image-10
Lektorbloggen

Lektoren til heder og verdighet igjen

90-tallets ideal om selvkonstruert kunnskap førte til en dekonstruert skole og en degradering av lærernes kunnskap. Nå ser vi klare tegn til paradigmeskifte og en ny interesse for læringsresultater. Med det kommer også en (gjen)oppdagelse av lektoreffekten.
AVRedaksjonen
18. november, 2011
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Det postmoderne kunnskapssynet og ideen om at kunnskap er sosiale konstruksjoner, slo ned i skolen i reformene på 90-tallet. Man stilte den ideelle fordring at elevene selv skulle konstruere og vurdere sin egen kunnskap. I likeverdets navn burde alle kunnskapskonstruksjoner ha samme verdi, og det ble autoritært å påberope seg faglig autoritet. Barn skulle selv definere læringsbehov, utarbeide problemstillinger, oppsøke informasjon og forske seg fram til viten. I taksonomiskalaen ble reproduksjon av lærestoff rangert nederst og i skolens vurderingssystem karakterisert som (nesten) verdiløs. Basiskunnskap ble tatt for gitt – et tastetrykk unna riktignok – og elever på alle trinn skulle ideelt sett kun operere på høyeste nivå. Som det står i en rapport fra Læringssenteret i 2001: “Eksaminandene skal utfordres til å konstruere sin egen kunnskap i stedet for å reprodusere innholdet fra lærebøkene.” Den gode hensikten var nok å hindre tankeløst oppgulp, men den konstruktivistiske tilnærmingen til kunnskap fikk alvorlige sideeffekter i skolen. For skoleeiere ble det økonomisk opportunt å tro at elever flest kan klare seg uten lærere med tunge faglige kvalifikasjoner. I sin ytterste konsekvens fører tanken om eleven som autonom konstruktør av egen kunnskap til en dekonstruksjon av selve skolen. Lektorenes stilling nådde sitt nullpunkt da skolen var dekonstruert – “da skolen forsvann” – for å bruke Jon Hustads ord fra Eit essay om krisa i den norske skolen, som han skrev i 2002. Ett tiår seinere ser vi nå klare tegn til et pedagogisk paradigmeskifte.

Rune Slagstad peker i De nasjonale strateger (1998) på arbeiderpartipolitikeren Helge Sivertsen som strategen bak den skolepolitikken som førte til lektorenes statusfall fra 1960-tallet og framover. For å skape en virkelig enhetsskole trengte man en enhetlig lærerstand som kunne føre videre klasselærertradisjonen og bryte med skillene mellom teoretisk og praktisk kunnskap. Sivertsens reformpedagogiske program ble kritisert av det daværende Norsk Lektorlag, men ifølge Slagstad lyktes Sivertsen med å mobiliserte Norsk Lærerlag mot lektorene. Ungdomsskolen åpnet den gang en ny arena for lærerstanden i konkurranse med den gamle lektorstand. “Lærerne rykket opp og lektorene ned. Men begge grupper ble i økende grad fremmedgjort i forhold til sin felles identitetsstiftende dannelsestradisjon.”, skriver Slagstad, som fortsetter: “I avviklingen av de systembærende dannelsestradisjoner spilte pedagogikken en viktig rolle. Pedagogene ble brukt – og også de lot seg bruke. Pedagogikken ble en legitimeringsvitenskap for det teknokratiske reformregime”.

Når man studerer lektorenes lønnsutvikling fra 1970 og fram til tusenårsskiftet, ser man hvordan svekkelsen av lektorenes profesjonelle stilling følges av en elendig reallønnsutvikling. Allmennlærerne vinner lønnskampen mot lektorene, men i forhold til reallønnsutviklingen for andre yrkesgrupper, gjør alle lærergrupper det dårlig. Dette ble bakgrunnen for en handlingsplan for å rekruttere til læreryrket, Stortingsmelding 12 99/00, som blant annet ble fulgt opp med de såkalte skolepakkene. Resultatet ble et midlertidig lønnsløft som undervisningspersonalet selv måtte betale med varig forverring av arbeidstidsordningene. Da regjeringen i 2009 igjen så at det var nødvendig med et krafttak for rekruttering til læreryrket, tok den initiativet til dagens GNIST-kampanje som skal heve læreryrkenes status.

Den skolepolitiske situasjonen har endret seg markant i løpet av tiåret etter tusenårsskiftet. PISA og andre internasjonale undersøkelser har gjort det vanskelig å benekte de svake læringsresultatene i skolen. Etter at norske skolemyndigheter begynte å interessere seg for elevenes læringsresultater, har det også blitt mulig å undersøke hva som kjennetegner skoler og lærere som får gode resultater. Allerede i 1997 kom det en norsk studie som viser en positiv sammenheng mellom elevenes faglige prestasjoner og lærernes kompetanse i videregående skoler. Forfatterne, Ingrid Solberg og Anne Lise Søgnen Tolgensbakken, peker på at fagmiljøet på en skole har en viktig betydning både for læreres og elevers faglige utvikling, og at fagmiljøet også fungerer som konkurransefortrinn når det gjelder å knytte til seg nye, høyt kvalifiserte lærere. Forfatterne spør om det ikke må være interessant å utvikle et bevisst forhold til lærernes kompetanse, som er ressurs for skolen. Elleve år senere kom en rapport fra Senter for økonomisk forskning om sammenhengen mellom lærerkompetanse og elevresultater i ungdomsskolen. Rapporten påviser bedre elevprestasjoner i matematikk og lesing på skoler med høyere lektortetthet, uavhengig av hvilke fag disse lektorene har studert ved universitetet. Det ser ut til at lærenes universitetsutdannelse bidrar til et særlig stimulerende læringsmiljø for elevene.

