke har det.

Samfunnet ønsker at nye landsmenn skal lykkes i arbeidslivet, og bli godt integrert. Når voksne flyktninger vil utdanne seg krever vi derfor et visst norsknivå, og staten finansierer norskprøver og gratis opplæring i det toårige introduksjonsprogrammet. Barna deres har et lengre liv foran seg og statistisk sett bedre muligheter til å bidra i samfunnet. Da burde det være betryggende at Opplæringsloven gir elever fra språklige minoriteter rett til særskilt norskopplæring inntil de har «tilstrekkelige norskferdigheter» til å følge vanlig opplæring. Men for mange er ikke retten verdt papiret den er skrevet på.

 

I norsk skole kan minoritetsspråklige elever komme til Norge som 16-åring uten skolegang fra hjemlandet, tas rett inn på ungdomstrinnet, gå to–tre måneder på våren i 10. klasse, og få vitnemål med «fritatt» som karakter i alle fag. Med ett har de fått rett til videregående opplæring, selv om de hverken kan norsk eller fag. Samtidig er skoleeier fritatt fra plikten til å tilby grunnskoleopplæring.

 

Nyankomne barn i ungdomsskolealder sikres ikke norskopplæring til de når et nivå der de kan følge undervisningen i en vanlig klasse. Den nasjonale språkprøven mamma og pappa må ta, mangler for barna, som i motsetning til foreldrene heller ikke tilbys opplæring i fagene de mangler fra barneskolen.

 

For snart fire år siden ble kunnskapsministeren spurt om barn med vedtak om særskilt norskopplæring får opplæringen de har krav på. Statsråden svarte Stortinget at tilfredsstillende utbytte av opplæringen, også for elever som har vedtak om særskilt språkopplæring, skulle stå sentralt i fylkesmennenes felles nasjonale tilsyn (2014-2017).
 

Da Utdanningsdirektoratet to år senere oppsummerte tilsynet, skrev de (s. 15): «Mange skoler har ikke en innarbeidet fremgangsmåte for å vurdere om elevene har et tilfredsstillende utbytte av opplæringen.» I år viser tall fra direktoratet at andelen skoleeiere som lar være å fatte enkeltvedtak når særskilt språkopplæring opphører mer enn doblet seg på to år (s. 31), fra 20 % i 2014 til 45 % i 2016.

Hvordan er det mulig?

 

Hovedårsaker er et utydelig regelverk, for dårlig tilbud og til dels mangel på kvalifiserte lærere. At nøkkelbegrepet «tilstrekkelige norskferdigheter» er for dårlig definert hindrer god særskilt norskopplæring. Det kom frem i en evaluering Utdanningsdirektoratet selv mottok allerede i februar 2016. Den viser at elever som går på skole i Norge fra første klasse, på tiende trinn fortsatt kan ha vedtak om særskilt språkopplæring og problemer med å fullføre fagene med standpunktkarakter. Om elever lærer seg norsk godt nok til å følge vanlig opplæring er i dag prisgitt skoleeier.

 

Innlegget var først publisert i Dagbladet, 21. oktober 2017.

 

Norsklærere fra hele landet kommer på kurs for å bedre sin norskundervisning for fremmedspråklige. De fortviler over mangel på struktur, kompetanse og ressurser i egne hjemkommuner. Noen steder settes elever rett inn i vanlig klasse, kanskje med et par-tre støttetimer i norsk per uke. Med tilfeldig og lite tilrettelagt opplæring får elevene med seg lite av den vanlige undervisningen. Skoler med mottaksklasser har større mulighet til å lykkes med norskopplæringen, men også her opplever lærere at elever med svak skolebakgrunn settes for tidlig inn i vanlig klasse.

 

I Oslo må minoritetsspråklige elever bestå en standardisert norsktest på B1-nivå for å kunne begynne i videregående skole. Du må forstå hovedpunktene i klar, standard tekst og tale, kunne skrive enkle, sammenhengende tekster, og kort kunne forklare og begrunne meninger og planer. B1 er tredje laveste nivå i det europeiske rammeverket for språk (CEFR), som har seks standardiserte nivåer for språklige ferdigheter.

 

Oslo har samme norskkrav for å gå på videregående skole, arbeide i barnehage eller på sykehjem. Regjeringen vil nå ha nasjonale krav om B1-nivå muntlig, og A2-nivå skriftlig for barnehageansatte. Men for elever i videregående skole er det helt opp til skoleeier hva som er tilstrekkelige norskferdigheter, og hvordan det testes.

 

Evalueringen Utdanningsdirektoratet fikk for snart to år siden avdekket at skoleeiernes ujevne innsats fratar elevene et likeverdig tilbud. Mange elever kan norsk for dårlig til å kunne gjennomføre opplæringen. Mens flyktningemødre og -fedre har rett til to års undervisning på introduksjonsprogrammet, mener mange skoleeiere barna får klare seg med ett års innføringstilbud. At mange unge minoritetsspråklige kommer til Norge og erfarer at de ikke lykkes med å lære seg så godt norsk at de kan klare seg brukbart i den ordinære videregående skolen er en oppskrift på frafall og utenforskap.

 

Norsk Lektorlag mener elever som får særskilt norskopplæring må dokumentere nivået på norskferdighetene sine med en nasjonal standardisert norskprøve før de integreres i vanlig klasse. Norskopplæringen må utføres av undervisningspersonell med rett fagkompetanse.

 

Da Lektorlaget spurte hvordan evalueringen følges opp, svarte Utdanningsdirektoratet at det etter deres vurdering ikke er aktuelt å definere tydeligere hva som utgjør tilstrekkelige ferdigheter i norsk. Kunnskapsministeren bør gjøre en ny vurdering. Det er svært alvorlig at denne systemsvikten i realiteten frarøver mange barn og unge gode fremtidsutsikter. I tillegg er det særdeles dårlig samfunnsøkonomi

Innlegget var først publisert i Dagbladet, 21. oktober 2017.

 

Artikkelforfatterne

Marie Aalen
lektor ved Rosenhof voksenopplæring 

Trond Ruud Hilmo,
lektor og rådgiver i videregående skole

Rita Helgesen,
leder i Norsk Lektorlag 

 

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen
undervisning

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Pilotstreiken rokka ved solferiane, lærarane streikar for deg og framtida di
Etter at streik råka ferien til fleire hundre tusen, trappar no me som underviser i skulen vår streik ved skulestart. Lærarstreiken handlar om langt viktigare verdiar enn Syden og sol. Me streikar for...
Lektorbloggen
Lønna er ikkje det ho ein gong var  
Artikkelen til Jon Hustad, «Lektoren er ikkje det han ein gong var», gir blod på tann til lektorar som har varsla opptrapping av skulestreiken til hausten. Noko har gått frykteleg gale når ein lektor ...
Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?