Mange steder starter nå skoleåret med å planlegge. Den lange koronavåren skulle gitt rikelig med tid til dette. Jeg mener at planleggingsdager i sin nåværende form er utdatert og stjeler verdifull arbeidstid.
Det ene spørsmålet er om det er reelt behov for å planlegge og om faglig oppdatering må foregå på dagtid, det andre belastningen det å stenge barnehager og skoler faktisk medfører. Dette for den enkelte, familier, bedrifter, etc.
Argumentene for å ha et visst antall planleggingsdager i skoler og barnehager er i stor grad tuftet på å gi personalet tid til å planlegge sammen. Hvilke andre institusjoner eller bedrifter stenger virksomheten sin fem-seks dager i året for å planlegge hva de skal gjøre?
Og er det greit at barna og elevene som er sårbare og utsatte ellers, har fri disse dagene?
Jeg skjønner godt at de i barnehagene og på SFO ønsker seg noen årlige dager fri fra mas og våte klær. Mange lærere lever sikkert også godt med å sløve mens de følger halvhjertet med på en innleid og dyr foredragsholder.
Men kan vi fastslå at planleggingsdager er avgjørende for kvaliteten på innholdet i barnehage- og skolehverdagen?
Jeg elsker å være lærer og å jobbe sammen med kollegene mine, men jeg trenger ikke fire dager på en hard stol med lunken kaffe og lange monologer for å kunne gjøre jobben min. Ingen gjør det.
Debattinnlegget er tidligere publisert i Aftenposten 12. august. Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.