Denne spalten finner du i Lektorbladet #2 2023 (lenke).
Når jussen gjør sitt inntog i en sektor, siver rettslig logikk og systematikk inn i arbeidshverdagen. Rettsliggjøringen i norsk skole har kommet ganske langt. Når elevenes rettigheter og skoleeierens plikter har stått i sentrum, har dokumentasjonsiveren spist seg stadig mer inn i arbeidstiden til lærerne.
Overflødighetshornet
En økende rettsliggjøring av skoleverket fører til et økende krav om dokumentasjon. Et stort problem er at arbeidstidsavtalen i skolen ikke har noe vern mot dette. Lærernes arbeidstid betraktes fortsatt som et overflødighetshorn, hvor stadig nye arbeidsoppgaver dyttes inn i arbeidstiden uten at andre arbeidsoppgaver bortfaller.
Vurderinger blir juss
Styrkingen av elevenes rettigheter har ført til at tidligere faglig-pedagogiske dokumenter i skolen med fokus på faglighet, er utviklet til juridiske dokumenter som kan bli saksbehandlingsdokumenter ved klage fra elever og foreldre. Fra å være faglig-didaktiske vurderinger av den enkelte elev fremstår nå dokumentasjon som et verktøy for å ha «ryggen fri».
Dette er imidlertid ikke bare negativt. Gode skriftlige faglig-didaktiske vurderinger har vist seg å være et godt vern både for den enkelte lærer og den enkelte skole i klagesaker, der profesjonsskjønnet er tydeliggjort i dokumentasjonen.
Forsvarligheten inn i loven
En ny opplæringslov er like om hjørnet. Et av de omstridte forslagene er at forsvarlighetskravet i skolen skal lovfestes. Det vil i så fall betyr at rektors handlingsrom og lektorens rom for skjønn kan bli vurdert i lys av rettslige forsvarlighetskrav.
Mange lærere får kaffen i vrangstrupen når de hører at skolen skal ha et lovfestet forsvarlighetskrav – akkurat som om dere i skolen ikke allerede nå driver forsvarlig skole. Men poenget med en formell lovfesting (og ikke «bare» en ulovfestet regel) av forsvarlighetskravet henger sammen med skoleeierens plikt til å stille nødvendige ressurser til disposisjon. Opplæringslovens tekst må derfor tydeliggjøre skoleeierens plikt å stille nødvendige ressurser til rådighet for å etterleve loven. Vår erfaring er at altfor mange kommuner og fylkeskommuner ikke gjør dette i tilstrekkelig grad. Skolen må ha en opplæring som er «faglig og pedagogisk forsvarlig». Og dersom skolene har for få ressurser til å utføre lovpålagte oppgaver, kan en lovfesting brukes som en brekkstang for å få mer ressurser til skolen.
Riset bak speilet
Frykten for mange er nok at et lovfestet forsvarlighetskrav medfører krav om massedokumentasjon, gitt byråkratenes store behov for å kvittere ut at lovverket overholdes. Men det er ikke det som er poenget, men derimot å skape et minimum av gode rammer for opplæringen i klasserommene gjennom lovverket. Alle som kjenner skolen, vet at den reelle faglige og pedagogiske forsvarligheten må måles inne i klasserommet. Det handler om kompetansen til læreren, om nok timetall til elevene, om tilgang på oppdaterte læremidler, at lærerne tilbys forsvarlig og relevant etterutdanning, at elevene får oppfylt minstekravet til timetall iht. læreplanene, om gruppestørrelsen er pedagogisk forsvarlig, og så videre.
Erstatningsansvaret
I de siste årene har vi fått stadig mer rettspraksis om skolens erstatningsansvar dersom eleven ikke får den opplæringen de har krav på og erstatning som følge av mobbing i skolen. I erstatningssaker koker det ofte ned til noen få sentrale spørsmål: Var det synbart for skoleeieren at eleven hadde ekstra utfordringer / ikke fikk oppfylt retten til opplæring / ble mobbet? Hvilke tiltak ble iverksatt for å kartlegge elevens behov for tilpasset opplæring / spesialundervisning / tiltak for å hindre mobbing? Var opplæringen gitt forsvarlig ut fra elevens behov? Var tiltakene satt inn mot mobbingen innenfor det en med rimelighet kan forvente av skolen?
