av Sanna Sarromaa, lektor og forfatter
Da var de her igjen, de fryktede PISA-resultatene. Resultatene er like dårlige som for 18 år siden, men de blir ikke lenger omtalt som noe sjokk – heller business as usual. Det er ikke typisk norsk å være god, som Therese Sollien skrev i Aftenposten. Det er typisk norsk å være middelmådig.
Ikke overraskende vil Senterpartiet melde Norge ut av PISA. At Senterpartiet vil gjøre Norge til utdanningens og forskningens Nord-Korea, er ikke noe nytt. Senterpartiet har alltid stått i spissen for nasjonalistiske, om ikke til og med nasjonalsosialistiske, løsninger innen utdannings- og kunnskapsfeltet. For et par år siden ville Senterpartiet begrense andelen utenlandske forskere i norsk akademia. Det var visst uheldig. Senterpartiet uttalte seg aldri om man skulle deportere de utenlandske forskerne som allerede befant seg i norsk akademia eller hvordan de tenkte å løse krisen med forskningens økende – og tydeligvis truende – internasjonalisering.
Det er de såkalte utdanningspolitiske talspersonene i Senterpartiet som på rekke og rad har stått i spissen for motstanden mot lærernes kompetansekrav. ”Avskilting” har vært stikkordet når Senterpartiet har profilert seg på at en treårig lærerskole fra 70-tallet fremdeles holder i massevis i 2019. Vi hadde nektet å ta imot behandling fra en lege som hadde sin siste oppdaterte kunnskap fra 1979, men for lærere går det helt fint med 40 år gammel kunnskap. Det er paradoksalt, tatt i betraktning at det nettopp er lærere som burde være utdanningens fanebærere i samfunnet. De, med deres kunnskapstørst, burde vise vei i et kunnskapssamfunn og vise at læring og ny, oppdatert kunnskap er viktig i et livsperspektiv.
Men nei. Senterpartiet uttalte at de nye kompetansekravene førte til tap av yrkesstolthet og var et angrep på lærernes faglige integritet. I alle andre yrker hadde økt utdanning og økt kompetanse ført til mer yrkesstolthet og betydd mer faglig integritet, men ikke i læreryrket. I læreryrket er det faglig integritet å ikke ha et eneste studiepoeng i faget man underviser i. I Senterpartiet er det best å være uutdannet, provinsiell og dum. Jo mindre skoler og jo mindre kompetente lærere, dess bedre Senterparti-politikk – og dess mer katastrofale konsekvenser for Norge som kunnskapsnasjon. Ikke rart Senterpartiet ikke vil ha disse PISA-resultatene.
Det er heller ikke noe nytt at Utdanningsforbundet ikke er så begeistret for PISA. Problemet er jo at PISA avslører nettopp det både Senterpartiet og Utdanningsforbundet helst vil skjule eller legitimere: nemlig lærernes manglende kompetanse.
Lederen for Utdanningsforbudet, Steffen Handal, mener at denne typen tester ikke kan fortelle oss hva som er gjort riktig og hva som må til for å bli bedre. Han sier ikke hvilken type tester han mener må til. Eller mener han at dette ikke engang er relevant informasjon, siden skolen skal lære elevene mange andre ferdigheter? Vi behøver ikke å vite om elevene leser godt fordi vi tror at vi har elever som er kritiske, diskuterende og demokratiske? Eller når elevene trives, så er det ikke relevant å vite om de kan forklare fotosyntesen?
I norsk offentlig diskusjon ser man ofte faglige ferdigheter og sosiale ferdigheter som to motpoler. Dette gjelder både for elever og lærere. Lektorer med høy faglig kompetanse blir sett på som noen slags fagidioter som ikke evner å se eleven, mens allmennlærere uten noen særlig fagkompetanse virkelig ser hvert barn. Det samme gjelder elevene: PISA-resultater avfeies ofte med at vi tross alt har sosiale elever som trives godt. Som om det ikke gikk an å få til elever som både trives og kan lese.
Dette er naturligvis en myte. En høy faglig kompetanse er ikke uforenelig med pedagogisk og didaktisk kompetanse, akkurat slik som sosiale ferdigheter hos elever ikke er en motsetning til faglige ferdigheter. De henger faktisk ofte sammen. Atferd hos elevene henger sammen med det å mestre skolen, og mestring henger sammen med å kunne lese og regne. Sosiale og faglige ferdigheter går med andre ord hånd i hånd.
I Finland melder 78 % av de PISA-testede 15-åringene at de er fornøyde med sine liv (OECD-gjennomsnittet er 67 %) og 91 % av dem melder at de er noen ganger, alltid eller ofte føler seg lykkelige. Finland har med andre ord en skole som kombinerer faglige krav, faglige resultater og en utbredt følelse av lykke og tilfredshet.
En årsak bak manglende PISA-framgang kan være at Norge kastet seg fort på digitaliseringsbølgen og skaffet iPads og PCer til alle elevene. Det var så viktig å være med at man ikke rakk å tenke på, for ikke å nevne å forske på, konsekvenser av denne satsingen. Norske elever, spesielt gutter, leser dårlig. Kunnskapsminister Jan Tore Sanner sa: ”Vi må få mer kunnskap om hva økt digitalisering gjør med elevenes leseferdigheter og utholdenhet”. Jeg mener at PISA-resultatene som er lagt fram er nettopp kunnskap om hva økt digitalisering har gjort. Vi holder på å utdanne en generasjon som ikke leser, bare klikker. En god del hadde kunnet vært annerledes på PISA-resultatene om iPadene aldri hadde fått lov til å gjøre sitt inntog i skolen.
Finsk skole er mer konservativ – og mer fattig – enn den norske. Det er ikke noen digitaliseringsmani der. Lærebøker, penn og papir fungerer fortsatt. Jeg tror det gjør noe med leseferdighetene. Vi leser bedre – og med færre avbrytelser – på papir enn på skjerm. Vi husker også bedre når vi skriver for hånd.
I årenes løp er jeg mange ganger blitt konfrontert med at de finske PISA-resultatene er så gode fordi Finland fritar en såpass stor andel av elevene. For testresultatene som er framlagt nå fritok Finland 4 % av elevene. Norge fritok dobbelt så mange: 7,9 %. Norske resultater kunne med andre ord vært enda mye, mye dårligere.
Selv om også finnene er bekymret, er de finske PISA-resultatene fortsatt vesentlig bedre enn de norske. Jeg tror det skyldes først og fremst to ting: En mindre digital skolehverdag for elevene og lærere som er lektorer på absolutt alle trinn. Det er ikke noe simsalabim. Høyt utdannede og faglig kompetente lærere gir bedre læringsresultater i alle fag – det viser all forskning.
Selv er jeg en arbeidsledig finsk lektor med undervisningskompetanse i fem skolefag. Nylig tok jeg kontakt med en lokal skole som hadde lyst ut et vikariat ut skoleåret og lurte på om det var noen vits for meg å søke. Rektoren svarte: ”Vi er nok ute etter en allmennlærer som vi kan bruke på alle trinn og i alle fag.”
Med det oppsummerte rektoren halve tragedien med norsk skole.
Innlegget er også publisert i VG