Jeg kan ikke fatte at noen vil være rektor. Dette er blant de hyppigste budskap jeg hører i diskusjoner om skoleledelse. Mange er bekymret for læreryrkets status, men det er også grunn til bekymring for skoleledernes status. Uten klokt lederskap og ryddig og forutseende administrasjon blir skoler snart både utrivelige, kaotiske og ineffektive.
Tekst: Gro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag
Rektor under krysspress
Skepsisen mot rektorstillingen har ulike valører, både positive og negative. Mange signaliserer empati og stor respekt. Rektor har en krevende jobb fordi skoler er så komplekse organisasjoner, og mange mener at rektorer viser heltemot og tar på seg en formidabel ansvarsbyrde. Særlig er de store videregående skolene, med mange og høyst ulike utdanningsprogram og ulike fagmiljøer, krevende. Elevenes rettigheter er sterke, og de vet det. Hver eneste elev skal ha et undervisningstilbud som er korrekt og lovlig, og det fysiske, pedagogiske og psykologiske læringsmiljøet må være best mulig. Eller i hvert fall ikke være så klanderverdig at det fører til medieoppmerksomhet der rektor blir hoggestabbe. Svært mange rektorer har sin fulle hyre med å oppfylle kravene fra Opplæringsloven uten å sprenge skolens budsjettrammer. Økonomiske begrensninger kan også ofte brukes som unnskyldning når rektorer føler seg tvunget til kreativ lovtolkning og operer med timekutt og lærerløse timer. Lærerkollegiet føler gjerne sympati med sin pengeløse rektor som balanserer på grensen av både Opplæringslov, Arbeidsmiljølov og tariffavtaler, men tålmodigheten har grenser. Når lærere og lektorer ofte sier at de ikke kunne tenke seg å være rektor, uttrykkes også en annen undertekst; en distansering på grensen til forakt. Rektorer som ikke kan begrunne sine avgjørelser med annet enn ”styringsrett”, oppnår verken tillit eller anerkjennelse. Det hører til rektorjobben at man ikke alltid bør gjøre seg populær, verken blant elever eller personale., og det kreves nok en viss hardhudethet. Den må imidlertid balanseres med ydmykhet og med kunnskapsrike argumenter.
Lederkarrierer i kenguruskolen
Noe av rektorkritikken stikker dypt hos skolefolk og bør føre til ettertanke blant skoleledere på alle nivåer. Som kjent peker mye forskning på negative utviklingstrekk i norsk skole de siste tiårene. Det er bare å nevne stikkord som svake læringsresultater, PISA, TIMSS og PIRLS, skolens manglende evne til sosial utjevning og å gi alle en rimelig lik sjanse til å gjennomføre en yrkesutdanning eller studier, svak rekruttering til læreryrket, svak læringskultur med aktiviteter for aktivitetenes skyld, ettergivenhetskultur, brudd på løftene om tilpasset opplæring for både svake og sterke, dyr og dårlig IKT-satsning – osv, osv. Mye kan tilskrives en feilslått pedagogisk ideologi og liten respekt for kunnskap. Det blir dermed et tankekors at både rektorer og skolesjefer kan ha gjort karriere nettopp gjennom å ivre for de pedagogiske og personalpolitiske reformene som skolen nå må bøte på. Skoleforskere har pekt på tendensen til at skolen har kastet seg på den ene pedagogiske motebølgen etter den andre, og har hoppet hit og dit, på stadig jakt etter å være fremtidsrettet. I denne såkalte ”kenguruskolen” har vi hatt lederkenguruer som har reist på baseskole-kurs i Sverige det ene året, til PBL-kurs i Canada det andre året og til antimobbekurs i New Zealand det tredje året. Både kommuner og fylkeskommuner har i perioder krevd sterk lojalitet fra sine rektorer, og kritikk av arbeidsgivers (siste nye) satsningsområde har vært utenkelig. For en del lærere og lektorer har det vært uaktuelt å ta en rektorstilling som fordret ikke bare lojalitet, men direkte servilitet overfor skoleeier.
