Stortingsvalget nærmer seg, og det er slett ikke usannsynlig at det blir et regjeringsskifte. Etter åtte år med blågrønn skolepolitikk vil det nå sannsynligvis bli ny regjering og nye politikere som ønsker å sette sitt stempel på norsk skole.
Da Torbjørn Røe Isaksen (H) tok over som kunnskapsminister, snakket han om reformtrøtthet i skolen. Ironisk nok har regjeringen han har vært en del av, hatt det svært travelt med å få på plass relativt store endringer. Viktigst er kanskje fagfornyelsen og fullføringsreformen, men de har også innført nye fraværsregler, stilt kompetansekrav for å undervise og økt kravene til dem som søker seg inn på lærerutdanningene.
Mange av Solberg-regjeringens skolereformer har vært i tråd med Norsk Lektorlags politikk, og vi har opplevd en skolepolitisk medvind. Inn mot valget har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet varslet omkamper og endringer både når det gjelder fraværsreglene, firerkravet og tilbakevirkende kompetansekrav, så vi må forberede oss på mer motvind siden vi mener det skal stilles mer krav til dem som vil bli lærere, og til dem som skal undervise i alle fag.
Hva skal skolen egentlig holde på med?
Vi må ha et helhetlig syn på læring og skolens oppdrag, og politikerne må ikke ende i hver sin grøft og tro at vi må gå for det ene eller det andre av ytterpunktene puggeskole og koseskole. De politiske debattene har en tendens til å svartmale situasjonen, og politikerne glemmer at lærere er hele mennesker med både hode, hender og hjerte.
De lektorene jeg kjenner – og det er etter hvert mange – er selvfølgelig både opptatt av at elevene skal lære, at de skal oppleve mestring og at de skal vokse som mennesker. Utdanningsoppdraget med kunnskaper og ferdigheter i fag skal kombineres med dannelsesoppdraget der verdier og holdninger står sentralt. Hvordan eleven lykkes i skolen, er ofte avgjørende for fremtidig arbeidskarriere, privatøkonomi, fysisk og psykisk helse og deltakelse i samfunnet, men det blir for enkelt å skyve alt ansvaret over på skolen. Utdanning kan redusere forskjeller, men det er ingen hemmelighet at sosiale forskjeller reproduseres uansett skolesystem, pedagogiske metoder og læreplanmål.
Stakkars elevene?
Den tradisjonelle skolen har vært kritisert av mange, og både Alexander Kielland og Jens Bjørneboe pekte i sin tid på uheldige sider ved en skole som ikke ser individet. Flere skolereformer opp gjennom årene har hatt en tendens til å legge svært mye læringsansvar over på eleven i iveren etter å unngå den autoritære og grusomme lektoren som tror hun «vet bedre» og driver med noe så foraktelig som kateterundervisning.
Den autonome eleven skulle ta ansvar for egen læring (AFEL), drive med individuelle selvstudier og selv bestemme hva som skulle læres, og hvordan. Min erfaring med AFEL-bølgen og prosjektarbeidene i kjølvannet av Reform -94 var at elevene lengtet etter mer tradisjonell undervisning, strukturert læring og hjelp til å forstå og forholde seg til lærestoffet.
Jeg ser nå en tendens til at noen ønsker å dreie arbeidsmåter og faglige opplegg i fagfornyelsen i retning av det vi drev med i 1990-årene, med mer prosjektarbeid og tverrfaglighet. Jeg tror det i små doser kan fungere, men det fordrer en elevtype som vi ikke møter i alle klasserom. Den selvgående, aktive, ambisiøse og arbeidsomme eleven er idealet. Min erfaring er at de fleste elever er som folk flest, og at variasjon i arbeidsmåter, ansvar og faglige innfallsvinkler fungerer best i lengden.
Når Elevundersøkelsen og mediene dokumenterer at elever opplever stress, press og har problemer, tror jeg ikke en konstant forventning om å være på, undrende og skapende er løsningen. Vi trenger alle litt rutinepreget hverdag, oppgaver som kan løses relativt greit, og opplevelsen av forutsigbarhet og mestring i tillegg til de mer krevende utfordringene.
La lektoren være lektor!
Det er svært komplisert og tidkrevende å lære, og det er mange faktorer som spiller inn for å få til god læring. Hvilke metoder som skal velges, må den enkelte læreren og lektoren selv få vurdere avhengig av fag, emne, nivå, klasse og enkeltelever. Mitt råd til politikere, skoleeiere og skoleledelse er at de skal ha tillit til oss. Vi skal ikke bare være veiledere som skal stå i en krok og vente på at elevene skal spørre om hjelp, slik idealet var i 1990-årene, og slik jeg hører at enkelte kursholdere i fagfornyelsen anbefaler.
