image-2
Lektorbladet

Fremtidens videregående

Er mestringsrett og programretting rett medisin for en bedre videregående opplæring?
AVRita Helgesen, leder i Norsk Lektorlag
01. mars, 2020
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Liedutvalget kom rett før jul 2019 med sin hovedinnstilling NOU 2019:25 Med rett til å mestre. I utredningen kommer utvalget med mange ulike forslag til endringer av struktur og innhold i videregående skole. Norsk Lektorlag skal selvfølgelig komme med et grundig høringssvar, men noen problemstillinger er aktuelle å løfte frem allerede nå.

Rett til å mestre – men innenfor hvilke rammer?

Regjeringen har satt seg som mål at innen 2030 skal ni av ti elever fullføre, og så er spørsmålet om Liedutvalgets forslag inneholder de grepene som skal til for å nå dette målet. Liedutvalgets analyse av nå-situasjonen har i alle fall mye for seg. De peker på at ordningen i dag forutsetter at alle elever går i takt og bruker like mye tid, og at systemet ikke er godt nok tilpasset det at elevene har svært ulike forutsetninger. Liedutvalget foreslår at elevene skal ha rett til å fullføre, setter ingen tidsbegrensing og vil endre retten fra en tidsbegrenset rett til å gjennomføre til en rett til å fullføre videregående opplæring med studie- eller yrkeskompetanse. Målet er at flere skal gjennomføre, og sluttkompetansen skal holde høyest mulig kvalitet.

Skolen skal sørge for at elever som stryker, får tilpasset opplæring og hjelp til å ta faget på nytt. Det kan fungere godt for den gruppen av elever som bare mangler karakter i ett eller to fag, at skolen i større grad enn nå tilrettelegger for at de kan få et vitnemål. Dersom elevene får en tidsubegrenset rett til å gjennomføre, er det svært viktig og nødvendig å tydeliggjøre elevens ansvar. Ellers risikerer vi at dette blir en sovepute for elevene, og at det minsker deres motivasjon til å stå på for å fullføre og bestå. For eksempel virker det urimelig at elever med stort udokumentert fravær stadig skal få nye muligheter. Det bør også være en øvre grense for hvor mange ganger man kan stryke i et fag. Individuell tilpassing er idealet, men økonomien og praktiske hindringer setter også grenser. Ikke minst læreren vil få mye merarbeid.

Retten til å fullføre kan dessuten forsterke presset fra skoleeiere og skoleledelse til å sette en toer, fordi stryk vil påføre skolen og fylkeskommunen økte utgifter. I praksis vil det da bli en nivåsenking. Hvem som skal finansiere voksnes rett, og hvordan det skal organiseres, er spørsmål som er adskillig mer komplisert å besvare.

Alle har rett til å komme inn – men ikke alle er kvalifisert

Hver sjette elev som begynte i videregående skole i 2013, gikk ut av ungdomsskolen med et karaktersnitt på tre eller lavere. Når du mangler for mange poeng, er forskningen entydig – du klarer ikke videregående. Da har du egentlig fått rett til å feile like mye som rett til å mestre. Det er nærmest strukturell mobbing at alle tas inn i videregående uansett om de har de grunnleggende ferdighetene eller ikke.

Det er nærmest strukturell mobbing at alle tas inn i videregående uansett om de har de grunnleggende ferdighetene eller ikke.

Liedutvalget går imot poenggrense for opptak til studieforberedende løp. Både Stoltenbergutvalget og et stort flertall av delegatene på Norsk Lektorlags landsmøte støttet krav om et visst faglig nivå, og et visst antall grunnskolepoeng, for å kunne begynne på studieforberedende. Forskning fra bl.a. NIFU tyder på at da bør karakternivået ligge over 3,5 i snitt. Vi mener det må stilles klare krav til kunnskapsnivå, og vi må ha ambisjoner om å høyne det faglige nivået på studieforberedende og påbygging.

Liedutvalget vil heller styrke opplæringen i starten av videregående opplæring. Utvalget foreslår at elever som mangler de grunnleggende kvalifikasjonene, skal gå gjennom obligatoriske innføringsfag i norsk, engelsk og matematikk, og at språkopplæring for minoritetsspråklige skal integreres i dette tilbudet. Grunnskolekarakterene og kartleggingsprøver må sette grenser for hvem som eventuelt skal få et slikt tilbud. Forslaget er i tråd med Norsk Lektorlags nye utdanningspolitiske program, og er et positivt tiltak for elevgrupper med for svake faglige forutsetninger til å begynne i ordinært løp. Der Norsk Lektorlag fastslår at det for noen elever kan være aktuelt med et ekstra forberedelsesår, argumenterer Liedutvalget imot. Hvor lang tid det skal ta for å få til den nødvendige faglige progresjonen og et akseptabelt faglig nivå, vil variere, og jeg mener det er urealistisk å tro at en termin med tilrettelagt opplæring i grunnleggende ferdigheter og ståkarakter vil være nok. Noen elever trenger faktisk et helt år. Det er en kjensgjerning at i kombinasjon med faglige utfordringer har mange både sosiale og psykiske problemer, og disse vil ha god nytte av et tilbud som gir eleven tid til å modne både faglig og sosialt.

