I to år har ansatte i skolen tøyd seg langt for å utføre sitt samfunnsviktige oppdrag. Arbeidspresset har vært stort. Og på et tidspunkt var det ikke bare en pandemikrise, men en bemanningskrise. Det har vært høyt sykefravær, og for enkelte har påkjenningen blitt for stor. Vi frykter både frafall og dårligere rekruttering til yrket dersom denne arbeidsbelastningen ikke gir bedre uttelling. For arbeidsgiverne blir det viktigere enn noensinne å synliggjøre at det å være samfunnsviktig personell må bety noe også rent økonomisk.
Å bli hørt
Det å bety noe handler også om å bli hørt. Gjennom pandemien har det stort sett vært god dialog mellom partene i arbeidslivet. Lektorlag rundt om i Norge har alle bidratt med sin kompetanse og gitt tilbakemeldinger om status fra sine medlemmer gjennom hele pandemien. Noen ganger har politikerne og myndighetene lyttet, og andre ganger ikke. Jeg tror jeg tør å påstå at hyppighetene av møter og muligheten til å gi innspill i hvert fall har gitt mer kunnskap fra dem som har skoa på. Og at dette da bidrar til at myndighetene følger opp denne kunnskapen med riktige handlinger.
Da smittebølgen på nytt traff skolen før jul og stadig flere skoler måtte kaste inn kortene, ga regjeringen oss en pust i bakken da regjeringen innførte strengere tiltak, blant annet rødt nivå i videregående skole. Den tydelige tilbakemeldingen fra skoleorganisasjonene var at det er vanskelig å gjennomføre gult nivå i videregående skole siden elevene har individuelle timeplaner. Her ble vi lyttet til.
Husarrest på fritiden
Vi rakk akkurat å senke skuldrene og spise restene fra julemiddagen før regjeringen varslet nye endringer som skulle tre i kraft fra 1. januar. Denne gangen var det karantenebestemmelser for undervisningspersonale som skulle bli unntatt fra smittekarantene i arbeidstiden og sitte i husarrest i fritiden. Bakgrunnen var at den varslede smittebølgen ville bety at mange ville bli satt i karantene, og da ville fort skolene komme i beit.
Det er forståelig at man skal strekke seg langt for å unngå å stenge skoler, men bestemmelsen ble svært dårlig mottatt. Den var heller ikke sendt på høring til berørte før det ble innført, noe som Norsk Lektorlag har bedt om å få en forklaring på. Endringen skapte sinne og frustrasjon. Å møte på skolen i januar uten 3. dose var vel å be om å bli smittet. Det skal være trygt å gå på jobb, også for lektorer. Det finurlige var at man på fritiden knapt skulle bevege seg utendørs annet enn for å hente egne barn.
Trafikklys, testing og smitte
Mitt inntrykk er at ansatte i skolen likevel raskt innfant seg med de nye endringene. I starten av januar ble vi invitert til å gi innspill til endringer i trafikklysmodellen på gult nivå slik at den var bedre egnet for nettopp videregående skole.
På regjeringens pressekonferanse 13. januar kom det i stedet for en forbedret trafikklysmodell en ny strategi. Testing skulle erstatte de fleste andre tiltak i skolen, og alle videregående skoler ble anbefalt å være på grønt nivå. Vi ble mer eller mindre pålagt å stole på myndighetenes påstand om at dette var trygt. Vi var enige med regjeringen i én ting: Det var opp de lokale partene å vurdere hvilket nivå av smittetiltak som var nødvendig, men vi advarte mot at det ikke burde slippes opp før man har et godt testregime på plass.
Det gikk ikke mange ukene før teststrategien som skulle sørge for å fange opp store smitteutbrudd, ble skrotet. Kommunene gikk tom for tester, og så røyk alle karanteneregler også. Tilbake står de som jobber i skolen. Alle skal møte opp hver dag, vel vitende om at det ikke lenger er spørsmål om man blir smittet, men når.
Hva har vi lært?
Noe av det som må stå igjen etter at pandemien er over, er betydningen av godt kvalifiserte lektorer som kjenner faget sitt så godt at de kan undervise også gjennom særdeles krevende omstendigheter og samtidig sørge for at elevene får uttelling. Den faglige autonomien og bedring av rammer som ivaretar den, er blant Norsk Lektorlags viktige arbeidsoppgaver.
Når departementet nå har satt i gang nytt arbeid med å utvikle system for etter- og videreutdanning, må det tilrettelegges for at du som lektor kan få den videreutdanningen innenfor dine fagområder som du ønsker. Det kan ikke være et fortrinn å mangle kompetanse når midler fordeles i fremtiden. Det er ingen fremtidsrettet utvikling.
Pandemien har også tydeliggjort en annen side av norsk skole. Det har blitt enda tydeligere at mange skolebygg ikke er egnet til å ivareta den samfunnsviktige funksjonen skolen er blitt pålagt under pandemien. Klasserommene er fulle, fordi klassestørrelsene, elevtallet, har økt. Mange steder fungerer ventilasjonsanlegget bare delvis, samtidig som helsemyndighetene i sine råd framholder god ventilasjon som et effektivt smitteverntiltak. Og kontorene til lærerne er mange steder tettpakket. Læringsverktøyene har også vært for dårlige for lenge. Vi har levd med PC-er som knapt kan brukes til annet enn skrivemaskiner, dårlig nettverk og ikke minst manglende oppdaterte læremidler. Dette ble veldig synlig fra første nedstenging.
Pandemien har også vist oss kostnaden ved at skolene, som institusjoner, ikke har fått de midlene de bør få. Både som kunnskapsformidler og som samfunnsviktig institusjon. Norsk Lektorlag har nå klare forventninger om at den erkjennelsen følges opp gjennom planmessig bedre økonomi i årene som kommer. Og at den autonome, faglig trygge læreren og lektoren var helt avgjørende for å ivareta skolens funksjon inn i og gjennom pandemien, og at dette er viktige egenskaper som må verdsettes også i skolehverdagen fremover. Noe av det kan løses i lønnsoppgjør, mens resten må løses ved at de ansvarlige politikerne og myndighetene faktisk viser at man kan lære av historien.
Ny rolle i krevende farvann
Signalene i skrivende stund at pandemien snart er over. Alle skal ut av hjemmekontorene sine og samfunnet skal tilbake til normalstanden. Arbeidslivet må forberede seg på tidenes sykefravær, men den støyten ønsker man å ta for å få AS Norge tilbake på fote. Jeg er spent på hvordan dette går for skolen og elevenes opplæring.
Selv rakk jeg så vidt å ta av meg lektorfrakken i januar før det bare var å brette opp ermene – ikke lenger i klasserommet på Drammen videregående skole, men 100 prosent i Torgata 2, hvor Lektorlaget har sitt sekretariat. Det har vært litt overveldende å ta over roret. Heldigvis – på mange måter – mangler vi erfaring med å ta over lederverv under en stor nasjonal pandemi. Jeg er imidlertid svært glad for å være i en organisasjon som er tuftet på nærhet mellom medlemmer og sentralt nivå. Jeg er også glad for å ta over en skute som er på rett kjøl. Jeg følger meg trygg, selv om farvannet er krevende.
Denne artikkelen kan du lese i Lektorbladet #1 2022.
Foto: Fartein Rudjord