Tekst: Gro Elisabeth Paulsen
Den skremmende volden som rettes mot ytringsfriheten, skjerper bevisstheten om at sentrale verdier må forsvares. Økende selvsensur kan dempe både offentlige og halvoffentlige samtaler om kontroversielle spørsmål.
For få uker siden var det flere som hevdet at vold og terror er «litt» selvpåført, og at man kan unngå terror ved å ikke provosere eller krenke noen. Logikken er kjent fra både familievoldssaker og mobbesaker der offeret selv må bære ansvaret for å ha provosert frem sin egen ulykke. De siste ukenes hendelser, først i Paris og nå i København, viser at vi neppe kan unngå hardere meningsutveksling. Aftenposten setter situasjonen i perspektiv på lederplass 16.februar og skriver: Ingen vil komme på tanken å slutte å utdanne jenter for å forhindre terrorisme. Fjorårets fredsprisvinnere fikk full oppslutning om at retten til utdannelse skal forsvares. Selvfølgelig.
Det er også logisk at vi her hjemme peker på skolen, og skolens dannelsesoppdrag, når vi snakker om hvordan hatkriminalitet, voldsromantikk og fanatisme skal motvirkes og forebygges. Dersom skolen skal lykkes med denne oppgaven, må samfunnet gi full støtte. Da må man ikke undervurdere de vanskene og dilemmaene som den enkelte lærer stilles overfor. Hvor går skillet mellom selvsensur og feighet på den ene siden og pedagogisk klokskap og tålmodig toleranse på den andre siden? Etter terrorangrepene rettet mot islamkritisk ytringsfrihet og mot jødiske samlingssteder er det både naturlig og påkrevet at disse hendelsene blir samtaletema i norske klasserom. Den generelle læreplanen sier blant annet at Utdanninga skal øve opp evna til samarbeid mellom personar og grupper som er ulike. Men ho må også gjere dei konfliktar tydelege som kan liggje i møtet mellom ulike kulturar (…) Toleranse er ikkje det same som haldningsløyse og likesæle. Det sies også at skolen skal skape respekt for kjensgjerningar og sakleg argumentasjon (…) og øve opp kritisk sans til å gå laus på gjengs tenking, innarbeidde førestellingar og eksisterande ordningar. Læreplanen i samfunnsfag sier blant annet at elevene skal kunne beskrive utviklinga av levekåra for kvinner og menn og framveksten av likestilling i Noreg og seinere diskutere korleis religiøs, etnisk og kulturell variasjon skapar moglegheiter og utfordringar. I faget Religion og etikk i studiespesialiserende program skal elevene blant annet gjøre rede for og vurdere ulike former for religions- og livssynskritikk. Når det gjelder islam, skal elevene drøfte religionens syn på kjønn og kjønnsroller, syn på andre religioner og livssyn og sammenligne med andre religioner og livssyn.
Dette vesle knippet av læreplanmål illustrerer hvordan skolen er pålagt å gå inn i konfliktfylte temaer. Læreplanmålene viser også hvorfor sider ved (vestlig) utdannelse kan være en torn i øyet på militante islamistiske bevegelser som Boko Haram, som med sitt navn forbyr utdannelse. Religionskritikk lar seg vanskelig skille fra maktkritikk. Stortingsrepresentant Jette Christensen la i januar frem forslag til ny Ap-politikk på kunnskapsfeltet og foreslår at kritisk tenkning skal inn som en ny grunnleggende ferdighet i skolen. Ifølge Dagsavisen blir det spørsmål om hvordan man forholder seg til reklame, til religion og til politikk. Arbeiderpartiets forslag signaliserer en forsterkning av læreplanene på dette området. For lærerne kan dette bety at de i større grad må tydeliggjøre religiøst og ideologisk konfliktstoff. De må løfte fram motforestillinger mot vedtatte sannheter og fordommer som elever bringer med seg hjemmefra eller utvikler i vennegjengen. En undersøkelse som viser utbredelsen av fordommer og uvilje mot jøder blant elever i Oslo-skolen, kan tyde på at lærerne her har en vanskelig jobb. Enkelte lærere ser seg for eksempel nødt til å unngå temaet Holocaust. Er dette selvsensur og holdningsløshet eller er det nødvendig pedagogisk tilpasning? En god lærer skal jo ha et godt forhold til elevene.
I tilfellet med lærer Max Hermansen, som ifølge avisoppslag har mistet én undervisningsjobb og er sykepermittert fra en annen, oppgir media at årsaken er et motsetningsfylt forhold til islam og til muslimske elever. De orker ikke la seg undervise av ham. Denne konkrete saken reiser viktige juridiske spørsmål om ytringsfrihet, yrkesforbud og oppsigelsesvern for lærere, som jurister og rettsvesen må avklare. I tillegg tydeliggjør den noen uavklarte spørsmål om samfunnets forventninger til lærerrollen. Noen hevder at elever er «kunder av en undervisningstjeneste». Siden kunden alltid har rett, vil det være dumt å provosere eleven, og enda verre å antyde logisk svikt ved elevens barnetro. Skolens dannelsesoppdrag kan medføre at en lærer pådrar seg mange klager fra sine elevkunder, og lærere vet at de her beveger seg i et område som krever hårfin balanse. Særlig i elevgrupper som rommer ulike, sterke og kolliderende livssyn, kan daglig balansegang bli så personlig belastende for læreren at selvsensur blir den praktiske utveien. Dette vil særlig skje på skoler der rektor ensidig vektlegger elevklager. Både skolen som institusjon og den enkelte lærer trenger klar støtte for å utføre det dannelsesoppdraget som samfunnet har gitt.