Debatten om den norske samfunnsmodellen har i stor grad dreid seg om fordelingspolitikk og hvordan vi skal klare å bevare det norske, egalitære velferdssamfunnet. Mange er bekymret for bærekraften i modellen. Vi minnes stadig om at befolkningens samlede produktivitet og kompetanse blir avgjørende for Norges posisjon i framtidas globale kunnskapsøkonomi.
På en konferanse 19. januar på BI i Oslo om fremtidens næringsliv ble det gjentatt at norsk næringsliv har verdens høyeste kostnadsnivå og derfor må være kunnskapsbasert for å være konkurransedyktig. Vi skal være dyrest og best, ble det sagt. Næringsminister Trond Giske fulgte opp med å minne om at Norge er oppe til eksamen hver dag, og at det er nødvendig å gjenreise statusen til realfagene helt ned i barneskolen. Han har nok rett i det. Men Giske sa lite om hvordan dette skulle skjer, og fulgte ikke opp med videre analyse. Som tidligere utdanningsminister burde han ha gode forutsetninger for å se sammenhenger mellom skolepolitikk, næringsliv og lønnsdannelse.
Så langt har den norske modellen, som er basert på høy grad av sosial likhet, demokratisk deltakelse og solid grunnutdanning for alle, tilført næringslivet en dyktig arbeidsstyrke som takler omstillinger og bidrar til nye løsninger. Denne samfunnsmodellen har vist seg som velfungerende både i et næringspolitisk perspektiv og i et sosialpolitisk perspektiv. Men hvordan fungerer modellen i utdanningspolitisk perspektiv? Uten et godt utdanningssystem vil både demokratiet og produktiviteten svekkes. Modellen står og faller med kvaliteten i utdanningssystemet, som igjen avhenger av kvaliteten på lærerkorpset. Da blir det problematisk hvis det norske systemet for lønnsdannelse, som er en viktig bærebjelke i samfunnsmodellen, motvirker kvalitet i det samme lærerkorpset. Det er nettopp det inntektspolitiske samarbeidet og systemet for koordinert lønnsdannelse som gjennom tiår har gitt en relativt sammenpresset lønnsstruktur, særlig i offentlig sektor. Små lønnsforskjeller er et viktig trekk ved, og kanskje en forutsetning for, den norske egaliteten. For at denne egaliteten skal opprettholdes, må imidlertid stadig nye generasjoner få et utdanningstilbud som er minst like godt som tidligere. Når sentrale politikere snakker om å gjenreise statusen til realfagene, er det også en (indirekte) innrømmelse av svikt. Det har tatt lang tid å komme fram til slike innrømmelser. Den siste internasjonale rapporten om kvaliteten på de norske matematikklærerstudentene (TEDS) er en kraftig advarsel. Den tyder på at altfor mange av dagens nyutdannede matematikklærere holder lav standard, både når det gjelder matematikkunnskaper, og når det gjelder ferdigheter i matematikkdidaktikk. Det er disse kandidatene som nå blir rekruttert til skolen for å gjenreise realfagene og opprettholde den norske modellen i den fremtidige globale kunnskapsøkonomien. Norsk skole kan uansett ikke velge og vrake blant lærerkandidater, og det beste man kan gjøre, er å tilby de nyrekrutterte gode arbeidsforhold og attraktiv og krevende etterutdanning i faget.
Resultatene av TEDS viser et lenge varslet nederlag for utdanningssystemet. Norsk Matematikkråds (NMR) forkunnskapstest har påvist en negativ utvikling helt fra målingene startet på 1980-tallet. Dessverre ble testresultater fra NMR lenge bortforklart, latterliggjort og usynliggjort av dem som hadde ansvaret for skolen. Tidligere i vinter fikk vi et nytt varsel, som også ble forsøkt bortforklart. Da gikk professor Kjell Salvanes ved NHH ut med resultater av sin forskning på sammenhengen mellom lønnsutvikling og talent hos kandidater til lærerutdanningene. Salvanes mener å påvise en nedgang i talent, målt i form av IQ, fra 1970-tallet og fram til dag. Hans rapport synliggjør noe mange har visst: For tre,fire tiår tilbake var lærer- og lektorutdanningene et alternativ for ungdom som kunne oppfylle opptakskravene til medisin- eller andre prestisjestudier. Andelen lektorer er også høy blant dem som ble rekruttert til undervisningsstillinger på 1970-tallet, mens denne andelen synker markant de neste 30 årene. På mange videregående skoler bæres fagmiljøene fortsatt av lektorer og universitetsutdannede adjunkter rekruttert i perioden mellom 1970 og 1980.
