image-6
Lektorbloggen

Leders tale ved landsmøtet 2011

Det har vært - og er – en stor personlig glede å få bidra til å bygge denne organisasjonen.
AVRedaksjonen
02. desember, 2011
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

AV: Gro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag

I disse dager fyller Norsk Lektorlag fjorten år. Vi har hatt en nøysom barndom, med sju magre og sju litt mindre magre år, og det har vært en oppbyggelig erfaring. Som barn av vår tid tilhører vi forhandlingsgenerasjonen. Alt fra fødselen påtok NLL seg rollen som barnet i eventyret om keiserens nye klær. Vi har pekt på keiserens nakenhet – og manglende bluferdighet – og vi har foreslått praktiske arbeidsklær. Som fjortis – vel å merke som seriøs fjortis, vil vi søke å gjøre oss enda mer gjeldende. Vi vil tale om saker som ytringsfrihet for offentlig ansatte, om byråkratisk overlessing av skolen, om konstruktivistiske læringsluftslott.

Det har vært – og er – en stor personlig glede å få bidra til å bygge denne organisasjonen. Norsk Lektorlag har mange gode tillitsvalgte og dyktige medlemmer. Medlemmenes bidrag – erfaringer, tanker, reaksjoner, formuleringer, refleksjoner – risler inn i Lektorlagets høringssvar, i innspill til departement, til direktorat, til politikere, til journalister – og de tas stadig oftere vel imot. Vi definerte oss tidlig som en frittalende opprørerorganisasjon – som ikke vil rive ned – men bygge opp. Skolen er en viktig samfunnsinstitusjon og vi må advare når skolens grunnmur er vaklevoren. Perspektivet er imidlertid mye videre enn skolen. I siste instans blir det et spørsmål om det norske samfunnets utvikling innenfor den globale kunnskapsøkonomien – der både økonomiske, kulturelle og menneskelige aspekter skal ivaretas. Alle vil at Norge skal hevde seg i framtidas kunnskapsøkonomi. Det blir vanskelig uten kunnskapsarbeiderne, som derfor må verdsettes høyt. Verdsettingen må vises i form av lønn, i form av arbeidsforhold og ikke minst – i form av profesjonell myndiggjøring. Norsk Lektorlag er ofte eneste talerør for de universitetsutdannede lærerne i denne saken. Det voksende medlemstallet – som i dag er på nesten 3300- viser at Norsk Lektorlag er et nødvendig alternativ og har en naturlig plass innenfor hovedorganisasjonen Akademikerne.

Vår historiske bakgrunn preges av en profesjonskamp mellom allmennlærerne, med 2- til 3-årig utdannelse, og de universitetsutdannede adjunktene og lektorene der lektorene ble – nesten – helt usynlige. I dag er det tverrpolitisk enighet om at allmennlærerprinsippet må forlates. Norsk skolepolitikk har lenge vært ideologibasert. Først det siste tiårets forskning på elevers læringsresultater gjør det mulig å utvikle en mer kunnskapsbasert utdanningspolitikk:
Vi opplever at undervisning og fagformidling vektlegges mer, og sosialpedagogisk veiledning mindre, i den ny-tradisjonelle lærerrollen som nå får en renessanse. Nå er ”alle” enige om at kvaliteten i skolen avhenger av faglig kvalitet i lærerkorpset. 21.januar i år klasket skoleforsker Thomas Nordahl den internasjonale metastudien til John Hattie i kateteret – midt i Lørdagsrevyen. Så listet Nordahl opp de mest utbredte moderniseringsforsøkene i norsk skole. Internasjonal skoleforskning rangerer disse lavest – og lite effektive for elevenes læring. Vi har satset på det som ikke virker, sa Nordahl.