Når kursholderen fraråder læreren å komme med klare faglige svar, forbereder vi ikke eleven til å fungere i en verden utenfor skolen. Når læreren kan og vet, og kan formidle faglige sammenhenger, legges det til rette for at elevene får den grunnmuren de trenger for å stille spørsmål, formulere egne problemstillinger og utvikle faglige kunnskaper de kan ha nytte av hele livet. Eleven kan ikke suge alt av eget bryst, og må gradvis forberedes på et samfunns- og arbeidsliv der det stilles store krav.
Digitalisering – ingen kvikk-fiks
Norsk skole har i mange år vært styrt utenfra, og pedokrater og politikere har hatt klokkertro på at de har funnet svaret på hva som skal til. De senere årene har lokalpolitikere og IKT-bransjen ivret for heldigitalisering, uten å koble på faglærere og dem som jobber i skolen.
Koronapandemien har vist oss at skolen heldigvis byr på mye mer enn det som kan formidles via digitale verktøy. Enkelte teknologi-optimister forveksler informasjon med kunnskap. Tanken om at det nå er slutt på pugg og strev med fakta fordi alt kan googles, lever fortsatt og står i veien for en utvikling som også ivaretar de faglige tradisjonene.
For å utvikle ny kunnskap hos elevene må de som underviser, være godt inne i de faglige tradisjonene. Elevene trenger faglige begreper, og de trenger at fakta settes inn i historiske og kulturelle sammenhenger. Når skoleeieren bruker 20 prosent av læremiddelbudsjettet til NDLA og hevder det er et fullgodt digitalt læremiddel, er vi ute å kjøre. Når faglæreren ikke lenger selv kan velge læremiddel og skoleeierne nedprioriterer innkjøp av kvalitetssikrede læremidler for å spare penger, har vi et stort problem. Vi trenger selvsagt også digitale læremidler og læringsressurser, men det skal ikke overlates den enkelte læreren å produsere læremidler når en kommune bestemmer at alle elever skal bruke nettbrett. Å utvikle gode læremidler tar tid og krever kompetanse, og forlagene bør ikke utkonkurreres av verken NDLA eller FriDA.
Pengesparerne ser også digitaliseringen som en mulighet til å få «mer undervisning for pengene». Sitter man ved et skrivebord langt fra klasserommet, kan det se fristende ut å legge ned kostbare programfag og tilby digital undervisning, øke antallet elever i gruppene og samkjøre teoriundervisning og dermed kutte ned på antall timer den enkelte læreren har til rådighet i sitt fag. Spør studentene som har sittet på hybelen det siste året, om dette er en god idé!
Arbeidstid og lønn – igjen
De senere årene har det vært en forventning om mer og mer individuelt tilpasset opplæring, og skolens oppgaver og ansvar har økt. Vi i skolen tar på oss den ene oppgaven etter den andre, og vi spør sjelden hva vi ikke skal gjøre. Den som har spurt sin nærmeste leder, får som regel sendt ballen tilbake: «Du må selv finne ut hva du ikke skal bruke tid på.» Det er på tide at vi krever å få lønn for strevet. En arbeidsgiver som tar oss for gitt og driver rovdrift på de ansatte, verdsetter ikke den jobben vi gjør, kompetansen og ekstrainnsatsen. Norsk Lektorlags medlemmer streiket rett før sommeren for å vise at vi mener alvor, og den kampviljen og det budskapet tar vi med oss videre inn i det nye skoleåret.
KS skylder på at de ikke har økonomi til å øke lønna og gi skolene ressurser til å løse alle oppgavene. Om de nye stortingsrepresentantene vil, kan de bli husket som de som endelig verdsatte lærerne ikke bare med fagre ord, men også med økte budsjettmidler til lærerlønn, tidsressurser og ressurser til gode læremidler.
Klar for et nytt skoleår!
Dere som er medlemmer og står i klasserommet, gjør en formidabel jobb. Dere møtes med store forventninger om å følge opp de gode intensjonene i alle reformene uten å få mer tid, bedre betalt eller god nok etter- og videreutdanning. Dere gjør så godt dere kan og mer til. Tillitsvalgte på skolene, i kommunene og fylkene og vi som jobber på sentralt hold, må igjen kle oss godt og ruste oss for kamper på mange fronter. Mye løses gjennom partssamarbeid og påvirkningsarbeid lokalt og sentralt, og viktige forhandlinger står foran oss. Arbeidstidsavtalen skal reforhandles på slutten av dette året, og til våren kommer det et nytt lønnsoppgjør.
Norsk Lektorlag er klar for et nytt og spennende skoleår, og ønsker medlemmene lykke til med det nye skoleåret. Vi er skodd for både medvind og motvind, og synes skoleåret begynte godt da vi etter ett års kamp endelig fikk gjennomslag for todelt eksamen i matematikk.
På bildet ser vi Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, SV-leder Audun Lysbakken og Ap-leder Jonas Gahr Støre på partilederdebatt 31. august 2021. Foto: Marit Hommedal, NTB