Er det nylesning av politiske ideologier som gjør at kommunestyrer overstyrer fagpersonen i klasserommet og fatter politiske vedtak om «leksefrie skoler»? Eller er det bare nok en ny trend politikerne hiver seg på?
En kunnskapsbasert begrunnelse, forankret hos oss som står i klasserommet, vet vi at det ikke er. Men vi vet at den jobben som gjøres av våre lektorer for å bidra med kunnskap, er helt sentral for å ta tilbake autonomien i klasserommet.
Årets tariffoppgjør var et skritt i riktig retning lønnsmessig. Kommunestyrer og fylkesting ga tydeligere signal om at utdanning skal lønne seg også for dem som underviser i skolen. Våre tillitsvalgte bidro til dette. Nå skal vi si klart og tydelig fra om at det også tas skritt i riktig retning på andre områder.
Skoleeieren skal sørge for gode rammer til skolen, først og fremst gjennom tydelig lovverk, god økonomi og materiell standard. Rammer som gjenspeiler ambisjonene for fellesskolen. Med gode rammer kan vi gjøre jobben vår. Da kan vi sikre at elevene i grunnskolen og videregående opplæring får god faglig undervisning innenfor trygge sosiale rammer.
Tilbake til de «leksefrie skolene»: Det er vi som står i klasserommet, som skal ta avgjørelser om bruken av lekser. Når er lekser læringsfremmende? Vi vet at det varierer mellom fag, gjennom et skoleår og mellom klasser – for å nevne noe. Det er fagpersonen som underviser, som skal avgjøre. Det er viktig for alle våre medlemmer, uavhengig av om de arbeider i grunnskolen eller videregående opplæring, privat eller offentlig, om de arbeider i UH-sektoren eller i administrative stillinger.
Mandag 11. september er det lokalvalg. Vi vil ha politikere som både forstår og ønsker ansvaret med å gi best mulige betingelser for driften av fellesskolen. Det betyr at vi må snakke med politikerne, både før de blir valgt, og etter at de er valgt. Politikere skal kunne litt om mye, og kunnskapen er ikke nødvendigvis størst om skole. Og grensen mellom å ta ansvar for skolens betingelser og ansvaret hos oss som jobber i skolen dag for dag, uke for uke, skoleår for skoleår, med stadig nye elever og elevkonstellasjoner, er ikke alltid tydelig for dem utenfor skolen. Den grensen må vi forklare og kreve at de respekterer. Og det er vi som er der – i skolen – som må gjøre dette.
PC eller iPad har vært svaret på alt i de siste tiårenes store digitaliseringsiver, mens bøkene har blitt kastet ut. Hverken digital infrastruktur eller digitale læremidler har vært kvalitetssikret, ei heller gode etter- og videreutdanningstilbud for lærerne og lektorene. Digitale tavler har blitt kjøpt inn, lenge før de var utviklet med hensiktsmessig funksjon for undervisning. Så kommer politiske motreaksjoner, med forslag om å forby mobiltelefoner i skolen. Og vi får foreldreaksjoner mot omfattende skjermbruk i skolen. Når én ekstern aktør mener at de vet best om undervisning, da vil andre eksterne aktører hevde det samme.
Våre medlemmer er verken imot å ta del i den digitale utviklingen eller å ha grenser for bruk av mobiltelefonen på skolen. Men det skal være styrt fra skolen, hvor faglæreren i klasserommet skal ha den avgjørende stemmen. «Det må skje på fagenes premisser», sier medlemmene våre.
Vi vil ikke ha kommunalpolitiske vedtak om «leksefrie skoler». Det er å gå veldig langt – altfor langt – i å overstyre skolenes fagpersoner. Vi kommer alltid til å arbeide imot det som utfordrer faglig og metodisk autonomi i klasserommet. Derfor skal vi snakke med politikerne om hva vi forventer av dem, og hva de kan forvente av oss lektorer i klasserommet.