Minoritetsspråklige elever med kort botid i Norge trenger ofte mer tid. Man har gode erfaringer med kombinasjonsklasser og differensiert opplæring. Elevene får grunnskoleopplæring i videregående skole, og kan gjennom dette tilbudet opparbeide seg norskferdigheter og gå sammen med jevnaldrende. De kan hospitere i ordinære klasser og på den måten forberedes til videregående opplæring. Elever som skal begynne på studieforberedende program, bør ha B1-nivå for å få godt nok utbytte av undervisningen. I dag er det bare Oslo som stiller et slikt krav. Lærernes mulighet til å tilpasse undervisningen i alle fag reduseres dersom elevenes språklige nivå er for lavt.

Programretting

Liedutvalget har også mange forslag til omlegging av innholdet i videregående opplæring. Utvalget foreslår at deler av fellesfagene engelsk, norsk og matematikk programrettes fra vg2, timetallet i norsk foreslås redusert, og omfanget av programfag økes. Fellesfagene på yrkesfag i fagfornyelsen har blitt mer yrkesrettet. Tanken er at de skal motivere mer, og at elevene skal oppleve fellesfagene som relevante og tettere på lærefagene. Det kan ha mye for seg, men er samtidig krevende i praksis. Relevansen skal ikke gå på bekostning av det som ligger i kompetansemålene i faget, og fellesfagene må ikke ende opp som redskapsfag.

Det fagspesifikke og dannelses- og samfunnsaspektet er vel så viktig som hva eleven på kort sikt får «bruk for», som tømrer, frisør eller helsefagarbeider. Det er faglæreren som må jobbe for å gjøre de andre aspektene ved faget relevante og interessante, og slik ruste elevene til å utvikle seg som hele mennesker med blant annet verdier, holdninger, kulturkunnskap og demokratiforståelse.

Det fagspesifikke og dannelses- og samfunnsaspektet er vel så viktig som hva eleven på kort sikt får «bruk for»

At fellesfagene i studieforberedende løp skal programrettes, er enda mer problematisk, og jeg frykter at fagligheten forsvinner. Naturfaglig engelsk, språkfaglig matematikk og samfunnsfaglig norsk kan kanskje høres forlokkende ut, men hvem skal definere det faglige innholdet? Hvert programfag har sine egne begreper og metoder, og jeg som norsklærer har ikke god nok kompetanse til å gjøre jobben. Disiplinfaglige utdanninger og forskning legger opp til økt tverrfaglig samarbeid i fremtiden, men så lenge vi verken har kunnskaper, læremidler eller systematisk forskning, kan det lett ende opp som dilettantisk eksperimentering. Man kan tenke seg at systematisk samarbeid mellom programfaglærere og fellesfaglærere kan heve kvaliteten på slik programretting, men igjen mener jeg at det ikke er realistisk hvis vi tar utgangspunkt i dagens arbeidstidsavtaler og kompetansenivået i videregående.

Vi trenger fordypning på fagets premisser, ikke utvanning og instrumentalisme. Undervisning i fag der hovedmålet er å tilpasse faget til en bestemt bransje, er ikke veien å gå. Eleven vil sannsynligvis bytte yrke flere ganger i livet, hun har behov for grunnleggende, generiske og fagspesifikke kunnskaper som kan anvendes i mange studier, yrker og sammenhenger. Det har relevans for enkeltmennesket og samfunnet. Programfagene skal også forberede elevene til høyere utdanning, og eventuelt tverrfaglig samarbeid mellom fellesfag og programfag kan faglærerne selv ta initiativ til. Det skal ikke pålegges oss.

Rett til kompetent underviser

Viktigere enn programretting er at retten til tilpasset opplæring blir reell. Retten må også gjelde for elever med høyt læringspotensial. Det beste virkemiddelet er at elevene møter faglig kompetente lærere og lektorer. Kompetansekrav bør gjelde for alle som underviser i videregående – ikke bare dem som er ansatt etter 2014. Kravet om 60 studiepoeng bør omfatte alle. Lektorer og lærere som settes til å undervise i fag der de mangler fordypning, må få rett til videreutdanning. Som et langsiktig mål bør alle som underviser i programfag, og etter hvert alle undervisere i videregående, ha minst 90 studiepoeng i undervisningsfaget. Elevene må rett og slett og først og fremst få rett til en underviser som kan faget sitt.

Kommentaren er publisert i Lektorbladet #1 2020.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbladet
LiedutvalgetPolitisk leder har ordetvideregående skole

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbladet
Lektorlaget heller mot venstre
Medlemmene i Norsk Lektorlag stemmer på klima og miljø og på venstresiden. Dette viser en fersk medlemsundersøkelse.
Lektorbladet
Det skoleåret håret mitt ble grått
Som kontaktlærer får man mange vanskelige situasjoner i fanget, og mange av dem er det helt umulig å forberede seg på.
Lektorbladet
Skolebibliotekene må videreføres
Opplæringslovutvalget foreslår i realiteten å avskaffe skolebibliotek og erstatte det med folkebibliotek. Dette er Norsk Lektorlag sterkt imot.