Rettspraksis i slike saker er sprikende, og det er vanskelig å trekke helt generelle lærdommer ut av enkeltsakene. Det svært interessante er imidlertid at domstolen legger stor vekt på de tidsnære faglig-pedagogiske vurderingene som er gjort i de konkrete sakene. Så lenge skoleledelsen og læreren har gjort det som «med rimelighet kan forventes av skolen», som er den rettslige standarden som domstolene ofte legger til grunn i slike saker, går skolen fri for ansvar.
Risikoen i rettsalen
Ønsker vi egentlig at det er domstolen som legger premisser for hvordan skole hverdagen skal være? Det er svært tidkrevende å føre en sak for retten, og det båndlegger store ressurser i organisasjonen. Det kan også bli svært dyrt, ettersom hovedregelen er at den som taper en sak, må dekke motpartens sakskostnader. De aller viktigste vurderingene ligger imidlertid i risikoen ved et tap. Noen ganger kan det være lurere å leve med en praksis i en kommune eller et fylke som vi er uenig i. Det er alltid spenning knyttet til saker som går til Arbeidsretten. I verste fall får arbeidsgiverne grønt lys for å fortsette den praksisen de ble stevnet for, og vi risikerer at en praksis vi misliker og er uenig i, faktisk blir sementert og spredt til andre fylker.
Det å få avklart en rettstilstand kan være et viktig poeng i seg selv; en avklaring av en uenighet kan innebære at det blir tydeligere for partene hva som er en del av en interessekonflikt, og hva som er en reell rettslig uenighet. Dette innebærer at det av og til kan være nyttig med et klart svar, selv om det er et svar vi ikke hadde håpet på.
HER GIKK DET GALT:
I 2006 ble KS stevnet av Utdanningsforbundet for måten arbeidsgiver styrte og omdisponerte lærernes arbeidstid på i videregående skoler i Vestfold. Det var strid om hvorvidt timer elevene brukte til andre aktiviteter enn undervisning, skulle trekkes fra lærerens leseplikt.
I Vestfold ble lærerne pålagt å «ta igjen» disse timene uten elever med ekstra undervisning. Utdanningsforbundet stevnet KS for Arbeidsretten fordi de mente omdisponeringen av lærernes arbeidstid var i strid med tariffavtalen. Utdanningsforbundet tapte saken, og Vestfold fylkeskommunes fortolkning av arbeidstidsavtalen ble spredt til hele landet.
«Vestfolddommen» slo fast at det ikke er noen direkte tariffmessig sammenheng mellom elevenes rett til et minste timetall i fag og antall undervisningstimer for lærerne i det samme faget. Konsekvensen etter dommen var at stadig flere skoleeiere vedtok redusert timetall i fagene som metode for budsjettinnsparinger. For læreren betyr dette at skolen har timer til gode, og at man kan pålegges vikartimer.
HER GIKK DET BRA:
Saken gjaldt en omstridt praksis i Østfold fylkeskommune knyttet til fortolkningen av overtidsbestemmelsene i tariffavtalen. Lærere og lektorer i full stilling som hadde funksjoner som gir redusert undervisningstid, fikk bare ordinær timesats for ekstra pålagte vikartimer. Til tross for at de ansatte hadde full stilling, mente arbeidsgiveren at de måtte fylle opp det antallet undervisningstimer som var redusert, før man kunne utløse overtidsbetaling. De fikk dermed bare vanlig timesats inntil årsrammen var fylt opp.
Saken ble brakt til Arbeidsretten i 2016, og lærerorganisasjonene fikk støtte i sitt syn. Når en lærer i 100 prosent stilling har redusert årsramme, skal undervisningstimer som avtales utover denne årsrammen, avlønnes med overtidsgodtgjøring. Det samme gjelder for lærere i 100 prosent stilling som pålegges undervisningstimer i tillegg til dem som fremgår av oppsatt arbeidsplan.
Som en konsekvens av dommen i Arbeidsretten, måtte fylkeskommunene etterbetale manglende overtidsgodtgjørelse fra 2012.