image-3
Lektorbladet

Verdiløft?

Regjeringen legger opp til at en ny generell læreplan skal gi et verdiløft. Hvilke verdier dreier det seg om? Hvordan kan den nye generelle læreplanen og fagenes læreplaner styrke verdiarbeidet og forsterke forpliktelsene i formålsparagrafen? Betyr den nye læreplanen bare enda en forventning som en allerede overbelastet lærerstand skal løfte?
AVRedaksjonen
19. desember, 2016
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Rita Helgesen i Lektorbladet 6-2016

Opplæringslovens formålsparagraf lister opp verdier som «respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet». Disse verdiene skal gjøre eleven i stand til å møte og mestre dagen og fremtiden. Den generelle delen av læreplanen skal utdype de overordnede målene og beskrive et samlet grunnsyn som skal prege opplæringen. Prinsippene i den generelle delen skal ideelt sett brukes i arbeidet med fagenes innhold og prege læringsmiljøet. Foreldrene har hovedansvaret for oppdragelse, og skolen følger opp med utdannelse og dannelse.

Skolens dannelsesoppdrag handler mye om å utvikle verdier, tanker og holdninger. Et verdiløft i skolen bør ikke nødvendigvis bety at alle skal ende opp med det samme verdisynet, men vi må i enda større grad oppmuntre til refleksjon og det å tørre å stå for noe. Vi kan ikke – og bør ikke –  karaktersette elevenes holdninger, men være med på å bygge deres karakter. Den generelle delen av læreplanen kom i forbindelse med Reform 94, og er et idealistisk og harmoniserende bilde. Den generelle delen av læreplanen er en forskrift som sier noe om skolens overordnede oppdrag, og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har signalisert at den nye versjonen i større grad skal få frem spenninger og vektlegge både skolens utdannelses- og dannelsesoppdrag. Verdimessige spenninger er kanskje nettopp det som kjennetegner vårt flerkulturelle samfunn. Vi blir stadig mer heterogene, og subkulturene og verdisettene er mange og i endring.

Skolen i kryssilden mellom rådende og ideelle verdier
Kynikeren vil kanskje si at de rådende verdiene i vår kultur er egoisme, materialisme og dyrking av det vellykkede og perfekte. Du er innenfor med godt betalt jobb og de rette signalene til omverdenen i form av hus, bil og klær. Vi iscenesetter oss selv i sosiale medier, og verdsettes mest dersom vi får oppmerksomhet og mange «likes». Verdiene kan telles og måles, og bunnlinjen er viktigst.

De verdiene vi tar frem på 17. mai og skal etterstrebe og formidle i skolen, selger ikke like godt for den som vil opp og frem. Likevel forventes det at skolen klarer å holde fast ved noen verdier og ikke bare flyter med tiden. Med det postfaktuelle samfunnets mistillit til kunnskap har skolen en vanskelig og viktig oppgave. Kan skolen makte å være en motkulturell arena, stille de store spørsmålene og knytte fakta og kunnskaper til verdier? Eller blir læreren en som ikke evner å øve opp barn og unges evne til refleksjon og handlinger basert på bevisste verdivalg? Klarer vi å gi elevene gode kulturopplevelser og aktiviteter som er alternativer til medienes flimmer?

Norge, Europa og verden står foran store utfordringer i årene fremover. Ekstremisme og politikerforakt blomstrer, og den teknologiske utviklingen endrer arbeidslivet i raskt tempo. Som akademikere må vi ta inn over oss noe av det vi har sett for eksempel i forbindelse med det amerikanske valget. Populisten Donald Trump ble valgt, og han var god på å bruke følelsesbaserte retoriske virkemidler. Utskjelling, polarisering, fiendebilder, stereotypier og nasjonalisme slo an, og en norsklektor med sans for saklig debatt og etterrettelighet gremmes. Jeg tilhører kanskje den kunnskapseliten Trump kritiserer, kvinne er jeg også. Hvilke verdier kommer til å råde i ett av de mektigste landene i verden fremover? Hvilke verdier vil gjelde i Norge om ti-femten år? Kan skolen gi elevene opplevelser gjennom musikk, teater og litteratur som gir dem varige verdier? Klarer vi å gjøre dem i stand til å bli hele mennesker som ikke er seg selv nok og som tør å si fra om at keiseren ikke har klær på?

