Av Rita Helgesen
I midten av august kom det en rapport om lærerrollen, der ni professorer, en dosent og en førsteamanuensis utgjør ekspertgruppen som har gitt oss verdifullt kunnskapsgrunnlag med anbefalinger om hvordan profesjonen kan utvikles og styrkes. I rapporten står det en del om lærerprofesjonens historiske kunnskaps- og verdigrunnlag. På den ene siden har vi folkeskolens allmennlærere, på den andre har vi lektorene. Siden ekspertgruppen ellers skriver mest om lærere som en stor gruppe, vil jeg se litt nærmere på lektorrollen.
Lektoren som akademisk kunnskapsformidler
På slutten av 1800-tallet var lektoren en statsansatt embetsmann med universitetsutdanning. Han underviste i gymnaset, hadde høy lønn og status i samfunnet. Lektorens identitet og profesjonelle selvbevissthet var sterkt knyttet til utdanningen og et livslangt akademisk kunnskapsarbeid, og min påstand er at denne tradisjonen og selvforståelsen langt på vei definerer «sjelen» i Norsk Lektorlags medlemsmasse i dag. Lektorene er og var mest opptatt av undervisningen og fagene, og ser på kunnskapsformidling som sin viktigste oppgave. Kunnskap må forstås i vid forstand, det handler ikke bare om formalkunnskaper og grunnleggende ferdigheter, men også om dannelse og kritisk sans. Som norsklektor er jeg både opptatt av å formidle kulturarven og for eksempel å øve opp elevenes evne til tekstforståelse («literacy»). Den gjør dem bedre rustet til studier, yrkesliv og samfunnsdeltakelse.
Stadig nye krav og forventninger
Vår forståelse av hva som er profesjonens hovedoppgave utfordres av stadig nye krav og forventninger. En lektor i dag skal i grunnen fikse det meste. Vi skal selvsagt kunne vårt fag og ha et solid teoretisk og metodisk kunnskapsgrunnlag. Vi skal være oppdatert på det siste innen forskning og aktuelle hendelser som kan relateres til faget og gjøre undervisningen aktuell og motiverende. Vi skal gi en opplæring som gjør elevene i stand til å bli aktive medborgere, og gi dem gode forutsetninger for videre utdanning og arbeidsliv. Vi styres av politikere gjennom lovverk, forskrifter og stadig nye satsingsområder vi skal være oppdatert på. Vi skal bake inn de store utfordringene innen miljø og globalisering i de fleste faglige emner. Vi skal drive sosial utjevning, gi tilpasset opplæring for alle typer elever, være tilgjengelige døgnet rundt og produsere stadig bedre resultater. Men vi får ikke verktøyene og virkemidlene til å oppfylle alle forventningene!
Elevrollen
Dagens elevrolle er en helt annen enn for 1800-tallets lektorer. I dag har elevene rettigheter som medfører mye rapportering, dokumentasjon og byråkrati, og mye av denne jobben tilfaller lærere og lektorer. Det forventes at vi skal kunne håndtere elevenes psykiske og sosiale problemer, og ha tett kontakt med foreldre, rådgivere og annet hjelpeapparat. Dagens generasjon prestasjon forventer at de kan forhandle seg frem til det meste, og streiker mot krav om tilstedeværelse på skolen. Når undertegnede støvete lektor nevner ordet «plikter», ser enkelte ut som spørsmålstegn. Hattie og hans «Visible Learning» har vist til at relasjonen mellom elev og lærer er noe av det viktigste for elevens læring. Man glemmer lett at eleven selv er aller viktigste faktor for at læring skal skje. Første bud må da være at eleven møter opp til undervisningen.
Kontrollregime og manglende tillit
Mål- og resultatstyringen har tiltatt i skolen på 2000-tallet, og profesjonen har blitt utsatt for stadig mer styring ovenfra. Det har skapt frustrasjon for lektorene når vi opplever at oppdraget vårt blir redusert til mer prestasjons- og testorienterte regimer. Både sentrale og lokale myndigheter utsetter oss for stadig nye kvalitetsvurderingssystemer i form av nasjonale prøver, kartleggingsprøver, brukerundersøkelser og undervisningsevalueringer. I kraft av vår utdanning har vi fått tillit til å omsette læreplanens mål i klasserommet, men kontrolleres i stadig større grad som om vi ikke var tilliten verdig. KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) presser på for å binde stadig mer av arbeidstiden på skolen, og later til å tro at vi har fri når vi går hjem for å ta fatt på rettebunker og analog og digital veiledning og vurdering. Det profesjonelle handlingsrommet snevres stadig inn.