Gamle mester Henrik Ibsen har refset oss nordmenn for hangen til dagdrømmeri og selvskryt. Peer lyver. Han vil være både konge og keiser. Som fullvoksen krones han til fortolkernes keiser.  Ibsens refs synes uhyggelig visjonær når vi ser på debatten om skolens oppgave, om det utvidede kunnskapsbegrepet, og sågar det utvidede lesebegrepet. Også Alfred Oftedahl Telhaug, en mentor og kunnskapsbærer i skoledebatten, har kommentert den påfallende og seiglivede politiske overbevisning om at Norge skulle ha verdens beste skole. Telhaug skriver om tidligere undervisningsminister Bjartmar Gjerde som i 1975 uttalte til Aftenposten at Norsk skole er verdens beste, på tross av lærerne.  Telhaug følger den historiske linjen til 1995, til tidligere ekspedisjonssjef Kjell Eide ”vår mann i OECD”, som da uttalte at når det gjaldt utdanningspolitikk, oppfattet Norge seg som pionerland som hadde mer å gi enn å lære innen OECD. Denne selvtilliten virket nok immuniserende også mot OECDs første PISA- rapporter som kom i 2001, for ennå i november 2005 uttalte daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal at i skolepolitikken har vi lite å lære av andre: Vi har mest å lære av oss selv. Vi er veldig gode på mange ting, og har gjort mye rett. Kanskje hadde Djupedal lyttet til et hoff av keiserlige utdanningsskreddere?

Samme høst deltok Djupedal ved åpningen av Norsk Lektorlags Landsmøte i Trondheim. På mitt spørsmål om han ikke mente at skolen trengte nettopp lektorene og deres kompetanse, reagerte Djupedal både hyggelig og høflig, men tydelig forbløffet over et så merkelig spørsmål. Lektorenes tenkning om skole og lærerrolle var jo så gammeldags og hørte ikke hjemme i vår tid.  Noe må likevel ha skjedd i departementet for allerede tre år seinere kom stortingsmeldingen om læreren, rollen og utdanningen som faktisk fører fram til den nye og spesialiserte grunnskolelærerutdanningen. Faglærersystemet er nå på vei inn i grunnskolen. Men den identitetsbærende betegnelsen lektorutdanningen er nok enda ikke stueren i departemental språkbruk. Man skriver lærerutdanningene 10-13, som om det var snakk om formiddagskurs. Betyr dette at noen ønsker å viske ut lektorenes identitet ved å endre både navn og innhold i den fremtidige utdanningen? Da er det fare for at selve kjernen i universitetenes lektor-og adjunkt-utdanning – den forskningsbaserte utdanningen i skolefagene – kan bli sterkt uttynnet. Lektorutdanning kan forvandles til en forsterket grunnskolelærerutdanning innenfor tradisjonen til de pedagogiske høyskolene.  If you cant’t beat it, eat it.

De nye grunnskolelærerutdanningene omtales nå som GLU 1 og GLU 2. Personlig synes jeg ikke det er noen genistrek. Her er man alvorlig bekymret for status og rekruttering og så bruker man i utstrakt grad benevnelser som gir assosiasjoner til å gå i klisteret. Vi frykter at departementet vil finne på å kalle lektorstudiet for GLU 3 – som om det skulle være å gå på limpinnen av en høyere orden. Norsk Lektorlags medlemmer lar seg ikke så lett besnære av fikse ord. Vi gjenkjenner både den pedagogiske nytalen, de språklige kolbøttene og det verbale tåkedekke som varsler at her skal vi være obs på tilslørte agendaer: Vil man fjerne eksamen, og det ikke finnes politisk støtte for det, utvid eksamen til hele skoleåret og kall det gjerne mappevurderingseksamen. Vil man fjerne karakterer i fag, og Stortinget ikke går med på det, så utvid vurderingsgrunnlaget så både holdninger og godt sinnelag kommer med, og gjør de faglige mål så visjonære at ingen tar dem alvorlig. Vil man slippe å betale for faglig kompetente lærere, utvid undervisningsbegrepet til å bety opphold i skolebygg. Vil man slippe krav om faglig kvalitet, snakk det bort i ambisjoner om tverrfaglighet. Og: mener man det beste ville være om skolen ikke fantes, diskreditér undervisningsbegrepet og snakk ustoppelig om læring. Kampen om skolen er en kamp om ordenes innhold.

