image-8
Lektorbloggen

Et bratt skoleår, men jeg tror jeg blir

Øystein Sunde snubla mens han datt i nittensekstifem. På mange måter har jeg gjort det samme gjennom det siste skoleåret. Jeg husker det fortsatt, selv om disse siste dagene alltid har noe håpefullt ved seg, der vi snubler videre mellom blomsterkvaster og flasker som skal hit og dit og tanker om det neste året.
AVLiv Cathrine Krogh
22. juni, 2021

Men først sommeren. Og avskjeden, ikke bare med noen av elevene, men også flere kolleger. En har funnet ut at han tar AFP likevel. Den nedtrappinga han først så for seg ble forkastet dette siste året. En går til akademia. Flere teller på knappene.

Paradoksalt nok er jeg sikrere enn jeg tidligere har vært på at det er lærer jeg er. Jeg har jobbet i visvas-bransjen. Jeg lurte før pandemien på om jeg skulle karre meg tilbake dit, men blir i kompetansebransjen, og det på tross av at jeg her blir tutet ørene fulle med at jeg ikke er kompetent nok.

Samtidig tenker jeg at det må være nok nå. Nå må snart den pendelen ha nådd ytterpunktet av usynliggjøring, etterslep, nedprioritering og lønnsnemnd som setter to streker under overstyring og manglende tillit.

Er det noe bra å hente ut av dette siste skoleåret? Joa. Bak den litt knugende tanken om en slags mesterhjerne som har funnet ut at nå tar vi skolefolk, som en jo bare må se å fri seg fra, for det er ikke godt for noe, og vi er ikke i særstilling, for de fleste blir tatt. Bak der var det kanskje noe. Hagearbeid ble for eksempel lettere å leve med.

Om det ikke hadde vært for pandemien, hadde jeg nok ikke visst mer i dag enn for et år siden om hva som funker og ikke på digitalskolen. Det utviklingsløftet der trumfer både fagfornying og andre ytre reformer. Det betyr også at de folka jeg traff på stranda i formiddag veit noe mer enn de ellers ville gjort om hvordan de klarer å holde disiplinen hjemmefra. Det kommer godt med. Men det hadde vært best uten, pandemi altså.

I dag ble det altså å treffe klassen til avslutning på stranda. Det går aldri over det å skulle møtes på ei strand, og så er den stranda så stor at det er litt guffent å være den som ikke veit akkurat hvor de andre er. Men de var der. Klare for ferie. Deretter et siste skoleår på videregående. Kanskje er ikke alle like klare for det, men det kommer uansett. Neste år kommer for oss alle, livet kverner nådeløst videre, men først. Sommeren.

I et streif kan jeg også vite at neste år på disse tider er det klump i halsen fordi disse folka skal videre. Jeg har aldri likt avslutninger. Vil helst snike meg unna. Var alltid en som bare gikk på do og så var jeg borte fra festen.

Etter stranda gikk turen til skolen. Vanligvis har vi sommerlunsj for hele bruket. I fjor ble det ingenting. I år fikk vi, avdelingsvis, lov til å liste oss til et stort klasserom for å hviske god sommer. Der var det AFP og taler og stigende stemning og uvanlig mange vikarer som fikk konfekt, og jammen holdt ikke rektor en befriende frimodig tale også. Fint.

Og nå ligger klokka i skuffen på badet. Jeg skal ut i den delen av tilværelsen der jeg glemmer at jeg er arbeidsfør, og hvis det skulle dukke opp en tekst her, kan jeg love at den vil handle om noe annet enn skole. Jeg skal spise reker i båten og kanskje til og med finne en plass på fjorden der vi kan være. Når fjorden blir for full av båter, stikker vi til fjells for å hente vann i bekken og håpe at utedassen ikke detter ned i år heller. Det blir sånn. Håpe videre, på at det ikke regner hele tida. Gå, snekre, forhåpentligvis ta en kaffekopp i solveggen en og annen morgen, gå litt lenger, sånt noe.

Kanskje kjenne dragning mot den solsvidde greske øya som bare ligger der i år også, men nei, den dragningen kjennes best i november eller januar, eller kanskje helst april, for da veit jeg hvor fint det er der, akkurat da. Nå er det fint her.

Dette innlegget er publisert på bloggen Gammal sur lektor 18. juni 2021.

Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?
Lektorbloggen
Et forsvar og en hyllest av eksamen
Elevorganisasjonen og flere politikere har i eksamen funnet en felles fiende. Men som en kloakkrotte uten venner trenger eksamen sårt et forsvar. For norske elever trenger eksamen for å få en rettferd...
Lektorbloggen
Alle eller ingen skal med
Det synes å herske en forestilling om at hvis alle elever løser hele eksamen kun i et digitalt grensesnitt, så er det universell utforming. Det er det ikke. Det gjør det også unødvendig vanskelig for ...