Liedutvalgets offentlige utredning Kvalifisert, forberedt og motivert gir en systembeskrivelse av videregående opplæring. Først om ett år vil ekspertutvalget komme med en tydeliggjøring av hva de mener er styrker og svakheter og anbefale endringer. Det vil ta ytterligere tid før eventuelle politiske vedtak kommer på plass.
Fag i endring
Reformen som innføres i 2020, skal være ferdig evaluert av forskerne allerede i 2025. Da får man i praksis ikke anledning til å følge mer enn ett og et halvt kull. Det kan lett ende opp som en evaluering av prosessen i fagfornyelsen fremfor kvaliteten og resultatene av endringene i læreplanverket. Skal vi kunne se hvilken virkning endringene har, må vi få informasjon om utviklingen i elevenes standpunkt- og eksamenskarakterer over tid og kunne studere hvordan overgangene mellom nivåene fungerer.
Dette er særlig viktig siden forskning på videregående opplæring er svært begrenset. Bare 19 prosent av utdanningsforskningen er rettet mot videregående trinn, og da har forskerne vært mest opptatt av frafallsproblematikk og fag- og yrkesopplæring. Jeg ønsker mer forskning om undervisningen på studieforberedende, faginnhold og fagdidaktikk. Evalueringen av fagfornyelsen kan være en fin anledning til å øke kunnskapene om arbeidet med fag i de studieforberedende programmene. Blir elevenes fagkunnskaper bedre? Hvilken betydning har den teknologiske utviklingen for læremidler, arbeidsmåter og kunnskaper? Får de ferske studentene bedre leseferdigheter, evne til å skrive akademisk, tenke kritisk, ha selvdisiplin og arbeide målrettet og selvstendig i dybden over lengre tid?
Vi trenger også å få vite mer om hvordan de nye læreplanene og veiledningsressursene fungerer i klasserommene, og hvordan elever, foreldre, lærere og sensorer opplever reformen. Ikke minst vil det også være interessant å se på om elevene faktisk lærer det fagfornyelsen legger opp til. Spesielt viktig vil det være å se hvordan ambisjonene om tydeligere progresjon følges opp. Klarer skolene å lage bedre systemer for å tilrettelegge for elever slik at de blir kvalifisert for overgangen mellom ungdomsskole og videregående og de påfølgende trinnene? Eller er det litt tilfeldig, slik at det gir store forskjeller mellom skoler og fylker i hvilken oppfølging elevene får for at de skal få de faglige kvalifikasjonene som er forventet? Sett med fagforeningsblikket er det også viktig å se på hva innføringen av nye læreplaner betyr for arbeidsbelastningen til lærerne. Min erfaring er at nye læreplaner krever mye ekstra tid til planlegging, samarbeid og faglig oppdatering.
Dybde krever kunnskap
Et viktig stikkord for fagfornyelsen er dybdelæring. Det foregår allerede mye av det i videregående. Gjennom valg av programområde og programfag fordyper elevene seg. Noen velger yrkesfag, mens andre velger studiespesialiserende eller de studieforberedende programmene musikk, dans og drama, idrett, medier og kommunikasjon og kunst, arkitektur og design. Hvordan dybdelæring blir definert og praktisert med nye læreplaner, gjenstår å se. På et seminar for politikerne i utdannings- og forskningskomitéen i oktober 2018 forklarte Frantz T. Gregersen fra NTNU dybdelæring på en måte som tyder på at han mener det er på tide å nedtone fagene, vektlegge tverrfaglighet og ta utgangspunkt i hver enkelt elevs behov og interesser. Hans – og mange andres – retorikk setter opp et kunstig skille mellom overflatelæring og dybdelæring, og fremstiller nærmest faktakunnskaper som unødvendige og noe negativt. Kunnskap og kompetanse henger sammen, og du kan ikke gå i dybden uten å kunne noe. Vi må ta utgangspunkt i fagenes begreper og sammenhenger. Elevenes læring skjer i dialoger om faglig kunnskap, og dybdelæring forutsetter at lærerne har faglig kunnskap og didaktisk forståelse.