Egil Børre Johnsen har i høst bidratt med en tekstanalyse av årets stortingsmelding om ungdomstrinnet, som han kaller Nr.22. Johnsen karakteriserer meldingen som prateri, språket som ingenspråk og forfatteren identifiseres som Ingen. En sammenfatning av det departementet sier at det vil gjøre blir at Departementet vil alt. Slik sviende tekstanalyse er sterk kost. Ikke minst må det være ubehagelig for de pliktoppfyllende og dyktige enkeltpersonene som produserer alle tekstene og som dermed gjør det som systemet og jobben forventer av dem.  Men skal vi få mer åpenhet og mer demokrati i dette landet, må språk-Bøygen røykes ut. Det er et møysommelig arbeid, og utallige tekster å ta av.

Erlend Vinje har levert en diskursanalyse av Utdanningsdirektoratets tilrådinger om utforming av moderne skolebygg. Den teksten finnes ikke lenger på direktoratets nettside, og siden også denne teksten nok var forfattet av Ingen, må det være Ingen som har fjernet den. Premissene som mer eller mindre implisitt kunne leses i veiledningen, ledet fram mot én konklusjon: baseskoler. Skoleeier får alene ansvaret for denne konklusjonen, for Ingen blander seg ikke inn i skoleeiers konklusjoner. Vinje foretok også en spørreundersøkelse som viste at over 80 prosent av lærerne i Oslo mener at tradisjonelle skolebygg gjør det enklere å drive god klasseledelse – altså innta den lærerrollen som både skoleforskere og politikere nå framhever. Men Ingen har ikke spurt lærerne. Elleve år seinere har vi fått mange vakre, nye skolebygg, og men også flere kritiske avisoppslag. I et ferskt eksempel sier den ansvarlige kommunale skolesjefen til lokalavisen at lærerne har for store forventninger og må tenke annerledes. Mens i et annet ferskt eksempel sier den ansvarlige fylkeskommunale opplæringsdirektøren til avisen at elever og lærere ikke klarer å bruke skolebyggene riktig. De må lære seg å tenke annerledes.  Her har vi altså verdens beste skolebygg på tross av lærerne og elever som ikke forstår seg på å bruke dem.

Løsningen på denne typen problemer ble i sin tid skissert av den tyske forfatteren Bertold Brecht: Da den politiske ledelsen i det gamle Øst-Tyskland uttalte at de var skuffet over folket, så foreslo Brecht at regjeringen skulle velge seg et nytt folk. Men tidene skifter – og politikeren med dem. 36 år etter Bjartmar Gjerdes famøse utsagn sier tidligere kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell til Klassekampen: Vi har laget en skole for utdanningsministrene og ikke alltid for elevene og lærerne. Slike innrømmelser skaper et annet og bedre klima for skoledebatt. Mer forskning, ikke minst på hva og hvordan elevene lærer, vil gjøre det stadig vanskeligere å avfeie kritikk. Norsk Lektorlag vil fortsatt argumentere for at verken utdannelse eller dannelse er en vare som kan kjøpes, eller et velstandsgode som vedtas og utdeles. Med denne kritikken rammer vi politisk både til høyre og til venstre.

Den nasjonale oppvåkning i skolepolitikken gjør at alle politikere uttaler bekymring for rekruttering til læreryrkene. Regjeringen startet i 2009 en femårig kampanje kalt GNIST, som skal heve læreryrkets status. Norsk Lektorlag deltar gjerne i dette arbeidet. Vi minner stadig om at status handler om lønn, og om at regelverk og arbeidsforhold må signalisere respekt for profesjonen. Vi har advart mot å lage en kampanje som kan gi inntrykk av at lærernes status skal kunne snakkes opp. Bare håndfaste forbedringer skaper troverdighet. Oral omdømmebygging har gått som en farsott over norske kommuner det siste tiåret. Det blir komisk når ordet problem alltid skal byttes ut mer ordet utfordring. Enkelte arbeidsgivere nøyer seg ikke med solid arbeidsinnsats fra sine ansatte – det kreves også udelt begeistring. Et slikt krav kan være en subtil ordre om selvsensur, om at ansatte skal legge sine kritiske og analytiske evner til side. Kravet harmonerer dårlig med at Norge heretter skal ha en forsknings – og kunnskapsbasert utdanningspolitikk.
Norsk Lektorlag er derfor ganske reservert overfor framsnakking som politisk arbeidsmetode. Så får vi heller tåle at Darwin P har rett: Den som ikke er i stand til å bevare et stivnet smil i daglig samvær, er humørsyk.