Samfunnsøkonomen Thomas Aanensen har i en avhandling fra 2010 vist hvordan en gunstig reallønnsutvikling for lektorer fram til rundt 1975 snudde til en kraftig negativ utvikling. Den negative utviklingen kan sees i sammenheng med det inntektspolitiske systemet som da ble utviklet. Fra siste halvdel av 1970-tallet ble myndighetene i økende grad en aktiv part i lønnsforhandlingene gjennom de kombinerte oppgjørene, og i periodene med aktivt samarbeid mellom regjeringen, NHO og LO gikk det hardt utover lektorlønna. Fra 1977 til 1996 ble lektorenes reallønn redusert med hele 21 prosent. Dette var en periode da andre grupper opplevde god reallønnsøkning, og den norske samfunnsmodellen tok form. I beste fall kan det sies at regjeringen, NHO og LO i disse tiårene neglisjerte lønnsutviklingen i utdannings-systemet. I verste fall kan dette sees som en bevisst og villet nedjustering av gymnastradisjonen og de universitetsutdannede lærerne. Det hjelper lite at noen tilsynelatende kom på bedre tanker mot slutten av 1990-tallet. Høsten 1999 kom Stortingsmelding 12: … og yrke skal båten bera. Handlingsplan for rekruttering til læraryrket. Handlingsplanen pekte blant annet på lønn, og Trond Giske som den gang var utdanningsminister, fulgte opp med de to såkalte skolepakkene. Disse ga undervisningspersonalet en høyst midlertidig bedring i lønn i bytte mot varige forverringer i arbeidstidsavtalen. Erfaringene med disse skolepakkene viser at de tariffpolitiske maktforholdene som er skapt gjennom flere tiår, vanskelig lar seg endre med enkle ”grep”. Den norske modellen motsetter seg effektivt endringer av lønnsforholdene i offentlig rektor.
Nøyaktig ti år etter regjeringens handlingsplan for rekruttering til læreryrket anno 1999, var det på’n igjen, og kunnskapsminister Kristin Halvorsen tok initiativet til GNIST-partnerskapet, der også Norsk Lektorlag deltar. Partnerskapet har som uttalt mål å heve læreryrkenes status, og alle er enige om at lønn da er en viktig indikator. I GNIST indikatorrapport 2010 kunne vi imidlertid lese at korrigert for prisnivået tjente norske lærere omtrent det samme i 2008 som i 1996, mens de fleste OECD-landene har hatt en økning i samme periode. Skolepakkene har med andre ord vært en gedigen lønnsmessig fiasko, særlig fordi lærernes motytelse var mer undervisning og høyere produktivitet innenfor en allerede presset arbeidstid. I dag ser vi at økende arbeidspress kombinert med nye, upopulære arbeidstidsordninger gjør skolen stadig mindre attraktiv som arbeidsplass. I mellomtiden har store deler av lektorstanden blitt ti år eldre. I studiespesialiserende program underviser hundrevis av lektorer som nå nærmer seg pensjon, og mange videregående skoler får rekrutteringsproblemer. Dette gjelder ikke bare realfag, men også sentrale fag som norsk, historie og fremmedspråk. Kvaliteten i realfagene kan ikke gjenreises isolert. Bedre realfagskompetanse fordrer både gode språklige ferdigheter, gode basiskunnskaper og evne til å sette realfagskompetanse inn i økologiske og samfunnsmessige sammenhenger. Hva vil skje når det kunnskapsreservoaret som ble utdannet mellom 1960 og 1980, før man merket resultatene av det inntekts-politiske samarbeidet og den koordinerte lønnsdannelsen, tar slutt?
Vi ser en parallell historisk lønnsutvikling for høyskolelektorer og tilsvarende rekrutteringsproblemer både til forskermiljøer og UH-sektoren generelt. Er det mulig å forene en sammenpresset lønnsstruktur, som er kjennetegnet ved den norske modellen, og markert høyere lektorlønninger? I skrivende stund er det brudd i lønnsforhandlingene mellom KS og Akademikerne, og forhandlingssjefen i KS har karakterisert Akademikernes krav om lønnstillegg på 50 000 til lektorene som over grensen til useriøst. Når tidligere utdanningsminister Trond Giske møter seg selv i døra som næringsminister, møter han også spørsmålet om den norske modellen for lønnsdannelse er forenlig med langsiktig kunnskapsdannelse. Lønnssystemet ble utviklet for ikke å sage over grenen man sitter på, altså konkurranseutsatt næringsliv. Valgte man heller å sage over roten til treet, altså rekrutteringen til utdanningssystemet? Dersom yrke ikke bærer båten, hva da? Seriøst?
(Av Gro Elisabeth Paulsen, 16.05.2012)