Samfunnet har rett til å vite om faglig uenighet og tvil om beslutninger som tas av ledelsen i ulike offentlige virksomheter. Dessverre har vi sett tilfeller der kravene til lojalitet fra de ansattes side i realiteten har betydd knebling av dem som fagpersoner. Denne ukulturen bredte seg kraftig i skolen på 1990-tallet. I stillingsannonser og ved ansettelsesintervjuer spurte arbeidsgivere etter lojalitet og såkalt endringsvillighet, men la liten vekt på faglige kvalifikasjoner og faglig integritet. Dette til tross for at ytringsfrihet burde holdes høyt i hevd i skolen som skal oppdra neste generasjon til forståelse av demokrati. ICCS-undersøkelsen i 2009 viser da også at lærere i stor grad fremmer elevenes ytringsfrihet: Cirka 80 prosent av elevene svarer at de fritt kan ytre seg og være uenige med sine lærere i klasserommet, og at lærerne oppmuntrer til dette. Verre er det på personalrommet.
Norsk Lektorlags medlemsundersøkelse våren 2011 viste nedslående resultater når det gjelder ledelseskultur og ytringsfrihet i skolen. Hele 40 prosent sier seg uenig i at deres rektor bidrar til åpen debatt om pedagogiske spørsmål, og cirka 37 prosent svarer at de er redde for å kritisere forhold ved skolen i offentligheten. På et åpent debattmøte der disse resultatene ble presentert, fortalte stortingsrepresentant Kjersti Toppe (Senterpartiet) at hun som tidligere lokalpolitiker i Bergen hadde vært med på å vedta å bygge baseskoler. Hun sa også at ” Vi politikere skjønte ikke hva vi vedtok, fordi det var jo ingen debatt på forhånd.” Hun pekte her på et vesentlig aspekt ved ytringsfriheten. Hvordan skal politikere kunne ta gode beslutninger dersom den informasjonen som legges til grunn, er silt og sensurert av maktstrukturer som hindrer åpen faglig debatt?
I etterhånd ser vi at viktige sider ved den skolepolitiske og pedagogiske ideologien som ble innført i norsk skole på 90-tallet, har vært feilslått. Uttalte mål som bedre faglige læringsresultater eller mer sosial likhet på utdanningsområdet er langt fra innfridd, på tross av store anstrengelser. Mye feilslått pedagogisk eksperimentering kunne vært unngått dersom skolens ledelseskultur hadde visst å verdsette undervisningspersonalets faglige vurderinger. I stedet innførte man en lydighetskultur der personer med motforestillinger mot de ensrettende, reformpedagogiske vindene ble hetset som privatpraktiserende. Den nye elevrollen, den nye lærerollen og de nye pedagogiske metodene ble innført gjennom sentralisert meningsdannelse i pedagogisk spørsmål. Den såkalte kompetansehevingen av undervisningspersonalet handlet i stor grad om ideologikurs uten rom for akademisk tvil. At kollektivisering av den pedagogiske tenkningen kunne ha islett av ensretting, var det tilsynelatende få skoleledere som reflekterte over. Tom Are Trippestad har i sin doktoravhandling om daværende utdanningsminister Gudmund Hernes’ (Arbeiderpartiet) styringsideologi i R94 ironisk karakterisert ideologien som ”kommandohumanisme.”
Den nye ledelsesfilosofien i skolen var en del av en større bølge med New Public Management som rullet inn over hele offentlig sektor og krevde ”lojalitet”. Da Stortinget i 2004 fant det nødvendig å styrke ytringsfriheten, hadde man samlet erfaringer etter denne bølgen. Men ord på papir endrer ikke så lett ukultur når den først har satt seg. Byrådet i Oslo sendte i 2007 ut et rundskriv om ansattes ytringsfrihet og viser til Stortingets vedtak. Fire år seinere tyder Norsk Lektorlags spørreundersøkelse på at klimaet for ytringsfrihet i Oslo-skolen er verre enn i resten av landet. Astrid Søgnen, som er utdanningsdirektør i Oslo, må nå arbeide hardt hvis hun vil bli kvitt den kommandohumanismen hun selv var med på å innføre som statssekretær under Gudmund Hernes. Aftenposten fulgte 9. juni i år opp debatten om ytringsfrihet gjennom en ringerunde til et tilfeldig utvalg lærere i Oslo-skolen. Avisen gjengir noen bisarre samtaler:
– Kan du uttale deg fritt til pressen?
– Ja, det tror jeg.
– Kan jeg sitere deg på det?
– Ikke uten at jeg har klarert det med ledelsen først.
Den nasjonale GNIST-kampanjen har som mål å heve læreryrkenes status. Bakgrunnen er sterk bekymring for Norges framtidige posisjon i den globale kunnskapsøkonomien dersom man ikke lykkes med å rekruttere flere av de dyktigste studentene til yrket. Slagordmessig får potensielle søkere høre at læreryrket krever tre ting: Hode, hjerte og ryggrad.
Disse slagordene markerer et klart brudd med tidligere tanker om at et varmt hjerte og omsorg for elevene er tilstrekkelig kriterium for å være lærer. Nå sies det eksplisitt at et godt hode, intellektuelle evner og formell utdannelse også er nødvendig. Det tredje kravet, om ryggrad, er utdanningspolitisk enda mer oppsiktsvekkende. Vil den norske skolen ha lærere med ryggrad i klasserommet, må den også tåle dem på personalrommet og i offentligheten. Slike lærere vil hevde sin faglige integritet og kreve å bli tatt alvorlig, både som fagpersoner og som samfunnsaktører. Grunnlovens bestemmelser om ytringsfrihet kan dermed bidra både til at skolen får den typen lærere den trenger, og til at samfunnet får den type skole det trenger.
(Publisert i Lektorbladet nr 4-11, 20.august 2011)