image-9
Lektorbloggen

Forventninger og fallhøyde

Man kan si mye om lærer Lue, men fallhøyde, det hadde han.
AVRedaksjonen
29. november, 2013
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

 

Replikken finnes i Lars Saabye Christensens roman Beatles og innleder den kostelige episoden der klasse 7a får tilbake stilene de har skrevet om sine fremtidsplaner. Guttenes yrkesvalg er mildt talt preget av skrivesituasjonen og ønsket om å fremstå i et best mulig lys. Romankapitlet heter I feel fine og handlingen er lagt til 1966, et tidspunkt i norsk skolehistorie som preges av den såkalte utdanningseksplosjonen. Takket være politisk satsning på skole og utdanning kunne stadig flere få denne muligheten, og ungdom fra familier der ingen tidligere hadde gått lenge på skole, strømmet til universitetene. Siden har denne nye muligheten til sosial mobilitet vært tatt for gitt. Den nasjonale ambisjonen er å gi utdanning av høy kvalitet til alle, fra de tidligste barneår til etterutdanning for seniorer. På mange måter er norsk skole- og utdanningspolitikk et vellykket prosjekt, og så lenge kvantifiserbar deltakelse og gjennomstrømming øker, er alt vel.

Ti år etter gradsreformen av høyere utdanning, Kvalitetsreformen i 2003, tyder imidlertid evalueringer på at kvaliteten neppe er hevet. Kritikere har hevdet at reformen egentlig ikke dreide seg om kvalitet, men om gjennomstrømming, – en hydrologisk reform som har ført til skandaløst dårlige undervisningsforhold for studentene, slik professor Bernt Hagtvet ved UiO formulerer det. 

I det øyeblikket tallene viser at færre deltar, at flere faller av lasset, at enda færre gjennomfører med brukbare resultater, tvinges vi til en ny og grundigere debatt om kvalitet. Hva hjelper det at alle tilsynelatende strømmer gjennom både grunnskole og videregående skole, hvis mange knapt holder seg flytende når de kommer ut på dypt vann?

Allerede i mars 2007  advarte Andreas Schleicher, direktør med ansvarsområdet kunnskapspolitikk innen OECD, de norske politikerne mot et skolesystem der man aksepterer at noen elever blir tapere. Han mente at foreldrenes utdanningsnivå og økonomi er langt mer avgjørende for norske elever enn for elever i de andre nordiske landene, og at det dessuten er oppsiktsvekkende store skiller mellom norske skoler.

I august 2013  ble han igjen intervjuet av NRK og hevdet at norske myndigheter har tatt lite effektive valg i skolepolitikken. Det store problemet befinner seg bak fasaden. – Dere klarer ikke å løfte de svakeste elevene, sa Andreas Schleicher. Han mente at det som ofte skjer i Norge, er at lærere senker forventningene og kravene til elever med en vanskelig eller utfordrende bakgrunn. De gjør undervisningen lett for dem og sier: «Du som har hatt det tøft, skal slippe å ha det så krevende her.» Det er ikke vanskelig å være enig med Schleicher i at dette er en helt gal oppskrift. Han pirker her i et ømt punkt i norsk skoleideologi. Denne preges stadig av premisser som ble lagt av de klassiske norske skoleromanene Gift av Alexander Kielland og Jonas av Jens Bjørneboe, der skolens krav til barnet er en plage. Skolen – og samfunnet – har som kjent endret seg en del siden romanutgivelsene i 1883 og 1955. Når ungdom generelt i dag plages av knallharde krav, er det først og fremst fordi ungdomskulturen i seg selv, slik den manifesteres i sosiale medier, sonderer nådeløst mellom vinnere og tapere. Skolen skal mestre den vanskelige balansen som både krevende og beskyttende motkultur.

Debatten om innføring av karakterer på barnetrinnet aktualiserer denne balansegangen. De fleste ønsker å beholde systemet med standpunktkarakterer både i videregående og i ungdomsskolen. Diskusjonen dreier seg derfor om barn på 5. – 7.trinn fortsatt bør beskyttes mot ”harde” tilbakemeldinger i form av karakterer, eller om de bør tilvennes gradvis til denne ”hardere” evalueringskulturen. En av dagens mest refererte forskningsrapporter, Visible Learning av John Hattie,  rangerer Self-reported grades som den faktoren som i størst grad predikerer læringsresultater. Hattie viser til forskning som viser at de fleste studenter i High School er treffsikre i vurderingen av hva de selv kan oppnå, basert på tidligere erfaring med læring. Hattie bruker begrepet grades, og det kan virke som om han tar det for gitt at et gradert karaktersystem inngår i elevenes erfaringsbakgrunn. Han understreker at elevene må ha høye forventninger til egne læringsmål, og også skolen må vise høye forventninger til den enkelte elev. Han advarer klart mot et system som setter merkelapper på elevene og kombinerer dette med lave forventninger: Labelling kids. – One of the most damaging things the education system does is to use labels to define what students should only be capable of. K