 

Det krevende samfunnsoppdraget
Kunnskap og dannelse forutsetter hverandre, men basisen er uansett det faglige. I alle fag synliggjøres verdispørsmål og verdivalg, og den kompetente lærer skal klare å fremme refleksjon rundt viktige spørsmål. Idealene i den generelle læreplanen kolliderer dessverre ofte med virkeligheten. Elevene skal utvikle ansvarsfølelse. De skal drøfte viktige samfunnsutfordringer for å mestre eget liv og høre til i samfunnet. Vi møter oss selv noen og enhver, og klarer ikke alltid å leve som vi lærer. Respekten for naturen og miljøutfordringene glemmes lett når lommeboka er full og butikkene bugner av fristende tilbud. Nestekjærlighet og respekt for minoriteter er vi selvfølgelig for, men irriterer oss samtidig over romfolket som tigger utenfor butikken. Undervisningen om hvor viktig demokratiet er, og målet om deltakelse ser ikke ut til å nå helt frem. Stadig færre benytter stemmeretten, og mediene legger opp til mest mulig «brød og sirkus».

Læreren skal skape gode relasjoner og godt læringsmiljø, se den enkelte elev og stimulere til hennes utvikling, men har kanskje ikke mer enn til sammen 90 minutter i uka i klassen med over 30 elever. Planene om en tur til Nasjonalgalleriet med etterfølgendeteaterforestilling på Det norske teatret for å gi elevene kulturopplevelser «live» strander fordi all opplæring skal være gratis. Jeg tror jeg prøver meg med Jan Erik Vold: «Det er håpløst, men vi gir oss ikke!»

 

Faglig forankring av verdiarbeidet
Høstens medlemsundersøkelse i Norsk Lektorlag viser at det er delte meninger blant medlemmene om hvor gode verktøy formålsparagrafen og generell del av læreplanen er for å gi elevene innblikk i tradisjoner, historisk og kulturell forankring og forståelse for menneskerettigheter. Over halvparten mener at det i liten grad er mulig å oppfylle målene. Skolen får intet verdiløft med en ny plan, det er menneskene i skolen som skaper verdiløftet. Mange ord i en plan får ikke liv uten at de formidles gjennom faglig aktivitet og personlige møter. Lektorer og lærere med god fagkompetanse er de viktigste igangsetterne. Vi må også ha mot til å stå for noe, og virkelig bry oss om barn og unge. Som normsendere har vi kanskje mer betydning enn vi vet, og vi har fått et samfunnsoppdrag som forplikter. Når skal vi få tid til det viktige arbeidet med verdier og holdninger? Det er ikke satt av egne timer til å oppfylle den generelle delen av læreplanen, men det er vanlig at skolene trekker ut 5-10 prosent av fagenes ressurser til aktiviteter på tvers av fag for å oppfylle mål i den generelle læreplanen. Jeg har liten tro på at endagsstunt der hele skolen sitter i aulaen og hører på foredrag om psykisk helse, gir livsmestring, at valgdebatten annenhver høst gir økt valgdeltakelse, eller at «skolens miljødag» er garantien for bærekraftig utvikling. Dette er drypp som kan skape engasjement og begeistring, men som også fort kan bli glemt. Det viktigste arbeidet skjer hver dag, i de vanlige timene. Der skjer dannelsen, der er det lektor Rukla mot røkla og opphisselse over Dag Solstads påstand om at elevene bør kjede seg. Der diskuterer vi meningen med livet og bygger broer mellom sinnene via Tarjei Vesaas’ dikt «Kvart menneske er ei øy», eller prøver å forstå det moderne menneskets eksistensielle angst via novellen «Fall». I klasserommet må vi være parat hver dag og hver time til å svare på spørsmål om hva ny president i USA vil bety for Norge, hvorfor det er krig i Syria, hvorfor det er så viktig med matematikk eller hvorfor det er så dyrt å gå på kino. Svarene vi gir, rommer både fakta, nye spørsmål og har elementer av verdiformidling og våre egne holdninger.