Arbeidstid og autonomi
Dybdelæring med tverrfaglig tilnærming har jeg selv drevet en del med, og jeg vet at det er tidkrevende og stiller store krav til god planlegging. Med nåværende arbeidstidsavtale er det utopisk å forvente at allerede overbelastede lærere skal drive ytterligere faglig samarbeid. Å skjerme tiden til kjerneoppgaven undervisning og et enda mer utfordrende for- og etterarbeid i og med nye læreplaner og et nytt kompetansebegrep blir en enda viktigere oppgave fremover. Vi samarbeider gjerne – også på tvers av fag og programmer – men trenger tid til å gjøre det.
Nye læreplaner og andre endringer aktualiserer debatten om god balanse mellom profesjonell autonomi / behov for fleksibilitet og sentrale retningslinjer. De økonomiske rammene, målstyringen, kontrollen og stadig flere elevrettigheter begrenser handlingsrommet lokalt. Difi meldte i 2010 at utdanningssektoren i høy grad var preget av detaljstyring. Like fullt pøser Utdanningsdirektoratet på med planer og veiledninger knyttet til hvordan lover og forskrifter skal forstås og anvendes. Våre medlemmer ønsker ikke mer byråkratisering eller styring ovenfra. Vi ønsker faglig utvikling innenfra, mens lektorene melder om at det ofte overlates til den enkelte og legges til den delen av årsverket som er selvstendig tid. Faglærerne ønsker å utvikle sin faglige, didaktiske og pedagogiske kompetanse, men får som regel for lite tid til det på de såkalte utviklingsdagene. Skolekvalitet burde handle mer om faglig kompetanse og kompetanseutvikling.
Skoleeiere og skoleledere er opptatt av skoleutvikling. På mange videregående skoler er planleggingsdagene blitt til utviklingsdager. Men hva skal utvikles? Innholdet på disse dagene kobles ofte tett opp mot skolelederens behov for å rapportere til skoleeier og å kunne vise til stadig bedre læringsresultater og læringsmiljø.
I referansegruppen for Liedutvalget har Norsk Lektorlag tatt til orde for at man bør gjeninnføre faglige råd for de studieforberedende programmene. For yrkesfagdelen av videregående er slike strukturer godt etablert gjennom Samarbeidsrådet for yrkesopplæringen (SRY) og faglige råd for fag- og yrkesopplæringen. Rådenes viktigste oppgave må være å følge opp og sikre den faglige kvaliteten og følge utviklingen i og med nye læreplaner. Bedre og mer formalisert kontakt mellom videregående og UH-sektoren kan også etableres gjennom slike faglige råd.
De viktige rammene
De økonomiske rammene for videregående opplæring setter klare grenser for hva man kan få til. De senere årene har mange skoler opplevd budsjettinnstramminger, og ofte velger man ostehøvelløsninger og økt belastning for lærerne ved sammenslåinger og økt elevtall i klassene. Fritt skolevalg og stykkprisfinansiering har også økonomiske konsekvenser for fylkeskommunene og den enkelte skolen. Økt gjennomføring og økt karakternivå på mange videregående skoler har sammenheng med at elevene faktisk er mer til stede på grunn av de nye fraværsreglene. Tiltak for å minske frafall må være systematiske og rettet mot årsakene til at elevene har stort fravær. Kontaktlærere og faglærere har ansvar for faglig arbeid og læringsmiljø, mens skolen må ha andre kompetente personer som kan møte elever som har psykiske og sosiale problemer og sliter med motivasjonen.
Lønn og elefanter
Elefanten i rommet må også synliggjøres, og politikere må snart forstå at rekruttering til læreryrket også handler om å være villig til å øke lønningene og ikke bare tilføre stadig nye arbeidsoppgaver. Sentral lønnsdannelse har handlet om likelønn og prioritering av lavtlønte. Å få til prøveordninger med kollektiv lokal lønnsdannelse vil gi skoleeiere og rektorer reelle muligheter til å rekruttere og beholde gode fagpersoner. Norsk Lektorlag og Akademikerne har ambisjon om å få til slike prøveordninger i videregående skole.
Quo vadis? Det er ikke tvil om at Norsk Lektorlag jobber intenst på alle fronter for best mulig videregående opplæring og gode lønns- og arbeidsvilkår for medlemmene.
Denne kommentaren er publisert i Lektorbladet #1 2019.