Kritikken av rektorstanden sentreres rundt fire temaer: – det sløses med ressurser på motepregede pedagogiske tiltak – det spares på ressurser til å gjøre tradisjonell undervisning bedre – det lyttes for lite til lærerpersonalet – det settes ikke grenser for urimelige og selvsentrerte elever. Man etterlyser mer moralsk og praktisk støtte til det daglige undervisningsarbeidet.
Pedagogisk ledelse – eksempelets makt
Rektorer selv opplever nok at de ofte er under både tidspress, krysspress og kryssild. De administrative og byråkratiske oppgavene sluker arbeidstiden, og skolen skal oppfylle ambisiøse og uforenlige forventinger fra politikere, elever, foreldre og lærere. Alle peker på rektor som har ansvaret. Rektorene på sin side finner ikke tid å sette av til pedagogisk ledelse. Rapporteringsregimet i skolen fører til forventninger om at alt må synliggjøres i egne møter, ”satsninger” og ”dager”. Løsningen kan være at pedagogisk ledelse ikke isoleres til ”tiltak” men utøves eksemplarisk. Rektorer som er gode rollemodeller både i egen undervisning og i egen møteledelse nyter gjerne høy respekt fordi de viser hvordan god pedagogisk ledelse virker. Ideelt sett burde rektorer som vil innføre nye pedagogiske metoder, selv prøve dem ut i en klasse og invitere personalet til å diskutere egen undervisning. Både pedagoger og rektorer som selv aldri underviser, kan miste bakkekontakten og forståelsen for hvor krevende dette er. Morsomme gjesteopptredener som vikar i en og annen time er ikke det samme som forpliktelsen ved å gjennomføre et fullt årskurs med en stor klasse.
Hovedoppgave: rekruttere og beholde gode lærere
Ellers viser den kjente metaanalysen Visible Learning av John Hattie at principals and school leaders som sådan kun har moderat effekt på en skoles læringsresultater. Rektorer og skoleledere rangeres på 74. plass av 138. Deres innflytelse er indirekte, og deres hovedrolle er å tilby profesjonelle arbeidsforhold som kan rekruttere og beholde flinke lærere. Et av de viktigste personalpolitiske verktøyene for en rektor er arbeidstidsavtalen. Her må norsk skoleledelse ta mye av skylda for at læreryrket har fått så lav status at det er blitt et nasjonalt problem Det tar tid å forberede god undervisning, og det tar tid å følge opp mange elever på en forsvarlig måte. Det er ofte i praktiseringen av arbeidstidsavtalen i skolen at rektorer avslører seg, noen som kloke pedagogisk ledere, andre som rigide og mistenksomme. Da Tidsbrukutvalget la fram sin rapport om de såkalte ”tidstyvene” i skolen i desember 2009, sa kunnskapsminister Kristin Halvorsen at det trengtes en nyorientering innen ledelseskulturen på alle nivåer i skolen når det gjelder synet på tidsbruk. Hun mente at tidsmessige konsekvenser av alle nye oppgaver i skolen burde utredes før de skulle iverksettes. Norsk Lektorlag var enig i dette, men pekte på at også ”gamle” oppgaver – slik som undervisning, evaluering og dokumentasjon, burde utredes. Det er et hovedproblem ved ledelseskulturen i skolen at svært mange – og ofte urimelig mange – oppgaver dyttes inn i den delen av lærerårsverket som skal disponeres av læreren selv. Mye tyder imidlertid på at flere rektorer etter 2009 har moderert møtevirksomheten på egen skole. Dette kan tyde på at skolens ledelseskultur har tatt en positiv retning, og at vi nå får flere helter enn «skurker» i rektorrollen. Da er det også mindre sjanse for at rektorer drives ut i rollen som den klassiske anti-helt – kynisk, utbrent, søvnløs og sliten, i ensom kamp mot alt og alle.
Teksten er publisert i Lektorbladet nr 6 -2012 (desember 2012)