image-1
Lektorbloggen

Uhildet vurdering: Det må eksterne sensorer til.

Gode intensjoner er ikke nok, resultatene må undersøkes, og det må eksterne fagfolk til, som kan forske og vurdere ut fra velkjente og etterprøvbare kriterier.
AVRedaksjonen
27. februar, 2013
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Mange reformpedagogiske tiltak på 1990-tallet ble fulgt av nye eksamensordninger i skolen. En del reformer vakte nemlig sterk motstand blant lærere og lektorer, og eksamensordningene ble ansett som effektive styringsredskaper. Sosiale prosesser, holdningsmål og obligatoriske metoder skulle vektlegges. En gjengs politisk oppfatning var at Norge hadde verdens beste skole, og det var ikke nødvendig å undersøke om elevene kunne det som stod i læreplanene. Da var det også enkelt å ”modernisere” skolen og postulere en ”ny” elevrolle basert på ansvar for egen læring. For at det reformpedagogiske prosjektet skulle kunne erklæres som vellykket, ble det nødvendig å dempe ned informasjon om læringsresultater. Kontrollordningene, slik som eksamen og bruk av eksterne sensorer, ble kjepper i hjulene for fremskrittet.  Ivrige reformatorer kunne åpenhjertig si at får vi ikke bort de nasjonale eksamenene, våger ikke skolene annet enn å jobbe med fagene, i stedet for å vektlegge Generell læreplan og sosial kompetanse. Eller Vår skole vil lage vår egen eksamen der vi kan prøve elevene i det vi vet de kan, så slipper vi så mye stryk. Når skolen er for alle, kan vi ikke la noen stryke.

Så lenge læringsresultater i fagene knapt ble etterspurt og kontrollert, var det mulig å basere skolepolitikken på ønsketenkning. Først da det norske skolesystemet ble utsatt for ekstern vurdering, ble det mulig for norske skolepolitikere å se at skolen var på gal kurs. At skolesystemet blant annet hadde forsømt leseopplæringen av mange elever, var en sviende innrømmelse som har ført til et skifte fra en ideologibasert til en kunnskaps- og forskningsbasert skolepolitikk. På pressekonferansen om de siste resultatene fra TIMSS og PIRLS den 11. desember uttalte direktøren i Utdanningsdirektoratet, Dag Thomas Gisholdt, at vi nå ser positive resultater av snuoperasjonen. Han beskrev systemskiftet som en overgang fra hva elevene skal gjøre til hva elevene skal lære.

Da gjenstår diskusjonen om hva elevene skal gjøre for å lære. Debatten om hvordan ulike forskningsrapporter skal tolkes og anvendes, er kompleks. Hovedsaken er imidlertid enigheten om at det skal forskes på hva vi oppnår med skolen, både faglig og sosialt. Gode intensjoner er ikke nok, resultatene må undersøkes, og det må eksterne fagfolk til, som kan forske og vurdere ut fra vel kjente og etterprøvbare kriterier. Også når det kommer til vurdering av elevers og studenters faglige prestasjoner til eksamen, er det nødvendig at uavhengige og eksterne fagpersoner kommer inn i bildet.  Eksamensordninger basert på bruk av høyt kvalifiserte og uhildede sensorer balanserer og justerer systemet med standpunktkarakterer. Det er stor enighet i Norsk Lektorlag om at tydelige vurderingskriterier og eksterne sensorer er den beste måten å sikre både faglig kvalitet og mest mulig objektiv, rettferdig og lik behandling. På lang sikt vil prinsippfast bruk av eksterne sensorer kunne hindre at karaktersystemet blir vilkårlig, eller i verste fall korrupt. Både institusjoner og enkeltindivider er avhengig av ekstern vurdering for å kunne utvikle og opprettholde realistisk selvkritikk og egenvurdering.

