Av: Gro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag
Alle arbeidstakere har i dag lovfestet rett til fleksibel arbeidstid slik at de kan få større innflytelse over egen arbeidssituasjon. Arbeidstilsynet skriver at fleksibel arbeidstid for eksempel kan være en avtale om gjennomsnittsberegning som gjør det mulig for arbeidstakeren å arbeide mer i deler av året, for så å ha mer fri i andre perioder. Slike ordninger er altså ikke lenger et privilegium for noen få yrker. Likevel argumenterer stadig skoleeiere for at lærernes arbeidstid må ”normaliseres” – slik at fleksibiliteten minskes og arbeidsgivers kontroll økes. Dette reiser spørsmålet om hvordan vi kan måle kunnskapsarbeideres produktivitet på en fornuftig måte.
Ved universitetene har man en kontinuerlig diskusjon om kvalitets- og produktivitetsmåling, fagfellevurdering og tellekanter, styring og regulering. I denne debatten merkes også en uenighet om hva som egentlig er arbeid. Hvor passeres grensen mellom kunnskapsarbeiderens arbeidstid og fritid? Hva er oppgaver som følger av ansettelsesforholdet, og hva er egenutvikling og selvrealisering for et fagmenneske? Er studier et arbeid som bør begrenses av Arbeidsmiljølovens rammer for et helsemessig forsvarlig årsverk? Eller er studier – og kanskje også forskning – mer en livsform? Vil det norske kunnskapssamfunnet blomstre dersom om alt kunnskapsarbeid kontoriseres? Kan skolen pålegge elever å lese bøker i sommerferien, eller blir det ”pålagt overtid”? Hvorfor skal elever ”avspasere” dersom de har fått mer undervisning enn de har krav på i følge læreplanene? Hvor står vi etter to tiår med kontorisering av kunnskapsarbeidet i skolen? Er elevenes læringsresultater blitt bedre av at lærernes arbeidstidsavtaler gradvis har mistet fleksibiliteten og egenreguleringen?
Økende timetelling og tidsbinding på 1990-tallet førte på mange skoler til en målforskyvning, der antall timer kontrollert eller styrt ble det viktigste, ikke innhold eller faglig produktivitet i disse timene. Skolemyndighetene trengte mye tid til å overtale – eller omskolere – lærere til å akseptere ”den nye lærerrollen” og ”den nye, autonome elevrollen”. Tilstedeværelsesplikt ble i stor grad brukt som maktmiddel ved innføringen av skolereformene, og pedagogisk kritikk ble ofte avfeid som uvilje mot arbeidsgivers rett til å styre bruk av arbeidstid. Fortsatt er forhandlingsklimaet på mange skoler preget av denne historikken.
Saken blir ikke enklere etter hvert som vi får vite mer om elevresultater, og om hva som skal til for å skape en god skole: Mye at det såkalte pedagogiske utviklingsarbeidet i tiåret mellom 1994 og 2004 framstår i dag som feilslått. Dette betyr at svært mye arbeidstid er kastet bort på å implementere dårlige ideer. Hvis bare ett fylkeskommunalt undervisningspersonale, i gjennomsnitt cirka 1300 personer, deltar på ett obligatorisk dagskurs, vil det forbrukes 9 750 arbeidstimer, eller nesten seks årsverk. Dersom ideologien som forkynnes på et slikt kurs, viser seg å være en pedagogisk døgnflue, kan da hele tiltaket karakteriseres som et tidstyveri? En skoleledelse som har vist dårlig dømmekraft ved å sløse bort fellestid, kommer dårlig ut hvis dette kombineres med rigid minutt- og timetelling overfor den enkelte ansatte. Dette er bakgrunnen for en ganske forbitret stemning på enkelte skoler når spørsmålet om arbeidstid kommer på banen. De virkelige store tidssløseri i skolen har kommet som resultat av uklok, toppstyrt ledelseskultur, ikke som et resultat av late ansatte.
