Det tok tid for myndighetene å åpne skolene igjen i våres. Muligens har det ført til at de denne høsten har tviholdt på at skolen skulle forbli på gult nivå. Vi husker nå at gult nivå er denne spesialkonstruksjonen som innførte systematisk brudd på smittevern i norske klasserom.
Rødt nivå er det som gjør det mulig med konsistent smittevern i skolen. Før forrige helg så det ut til at dette endelig kunne bli anbefalt fra sentralt hold. Eller?
Jeg får mine tvil når vår videregående skole akkurat er blitt overprøvd av kommuneoverlegen. Han mener visst at gult også er best når det er pågående smitte i vår kommune, for ikke å snakke om nabokommunene, der vi henter mange av elevene våre fra.
På noen skoler og i noen klasser er det sikkert ett fett med gult nivå, for det går uansett an å holde meteren, men landet over er det også en del klasserom som ikke gir elevene nok plass. Da trengs flere rom, og med det flere voksne, og det koster penger. Jada, alle merutgifter skal kompenseres, noe det er lettvint å si om billig sprit. Det er også lett å kjekke seg med at alt kan kompenseres, når en i neste øyeblikk lar være og svare når skolene etterspør penger til dyrere tiltak, som mer plass og flere arbeidstimer.
Det er vanskelig å gå inn i bombastiske meninger om stengt, halvstengt eller pip åpne skoler. Noe av grunnen til kompleksiteten skyldes ulike forhold ymse steder. Ekstra komplekst blir det da når sentrale myndigheter likevel insisterer på å være dem som skal ha hånda på rattet her.
Det har gitt en del beslutninger som langt fra passer for alle. Sånn er det alltid med beslutninger, men noe av problemet her er at ved å innføre ordet dugnad, kombinert med redselen som er ute og går, kan det se ut til at vi er blitt med på at det er de som skal bestemme. Skal de det?
Strengt tatt er det grunnlovsstridig. Ifølge dens paragraf 49, og her er vi ved demokratiets kjerne, skal innbyggerne ha nærhet til beslutninger. Det er det vi kaller lokaldemokrati eller kommunalt selvstyre. Covid-pandemien i Norge er et eksempel på at sentralt definert onesize passer de fleste veldig dårlig. At situasjonen var ny og uoversiktlig i våres kunne nok tale for at sentralmakta tok tak, men nå må de gi seg.
Covid-pandemien i Norge er et eksempel på at sentralt definert onesize passer de fleste veldig dårlig.
Hva med tidligere nevnte kommuneoverlege? Er det ikke bra at han, lokal som han er, får bestemme? Han tror jeg bare var sur fordi skolen hadde glemt å spørre ham. Dessuten tror jeg både kommuneoverleger og beredskapsgrupper og what not nå er så drilla på de sentrale føringene, at det siste de gjør er å tenke selv.
De må altså gi seg, de som sitter sentralt plassert, men et annet sted. Det er fint å lage veiledninger og råd, men ikke å forvalte disse som lover. I tillegg hadde det vært fint om de kunne tatt hensyn til at videregående skole skiller seg ut, også når det gjelder smittevern. Svært mange av elevene våre beveger seg nemlig mellom så mange kohorter at vi er å betrakte som et daglig superspredersirkus.
Allerede ved skolestart gikk det varsler fra skoler om at det var vanskelig å levere smittevern. Mange har vært så veloppdragne at de da har latt være å adressere elefanten i rommet: den som har skutt oss i foten fra start, den manglende meteren altså. Vel er vi pedagoger, men å levere dobbeltkommunikasjon til barn og unge om viktigheten av meteren utenfor klasserommet, det var ikke lett. Dobbeltkommunikasjon er også et heller dårlig pedagogisk grep.
Vel er vi pedagoger, men å levere dobbeltkommunikasjon til barn og unge om viktigheten av meteren utenfor klasserommet, det var ikke lett.
De må altså snart gi seg, de som sitter og bestemmer mens de er et annet sted. Skoleeier har nemlig ikke vært til å rikke siden skolestart, og ihvertfall ikke før det ble signalisert at nå kunne rødt nivå vurderes som virkemiddel.
Det er altså en forbedring når fylkeskommunene endelig kan se ut til å «få lov» til å gå til rødt nivå, men ikke hvis staten deretter pusser fylkesmenn eller kommuneoverleger på dem. Man bør også reise spørsmålet om ikke beslutningsmyndigheten langt på vei kunne ligget hos skolene. Det sitter litt utdanna folk som kan ta skjønnsmessige vurderinger der også. De har det også med å befinne seg på skolen det gjelder, noe som kan komme godt med.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.