En NIFU STEP-rapport fra 2010 tyder på at tradisjonelle undervisningsformer, kjennetegnet ved bruk av tavle, individuelt arbeid og øvelser og diskusjoner i klassen under ledelse og oppsyn av lærer, gir bedre resultater. Rapporten sier at mappeevaluering kombinert med evaluering gjennom praktiske oppgaver er den enkeltfaktoren som har sterkest negativ effekt for elevenes læringsutbytte. Forskerne antyder at lærere som arbeider tradisjonelt, har en bedre balanse mellom undervisning og evaluering og mellom elevaktivitet og lærerstyring enn lærere som arbeider etter moderne prinsipper. Mange har oppfattet bruk av IKT som et skille mellom moderne og tradisjonelle arbeidsmåter. En annen studie av undervisningspraksis, Skolefagsundersøkelsen 2009, viser ingen sammenheng mellom lærers utdanningsnivå og bruk av IKT eller ikke. Studien finner derimot en signifikant forskjell i forhold til at den universitetsutdannede lærer i mindre grad praktiserer en elevsentrert undervisning. Forskerne peker på et vesentlig poeng når de skriver at lærerstyrt undervisning kan være dialogisk, og elevaktiv undervisning kan være autoritær.

Når man studerer lektorenes lønnsutvikling fra 1970 og fram til tusenårsskiftet, ser man hvordan svekkelsen av lektorenes profesjonelle stilling følges av en elendig lønnsutvikling. De såkalte skolepakkene som kom for ti år siden, ga dårligere profesjonelle arbeidsforhold. Endringene ga trangere kår for tradisjonelt undervisningsarbeid.

Nå tyder altså en rekke rapporter på at den tradisjonelle lærerrollen fungerer godt for elevenes læring. At lektorene har vært mer fagsentrerte og opptatt av læringsresultater, er vel kjent, men har ofte vært knyttet til anklager, ikke til anerkjennelse. Lektorene har blitt beskyldt for å være lite endringsvillige, elevfiendtlige og elitistiske. Nedgraderingen av lektorenes status i skolen, både profesjonelt og lønnsmessig, har vært basert på tesen om at deres fagtradisjoner tilhører ”gårsdagens” utdanningssystem. Denne nedvurderingen har svekket lærerrollen, og har dermed også svekket allmennlærerne, slik Slagstad skriver.

Den nye grunnskolelærerutdanningen som startet i 2010, går i retning av en sterkere fagorientering og et faglærersystem. Likevel er det usikkert om departementet ønsker å styrke universitetenes lektorutdanning. Departementet foretrekker å bruke betegnelsen lærerutdanning 8-13, og lektorene omtales som lærere med mer enn 4 års høyere utdanning. Dette ordvalget gir politiske føringer som peker bort fra den identitetsbærende yrkestittelen lektor.

Internasjonale rapporter sier at land som vil heve kvaliteten på sine skoler, bør gjøre undervisning til et høystatusyrke. Status handler om lønn, men også om anerkjennelse av faglig autoritet. Slik anerkjennelse finnes noen steder. Et eksempel er Arbeidsgiverundersøkelsen, som TNS Gallup gjennomførte for Akademikerne og Universitetet i Oslo i år. Den viser at arbeidsgiverne er særdeles fornøyde med de universitetsutdannede lektorene og adjunktene, som scorer høyt for evne til å formidle kunnskap, tilegne seg ny kunnskap, beherske muntlig kommunikasjon, arbeide produktivt i team og arbeide selvstendig. Disse skussmålene fra arbeidsgiverne står i sterk motsetning til myten om at lektorenes æra var slutt ved tusenårsskiftet, da skolen skulle utvikles til en ny, undervisningsfri læringsarena der autonome elever fritt skulle kunne konstruere sine egne kunnskapsbobler.

Dagens Norsk Lektorlag ble opprettet i 1997. Se historikk i Lektorbladet nr. 5/6 2007

Relaterte dokumenter:
 

 (Publisert i Lektorbladet nr 5-11, 11.10.2011)

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Pilotstreiken rokka ved solferiane, lærarane streikar for deg og framtida di
Etter at streik råka ferien til fleire hundre tusen, trappar no me som underviser i skulen vår streik ved skulestart. Lærarstreiken handlar om langt viktigare verdiar enn Syden og sol. Me streikar for...
Lektorbloggen
Lønna er ikkje det ho ein gong var  
Artikkelen til Jon Hustad, «Lektoren er ikkje det han ein gong var», gir blod på tann til lektorar som har varsla opptrapping av skulestreiken til hausten. Noko har gått frykteleg gale når ein lektor ...
Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?