Styring ovenfra og svekking av lektorenes profesjonsfellesskap
Lektorene har siden 30-tallet strittet mot reformpedagogikk, og har flagget metodefrihet og akademiske idealer. Ordet «lektor» stammer fra latin og betyr egentlig en som foreleser, og mange ser fremdeles verdien av god gammeldags kateterundervisning. De fleste av oss vet at det ofte handler om å variere metodene, og vi bruker selvfølgelig mange innfallsvinkler for at elevene skal lære. Det må være opp til oss å avgjøre hvilke didaktiske verktøy vi vil benytte, og påtvungen metodikk i form av «ansvar for egen læring» og prosjektarbeid har vist seg å ikke føre frem. Ekspertgruppen beskriver utviklingen på en treffende måte som en overgang «fra akademisk til elevsentrert kunnskapssyn». Dette «utfordret selve grunnlaget for lektorenes autoritet som akademisk profesjon og bidro til å trekke den videregående skolen nærmere grunnskolens pedagogiske målsettinger»1. Myndighetene avviklet de faglige rådene og svekket lektorenes profesjonsfellesskap på tvers av de enkelte skolene på 1980- og 90-tallet. Ifølge ekspertgruppas rapport har «de siste ti-femten årenes fremstøt ovenfra (—) vært et forsøk på å reparere gårsdagens politiske prioriteringer».2
Skoleeier styrer valg av digitale læremidler
Den teknologiske utviklingen og politikernes vedtak om at alle elever skal ha PC eller nettbrett, har endret rammene for undervisningen. Teknologien gir mange nye muligheter for tilgang til informasjon, læring og kommunikasjon på tvers av landegrensene. Å legge rammene for bruk av digitale læremidler utenfor lektorenes domene er uklokt. Det burde være en selvfølge at faglæreren velger læremidler, men stadig mer av læremiddelpotten er allerede disponert av skoleeier. Fylkeskommunene har bygget opp et digitalt læremiddelmonopol gjennom NDLA der man årlig bruker 400 kroner per elev. Nå har KS satt i gang arbeidet med å etablere NDLA for grunnskolen, med forsøk i 22 kommuner til en årlig kostnad på 24 millioner kroner. NDLA som offentlig læremiddelutvikler har så godt som monopol, og andre aktører satser i liten grad digitalt. Det er nødvendig med konkurranse og flere tilbydere for å sikre kvaliteten og gi lektoren et reelt valg.
Mer forskning og flere karriereveier for lektorer
Lektorene i skolen har tradisjonelt koblet disiplinfagene og skolefagene tett. Forskningen har derimot i stadig større grad vendt interessen innover mot selve disiplinen, og det forskes for lite på undervisning. Ekspertgruppen anbefaler mer forsøks- og utviklingssamarbeid mellom lærere og forskningsmiljøer, forskning på organisering av lærerarbeid og at det i større grad forskes på utvikling av skole og undervisning. Her bør lektorene, med sin vitenskapsbaserte utdannelse, kunne bidra aktivt. Man bør i større grad utvikle ordninger med fag- og mentorspesialister i skolen, der erfarne lektorer får videreutdannelse og kan fremstå som bindeledd mellom utdanningsinstitusjonene og skolen. De kan veilede studenter og nytilsatte lærere, og bringe nyere forskningsbasert kunnskap inn i skolehverdagen. De kan også være aktive bidragsytere gjennom egen forskning og delta i nettverk på tvers av skoler. Nå er det slik at lektorer ikke har noen karriereveier, og de får lite eller ingen etter- og videreutdanning. De som har doktorgrad verdsettes ikke økonomisk, og skolesystemets insitamenter til faglig utvikling tilgodeser bare dem som mangler kompetanse. Det holder ikke å bare løfte de i bunnen, for å få god kvalitet må man også videreutvikle de beste.
Lektorene i et nordisk perspektiv
Skolesystemene i Norden har mye felles, men det er ulike måter å organisere og styre skolen og lærerutdanningene på. Finland har fått mye oppmerksomhet på grunn av gode PISA-resultater. Kan det skyldes at alle elever – på alle trinn – undervises av lektorer? Bare 14-16% av søkerne på lektorutdanningene kommer inn, og lektorenes status er høy. I Finland tilpasses læreplanene til forskningen, og man har en mer disiplinfaglig og akademisk innretning på lærerutdanningene. Finske politikere er ikke er så opptatt av å styre skolen, men overlater til profesjonene å sørge for god undervisning og læring.
Professor emeritus Sven-Erik Hansén ved Åbo Akademi3 vektlegger også det gode integrerte «trepartssamarbeidet» mellom lærerstudenten, lektoren fra praksisskolen og universitetet som en suksessfaktor. Finsk skole og lærerutdanning har, i motsetning til i de andre nordiske landene, vært utsatt for få reformer. I Sverige har «Skola 2000» og kommunaliseringen ført til utvikling i feil retning, og lærerutdanningenes veiledere er stort sett adjunkter. Søkningen til lærerutdanningene i Sverige går ned, lærerstatusen synker, og stadig flere søker seg over til andre yrker. I Danmark innføres det en gymnasreform, men vår søsterforening Gymnasieskolernes Lærerforening kritiserer regjeringen og peker på at færre lærere i gymnasene, nedskjæringer i midler til lærerutdanningene og svekkede krav til lærerkompetanse fører til nivåsenkning.
Hvem er fremtidens lektor?
I dag er stadig flere av lektorene kvinner, de fleste underviser i videregående skole, og siden 1970-tallet har lønnsforskjellene mellom allmennlærer, adjunkt og lektor blitt stadig mindre. Statusen har dalt, men enn så lenge har lektorene høyere status enn lærerne. Hvordan vil det bli om noen år, når nyutdannede grunnskolelærere stiller med mastergrad og kan kalle seg lektor? Hva vil skje med lønn og status? Vil feminiseringen av yrket virke negativt på lønnsutviklingen, slik det er ellers i offentlig sektor? De nye grunnskoleutdanningene er innrettet mot at man spesialiserer seg på trinn, men det er en velkjent sak at i mangel på andre karriereveier er det stadig vanligere å søke seg fra grunnskolen til videregående skole i dag. Vil man i fremtiden kreve at nyutdannede som søker seg til videregående skole, har gått på de integrerte lektorutdanningene eller har mastergrad pluss PPU? Er en master en master uansett? Lektorene går spennende og krevende tider i møte, og det er uansett ingen tvil om at lektorene som profesjon og Norsk Lektorlag må være vaktbikkjer for å ivareta de gode og forpliktende lektor-tradisjonene.
1 Ekspertgruppa s. 59
2 Ekspertgruppa s. 67
3 Foredrag om finsk lærerutdannelse i Helsinki 9.9.2016.
Denne spalten er publisert i Lektorbladet #5 2016.