En fersk undersøkelse i regi av Språkrådet viser at ulike syn på arbeidstid og arbeidsmengde kan henge sammen med ulik faglig kompetanse. Norsklærere i ungdomsskolen og i videregående skole besvarte spørsmål om deres syn på norskfaget. Interessant nok viser funnene at de norsklærerne som har høyest utdanning og lengst erfaring, vurderer arbeidsmengden i faget som for stor, både i forhold til undervisningstimetallet og i forhold til disponibel arbeidstid. Norsklærere med mindre kompetanse i faget, synes i større grad at tida strekker til. Det store flertallet av samtlige norsklærere, 59 prosent, mener at den generelle arbeidsmengden er for stor, mens hele 73 prosent av norsklektorene i Studieforberedende program (SSP) mener det samme. Undersøkelsen levner liten tvil om at forskriften om underveisvurdering og standpunktvurdering som Utdanningsdirektoratet innførte i 2009, forbruker svært mye arbeidstid. Hele 65 prosent av alle norsklærere mener at vurderingsarbeidet tar for mye tid, og blant norsklektorene i SSP mener hele 75 prosent det samme. Norskfaget er sterkt belastet, men problemet treffer alle fag. Forskriftens krav til vurderingsprosedyrer innebærer en sterk tidsstyring, og dermed en direkte inngripen i lærernes pedagogiske arbeid. Denne styringen er iverksatt uten at man har belegg for å hevde at slike formelle prosedyrer vil gi bedre læringsresultater for elevene. Dette er en klar parallell til andre typer metodestyring som ble innført på 1990-tallet.
Både lektorer og lærere kommer i tidsklemme fordi arbeidsgiver pålegger dem nye oppgaver, samtidig som de selv pålegger seg å utføre alle ”gamle” oppgaver. I praksis vil de fleste fortsette det undervisningsarbeidet som de vet fungerer best for elevenes læring, selv om mye nytt kommer til. Arbeidstida gir i realiteten ikke rom for begge deler. Arbeidsmiljøloven er i utgangspunktet tenkt som et vern av arbeidere mot hensynsløse arbeidsgivere. Kunnskapsarbeidere trenger også vern, men de må kanskje også vernes mot egne krav til faglig kvalitet på det de gjør. GNIST-kampanjen, som skal heve undervisningsyrkenes status og rekruttere til læreryrket, vil bli et slag i lufta dersom arbeidsforholdene i skolen tvinger lærere til å enten velge halvgjort og dårlig utført arbeid, eller mye gratisarbeid i fritida. Yrkets status er avhengig av at yrket er krevende, både når det gjelder kompetanse og arbeidsinnsats. Men den som skal yte høy arbeidsinnsats over lang tid, vil trenge stor grad av autonomi, og lønnen må vise at arbeidsinnsatsen verdsettes. Dagens arbeidstidsforhold i skolen gir et dårlig grunnlag for å lykkes med GNIST.
Med dagens arbeidstidsavtale disponerer en lektor i videregående skole cirka en tredel av arbeidstida, men dette skjer innenfor en serie av hyppige tidsfrister for ulike oppgaver som skal utføres. De fleste opplever for liten grad av autonomi samtidig som arbeidsmengden har vokst. I Språkrådets undersøkelse svarer 29 prosent av norsklæreren i ungdomsskolen og videregående skole at de aldri rekker å gjennomføre sine arbeidsoppgaver. Blant dem som underviser faget i SSP er situasjonen enda verre: Der har 37 prosent slike arbeidsforhold. Dette er en uting og gjelder ikke bare norskfaget. Norsk Lektorlag ønsker derfor en arbeidstidsavtale som kan forplikte arbeidsgiver til større ansvarlighet og til klarere bevissthet om hva det er rimelig å kreve innenfor et årsverk på totalt 1687,5 timer. De undervisningsoppdragene som hver lærer pålegges, må vurderes ut fra forventet arbeidsmengde, og arbeidsmengden må være realistisk i forhold til total arbeidstid. Hovedkravet til en ny arbeidsavtale blir derfor at denne uttalte intensjonen i dagens avtale tas på alvor: Avtalen skal sikre den enkelte lærer tilstrekkelig og rimelig tid til de oppgaver som følger direkte eller indirekte av undervisningsoppgavene.
Denne artikkelen ble publisert i Lektorbladet nr 2, april 2011.