Ledelse som legger til rette og gir gode rammevilkår, viser at de verdsetter elever og lærere
Verdispørsmål må også løftes opp i ledelsen og gjennomsyre måten skolen og undervisningen organiseres på. Hvis skolens ledelse mener at hver enkelt elev er like verdifull, må de for eksempel ta konsekvensen av hovedbudskapet i Jøsendalutvalgets utredning «Mer å hente». Utvalget foreslår å utvide §1-3 i Opplæringsloven og tydeliggjøre at den også gjelder for elever med stort  opplæringspotensial:
«Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven (—) slik at kvar enkelt får utvikla og utnytta læringspotensialet sitt».
Jøsendalutvalget skriver at det allerede er umulig å gjennomføre tilpasset opplæring for alle elever, og at skolene ikke utnytter handlingsrommet for pedagogisk og organisatorisk differensiering. Slik det er nå, er nesten all oppmerksomhet rettet mot de svakeste, som selvfølgelig fortjener all hjelp de kan få. Men hva med alle de andre? Kan vi lykkes bedre ved å tørre å dele elevene inn på nye måter i stedet for å organisere klasser og timer på de tradisjonelle måtene? Det er nesten politisk ukorrekt å snakke om at vi er forskjellige, og at fellesskolen for mange betyr at alle skal lære og gjøre akkurat det samme.

Nå går lektorer og lærere rundt med konstant dårlig samvittighet, og prøver så godt vi kan å hjelpe alle elevene. Rammebetingelsene skoleledelse og skoleeier gir oss, er ikke gode nok, vi opplever at vi ikke har tid til å gjøre en god nok jobb, oppdatere oss faglig og leve opp alle forventningene. På toppen av det hele signaliserer KS manglende tillit til profesjonen, og presser på for økt tilstedeværelse og mer kontroll. Vår faglige autonomi og indre motivasjon svekkes gjennom all styring ovenfra og utenfra, og vi føler oss ikke verdsatt.

 

Sett pris på lektoren!
Lektorprofesjonen er en av mange aktører som skal være med på verdiløftet, og vi forventes å klare å integrere dannelsesoppdraget i det faglige arbeidet. Vi ser verdien av de akademiske tradisjonene, slik de for eksempel manifesterer seg i realfagene og den humanistiske arven. Vi ønsker å fremme de vitenskapelige idealene og tufte vårt faglige arbeid på forskning. Vurderingen av elevene skal selvfølgelig være både forutsigbar og objektiv, og gjennom nasjonale eksamener og eksterne sensorer sjekker vi ut at vårt arbeid holder mål. Vi skal ikke unnslå at verdien av akademisk arbeidskraft også har en økonomisk side. Vi bør få økonomisk uttelling for vår lange utdannelse og vårt viktige arbeid. Lektorenes høye kompetanse og erfaring er av stor verdi for samfunnet, og vi fortjener å bli satt pris på.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbladet
læreplaner

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbladet
Lektorlaget heller mot venstre
Medlemmene i Norsk Lektorlag stemmer på klima og miljø og på venstresiden. Dette viser en fersk medlemsundersøkelse.
Lektorbladet
Det skoleåret håret mitt ble grått
Som kontaktlærer får man mange vanskelige situasjoner i fanget, og mange av dem er det helt umulig å forberede seg på.
Lektorbladet
Skolebibliotekene må videreføres
Opplæringslovutvalget foreslår i realiteten å avskaffe skolebibliotek og erstatte det med folkebibliotek. Dette er Norsk Lektorlag sterkt imot.