Utdanningsdirektoratets høringsbrev av 10. januar i år om forslag til endringer i reglene for lokal gitt muntlig eksamen, markerer et viktig – og etterlengtet – brudd med reformpedagogikkens eksamensordninger. Forslaget gjelder både ungdomsskolen og videregående skole og tar sikte på en ”enhetlig nasjonal praksis”, mindre forskjellsbehandling av elevene og mindre risiko for at elever får slipper unna med en presentasjon som er laget i forkant. Det er også interessant å merke seg hva direktoratet skriver om gjeldende rett ved muntlig eksamen: Det kan i prinsippet stilles spørsmål fra alle kompetansemål i læreplanen. Den utbredte praksisen at elever kun forbereder seg til et lite utvalg av læreplanmål til eksamen som oppgis på forhånd, mangler altså grunnlag i dagens forskrift. Tydeligere informasjon til skolene og bedre sensoropplæring må settes inn for å rette opp slike misforståelser. Sensorene har i følge gjeldende forskrift en viktig rolle: Ved gjennomføringen av lokalt gitt eksamen skal det være to sensorer som vurderer elevens prestasjon. Minst én av sensorene skal være ekstern. Den andre kan være faglæreren til eleven. Dersom det ved gjennomføringen av lokalt gitt eksamen er slik at den eksterne og den interne sensoren (faglærer) er uenige om karakteren, er det den eksterne sensoren som avgjør karakteren. Ved eksamen som krever eksaminator, skal normalt faglærer være eksaminator. Dersom det er uenighet om hva eleven skal prøves i, er det den eksterne sensoren som avgjør dette. Denne makten som gis til sensor, innebærer et stort ansvar for at eksamen går riktig for seg. Ansvarlige myndigheter må sørge for å rekruttere godt kvalifiserte sensorer som har faglig autoritet nok til å fylle rollen.

Dessverre har det de siste årene blitt vanskeligere å rekruttere sensorer til skriftlig eksamen. Allerede i 2003 kunne Adresseavisen melde at det blir stadig vanskeligere å skaffe nok sensorer. Flere arbeidsoppgaver ved lokale eksamener samt kortere tid til sensurering, gjør at erfarne lærere skyr det tidligere prestisjetunge oppdraget. Våren 2008 skrev Bergens Tidende om mangel på norsksensorer, og at dette ikke var en ny situasjon i følge Utdanningsdirektoratet. Direktoratet sendte i 2009 ut en vervebrosjyre der oppgaven som sensor beskrives som lærerik, og det påstås at arbeidet er godt betalt.  Brosjyren understreker at rektorer kan foreslå personer til oppgaven, men at det er fylkesmannen som formelt nemner opp sensorane. Det er òg fylkesmannen som inngår kontraktar med dei lærarane som blir oppnemnde som sensorar. Å vere sensor ved sentralt gitt eksamen er derfor regulert gjennom ein privatrettsleg avtale og inngår ikkje som ein del av det ordinære avtaleverket for lærarane.

Det er viktig å merke seg at oppgaven som sensor er helt frivillig. Mange av oss vil være enige i at denne jobben er både interessant, lærerik og viktig, men arbeidsbetingelsene er ikke særlig fordelaktige. Den som ønsker ekstrajobb for pengenes skyld, kan sannsynligvis finne bedre lønns- og arbeidsvilkår andre steder. Ganske mange lektorer får lavere timelønn som sensor, enn i sin faste stilling. Det vakte berettiget oppsikt da utdanningsdirektøren hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus for to år siden uttalte til NRK at et gratis kurs kunne fungere som ”gulrot” for å rekruttere sensorer. NRK brakte følgende sitat: Skolen er ikke vant til å få så mye, så jeg tror kanskje de vil synes at det er en liten gulrot. Og jo mindre gulrøttene er, jo bedre smaker de.

Med cirka 200 besvarelser som skal sensureres, vil oppgaven beregnes til 90 -100 arbeidstimer, i tillegg til kommer ubetalt reisetid og kurs. Timene må legges til fritid og helger i løpet av de hektiske siste ukene i skoleåret, og sensorene må ofte arbeide både nattestid og på søndager, langt over grensene i Arbeidsmiljøloven. Det kommer derfor ikke overraskende at verken vervebrosjyrer eller små gulerøtter virker overbevisende. I Norsk Lektorlags medlemsundersøkelse høsten 2012 svarer halvparten av de som er i undervisningsstilling, at de ikke vil påta seg sensoroppdrag hvis de blir spurt i 2013. Bare hver tredje sier de vil svare ja, og resten vet ikke. Etter det skolepolitiske skiftet vi har sett, eksemplifisert ved presisering og innstramming av reglene for muntlig eksamen, kan både eksamen og sensorarbeid få høyere faglig prestisje. Høyere faglig status kan føre til at flere i framtida vil påta seg sensoroppdrag – men det forutsetter arbeids- og lønnsbetingelser som ikke er baseres på at man i skolen ikke vant til å få så mye.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?
Lektorbloggen
Et forsvar og en hyllest av eksamen
Elevorganisasjonen og flere politikere har i eksamen funnet en felles fiende. Men som en kloakkrotte uten venner trenger eksamen sårt et forsvar. For norske elever trenger eksamen for å få en rettferd...
Lektorbloggen
Alle eller ingen skal med
Det synes å herske en forestilling om at hvis alle elever løser hele eksamen kun i et digitalt grensesnitt, så er det universell utforming. Det er det ikke. Det gjør det også unødvendig vanskelig for ...