Norsk Lektorlag fortsetter altså –  humørsykt – å minne om at arbeidstidsavtalen i skolen ikke fungerer godt, og vi maser om at OECD har tall som viser at norske lærerlønninger er lave, særlig for dem med høyest utdanning og lengst erfaring. Verken statlig eller kommunal forvaltning kan omdømmebygge seg vekk fra tall fra SSB og OECD. 

Skolen kan heller ikke snakkes opp til et Kunnskapsløft. Det må ”tas grep”, som det heter, men det er forskjell på grep og kvelertak, Noe av det mest skuffende ved Kunnskapsløftet er den administrative tilnærmingen til det viktige pedagogiske arbeidet som elevvurdering er. Man lovte at Kunnskapsløftet skulle gi større metodefrihet i skolen. Med nye vurderingsforskrifter fikk vi en enda sterkere statlig styring. De mange elevsamtalene – formaliserte og dokumenterbare som de skal være, legger beslag på svært mye tid. Ofte må kvalitet og innhold vike for hva som er administrativt mulig. Logikken i vurderingsformalismen kan sammenlignes med å kjøre rundt og rundt i en rundkjøring, for så å bruke kilometertelleren som bevis for at man har reist så langt at det kan kalles en dannelsesreise. På toppen av statlig styringspress kommer ulike fylkeskommunale vedtak som legger sterke pedagogiske føringer. Påbudt bruk av pc – alltid og i alle fag – er ett eksempel, påbudt bruk av visse læremidler et annet. 

Det blir flere debatter ved neste korsvei. Norsk Lektorlag vil hevde at ytringsfrihet gir rett til både å rise og rose, til både å kommentere og til å tie stille. En arbeidsgiver som krever begeistring, bør minnes på at det er et autoritært krav. Vi vil gjerne begeistres – men det bør være frivillig. Og ekte begeistring forutsetter retten til å forarges. Vi forarges ikke så mye over at keiseren av og til opptrer naken, for slik er jo livet. Men vi forarges når vi må bruke uendelig med tid på å debattere om det egentlig finnes klær, og hvis det finnes klær, så er de vel blitt umoderne. Fortolkernes keiser og alle lakeiene sliter oss ut. En av de store skolereformatorene på 1800-tallet, Hartvig Nissen sa at Tiden krever med nødvendighet at der vites meget.  Dette sitatet fikk en renessanse i forbindelse med Kunnskapsløftet. Men det er jo alltid noen som ikke hører etter – så noen har trodd at tiden med nødvendighet krever at det SIES meget. Da må vi trå til og repetere igjen: Det er å VITE MEGET som er målet.

Jeg kan vel love – på vegne av oss alle – at siste ord er ikke sagt.

Teksten er en redigert utgave av Gro Elisabeth Paulsens tale på Landsmøtet
11. november

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?
Lektorbloggen
Et forsvar og en hyllest av eksamen
Elevorganisasjonen og flere politikere har i eksamen funnet en felles fiende. Men som en kloakkrotte uten venner trenger eksamen sårt et forsvar. For norske elever trenger eksamen for å få en rettferd...
Lektorbloggen
Alle eller ingen skal med
Det synes å herske en forestilling om at hvis alle elever løser hele eksamen kun i et digitalt grensesnitt, så er det universell utforming. Det er det ikke. Det gjør det også unødvendig vanskelig for ...