Kritikere av karaktersystemet har med rette advart mot at karakterer kan ta motet fra svake elever og i verste fall parkere dem i klassen for dem man ikke forventer noe av. Men også fraværet av karakterer, og særlig fraværet av oppriktige faglige tilbakemeldinger, kan forårsake den samme parkeringen. Ideelt sett skal elever konkurrere med seg selv og arbeide i takt med egen progresjon. Kompetansemålene i læreplanene ligger fast, og de markerer forventninger om hva elevene skal mestre etter 2., 4., 7. og 10. trinn. Disse kompetansemålene skal kunne nås av de fleste elevene, men med ulik grad av måloppnåelse. Diskusjonen om karakterer eller ikke, handler om hvorvidt det er hensiktsmessig for elever at de får karakterer som uttrykk for grader av måloppnåelse, selvsagt i tillegg til annen veiledning.

Bjørgulf Braanen, redaktør i Klassekampen skrev for drøyt tre år siden: Store deler av venstresida har i mange tiår regnet det som selvforklarende at karakterer i skolen rammer de svakeste elevene. Men er det virkelig sant? En ny svensk undersøkelse, utført av Anna Sjögren for Institutet for arbetsmarknadspolitisk utvärdering (IFAU) i Sverige, kan tyde på det motsatte: Barn av høyt utdannete foreldre gjør det best i en karakterfri skole, mens sjansene blir dårligere for barn fra arbeiderfamilier. 

I årets valgkamp havnet vi dessverre igjen tilbake i retorikken der karakterer tilhører den ondskapens akse som knuste lille Marius og stakkars Jonas. Vi bør likevel merke oss poenget ved Anna Sjögrens studie: Hun undersøker de sosiale langtidsvirkningene av at man i sin tid fjernet karakterene i svensk barneskole. Hennes forskning viser et annet aspekt ved karaktersystemet enn bruken av det i en her-og-nå-situasjon med enkeltelever. Langtidsvirkningene av å fjerne karakterer på barnetrinnet kan være en ulempe for dem vi trodde det skulle gavne. Norske forskere er samstemte i at vår skole ikke klarer å utjevne de sosiale forskjellene når det gjelder utdanning, og Sjögrens funn kan ha relevans også her til lands. En rapport fra NOVA i 2010  tyder på at foreldres utdanningsnivå faktisk har økende betydning for hvilke skoleresultater de unge oppnår. Analysene viser at elever med høyt utdannete foreldre også har størst faglig progresjon gjennom årene på ungdomsskolen. Reproduksjonen finner sted både på skoler der den pedagogiske praksisen er i tråd med Kunnskapsløftets intensjoner, og på skoler der ledelse og klasseromspraksis er mer variabel.

En rapport fra NOVA i 2010 tyderpå at selv om Kunnskapsløftet skulle oppnå målsettingen om å forbedre norske skoleelevers læringsutbytte, er ikke dét ensbetydende med at ulikheter mellom elevgrupper blir mindre. Rapporten Northern Lights on PISA 2009  sier at Der er stor forskel på, hvor mange svage læsere, der er i de enkelte nordiske lande. Finland har kun otte procent svage læsere og er dermed det land, der tegner sig for det markant laveste antal. De andre nordiske landes procentdel er faktisk dobbelt så høj. Danmark og Norge tegner sig for 15 procent og Sverige og Island har 17 procent. Rapporten slår også fast at The Finnish school system is characterized by its high level of teacher education and a strong evaluation culture. Den sterke vurderingskulturen i finsk skole eksisterer neppe uavhengig av lærernes femårige universitetsutdannelse. Professor Marianne Nordli Hansen slår fast  at det også er store og varige sosiale forskjeller i rekruttering til høyere utdanning.

De nordiske landene har fungert som modeller for sosial utjevning, men den norske skolen er et unntak, advarer Andreas Schleicher. Advarsler fra ham – eller fra OECD-hold, avfeies av enkelte fordi organisasjonen representerer økonomiske perspektiv på utdanning. Denne gangen dreier det seg imidlertid om grunnverdier, og kritikk som rammer selve grunnvollen i norsk utdanningspolitikk. Det kan sies mye om norsk skole, men fallhøyde har den.

Gro Elisabeth Paulsen, 29.september 2013

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?
Lektorbloggen
Et forsvar og en hyllest av eksamen
Elevorganisasjonen og flere politikere har i eksamen funnet en felles fiende. Men som en kloakkrotte uten venner trenger eksamen sårt et forsvar. For norske elever trenger eksamen for å få en rettferd...
Lektorbloggen
Alle eller ingen skal med
Det synes å herske en forestilling om at hvis alle elever løser hele eksamen kun i et digitalt grensesnitt, så er det universell utforming. Det er det ikke. Det gjør det også unødvendig vanskelig for ...