Heldigvis er organisasjonsgraden høy i skolen, også fordi vi lærere veit såpass at betingelsene hadde vært enda dårligere om færre hadde vært organisert. De fleste synes kontingenten er høy, og det uansett forbund, men det er selvsagt at alle er med likevel. Eller er det noe vi tror, og hver gang det er streik, går det opp for oss at vi også har forhandlet lønn til dem som ikke er med?
Det er i mine øyne en fordel at vi har flere lærerorganisasjoner. Det ene er valgfrihet og varierte stemmer, men det helt åpenbare er at vi da er flere med samme mål og ikke minst flere tillitsvalgte på samme arbeidsplass. Det begynner å bli en stund siden jeg var plasstillitsvalgt, men hun som var det samme fra det som den gang het Norsk lærerlag, er fortsatt en av mine beste venner. Å skulle gå i de krigene den gangen uten henne, jeg veit ikke om jeg hadde fikset det.
Hver skole er et mikrokosmos. Samarbeider organisasjonene, kan de gjøre både seg selv og administrasjonen bedre, mens dårlig samarbeid åpner for splitt og hersk eller sløv ledelse. De samme prinsippene gjelder på nasjonalt nivå. Jeg ønsker meg fellesskap på tross av for eksempel fagpolitiske forskjeller. Det er ingen konkurranse, dette.
Nå trenger vi virkelig det fellesskapet. Vi er ferdig med å gå på noe moderasjonslureri fra stat eller arbeidsgiver. Vi skal ha igjen for etterslep. Aller helst med en gang, og ihvertfall til våren, når de fleste andre enn lærerne har glemt at skoler og barnehager var så åpne at for mange ble sjuke av det. Vi har ikke glemt. Vi har ikke engang glemt at sist vi fikk et slags lønnsløft var det i bytte for en dårligere arbeidstidsavtale. Det der gjør vi ikke igjen.
Samtidig er det også en ulempe at lærerne har ulike organisasjoner, ikke minst at hver av dem er med i hver sin hovedsammenslutning. Det har vi sett på flere måter i den konflikten vi står i nå. Skolenes landsforbund tvilte seg fram til å stå med resten av LO. Norsk Lektorlag kom seint i gang med streiken fordi Akademikerne aksepterte meklingsforslaget.
Og ikke minst: mens streikelederne i Unio hadde et sikkert blikk på ballen og godkjente så mange dispensasjonssøknader for lærere og sykepleiere at folk ble sure av det, dro en snik av en arbeidsgiver ei finte som folk om flere år ikke kommer til å tro på.
De fikk overbevist statsråden om at en kanskje-brann ville gå ut ut over liv og helse til brannmenn. Altså en brann som ikke fantes måtte stoppes av hensyn til helsa til brannmenn.
Denne finta kan det se ut til at noen likte, for etter få dager dro Oslo kommune sin egen variant. Nå var potensialet for at det kunne gå på helsa løs av å kjøre vanlig helgebemanning nok til å avslutte streik. Fredag syntes jeg statsråden hadde et helt eget drag i ansiktet da han skulle redegjøre for sånt tullball. Han så litt forpint ut, rett og slett. Men allerede mandag hadde han fått teken på det.
Tilbake på valen står 44 medlemmer i Norsk Lektorlag. Vi er for øyeblikket de eneste lærerne i Norge som får lov til å streike. Kanskje varer det ikke lenger enn til en av oss blir så muggen at vi ser stygt på noen og på den måten potensielt sett kan gjøre dem litt utrygge, men vi får se. Kanskje får vi holde på en stund og da som et symptom på at verken KS eller Oslo kommune evner arbeidsgiveransvaret, verken når det kommer til rekruttering eller samarbeid. Kanskje må vi luske hjem med halen mellom beina før vi vet ordet av det.
Foreløpig står vi på streikevakt, og vi merker at støtten er stor, både fra kolleger i de andre forbundene og andre yrkesgrupper. Det lover godt for neste år. Når det gjelder lønnsdannelse og arbeidstid trenger vi virkelig dette fellesskapet.
Jeg tror at en av de sakene er streik. Bli nå enige om at neste gang står vi sammen, uansett, og at neste gang tar samtlige organisasjoner ut folk på de samme skolene. Da blir det synlig for enhver hvem vi er og ikke minst at vi står sammen.
Dette innlegget er publisert på bloggen Gammal sur lektor 9. juni 2021.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.