image-3
Lektorbloggen

Modell i ulage

Vi minnes stadig om at det er humankapitalen som utgjør hoveddelen av nasjonalformuen, skriver leder i Norsk Lektorlag Gro Elisabeth Paulsen i en debattartikkel.
AVRedaksjonen
12. april, 2010
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Av: Gro Elisabeth Paulsen, leder Norsk Lektorlag

Vi minnes stadig om at det er humankapitalen som utgjør hoveddelen av nasjonalformuen. Befolkingens samlede kompetanse og produktivitet blir avgjørende for Norges posisjon i en global kunnskapsøkonomi, og framtidig velferdsutvikling vil avhenge av kvaliteten på skole, høyere utdanning og forskning.

Mye tyder på at den norske samfunnsmodellen har en gunstig effekt på produktiviteten i næringslivet. Arbeidsstyrken er relativt godt utdannet, og gjennom medbestemmelse og demokrati får storparten av befolkningen bidra med sitt talent og sine forslag til nye løsninger. Samtidig gir de generelle velferdsgodene en sosial trygghet som gjør at nødvendige omstillinger i næringslivet blir mindre risikable og smertefulle. Det kan altså sies at den norske modellen på mange områder er velfungerende. Men visse sider ved den gir grunn til bekymring. Et viktig kjennetegn ved modellen er systemet for koordinering av lønnsdannelse og en relativt sammenpresset lønnsstruktur. Små lønnsforskjeller er et viktig trekk ved, og kanskje en forutsetning for, den norske egaliteten. En annen forutsetning for den norske egaliteten er et godt utdanningstilbud til alle.

Kvaliteten i skolen svekkes
Skolen spiller altså en avgjørende rolle, både for landets økonomi og for å motvirke økende sosial ulikhet i framtida. Men hvis kvaliteten i skolen er så viktig for å opprettholde den norske samfunnsmodellen, må den samme modellen, for å være bærekraftig, opprettholde kvaliteten i skolen. Mye tyder på at det ikke skjer.

I Kunnskapsdepartementets ”Strategi for styrking av realfag og teknologi 2010-2014” gjentas det at kunnskapsutvikling og teknologiutvikling er viktig for verdiskapning, helse og velferd, og at kunnskapsnivået må opp på et høyt internasjonalt nivå. Dessverre har om lag 35 prosent av lærerne i dagens grunnskole ingen faglig fordypning i de realfagene de underviser i. Bare åtte prosent av lærerne på første trinn i videregående skole har mastergrad eller hovedfag i matematikk, og i fysikk har nesten 40 prosent av lærerne mindre fordypning enn minstekravet 60 studiepoeng i faget.

Dette svake utgangspunktet forverres raskt fordi den høyeste kompetansen sitter blant de eldste lærerne. TIMSS Advanced viser at i 2008 var 73 prosent av matematikklærerne i fordypningskursene i videregående skole over 50 år, og hele 36 prosent var over 60 år. De tyngste faglige kursene i studiespesialiserende program undervises av lektorer med en gjennomsnittsalder nær opp til AFP-alder. Dette gjelder ikke bare realfag, men også fag som norsk, historie og fremmedspråk. Svært mange av disse lektorene ble rekruttert til skolen i perioden 1970 til 1980. Dagens varslede kompetansetap er et resultat av flere tiår med meget liten rekruttering av lektorer til skolen.

Bærebjelkene
Thomas Aanensen har i en mastergradsoppgave (omtalt i Samfunnsøkonomen 1-2010) vist hvordan en gunstig reallønnsutvikling for lærere og lektorer fram til ca. 1975 snudde til en kraftig negativ utvikling. Aanensen skriver at fra 1977 til 1996 ble lektorenes reallønn redusert med hele 21 prosent, og at den negative utviklingen kan sees i sammenheng med det inntektspolitiske samarbeidet i perioden. Han peker også på at spesielt for lektorene og adjunktene har perioder med aktivt samarbeid mellom regjeringen, NHO og LO ofte ført til en svekket reallønnsutvikling. Aanensen viser også at det lønnsløftet som lærergruppene fikk gjennom de såkalte skolepakkene rundt årtusenskiftet, kun hadde midlertidig effekt.

Det kan se ut som om det inntekstpolitiske samarbeidet og den koordinerte lønnsdannelsen, som er en bærebjelke i den norske modellen, ikke er egnet til å vedlikeholde en annen bærebjelke, nemlig skolen. Situasjonen blir ikke bedre av at vi ser en parallell historisk lønnsutviklingen for professorer og høyskolelektorer og tilsvarende rekrutteringsproblemer innen høyere utdanning. Det er grunn til å spørre om den norske modellen for lønnsdannelse er uforenlig med langsiktig kunnskapsdannelse. Systemet ble utviklet for å ikke sage over grenen man sitter på, altså konkurranseutsatt næringsliv. Men valgte man heller å sage over roten til treet, altså rekrutteringen til utdanningssystemet?

En forkortet versjon av artikkelen ble publisert i Dagens Næringsliv lørdag 10.april 2010.

Relaterte dokumenter:

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Pilotstreiken rokka ved solferiane, lærarane streikar for deg og framtida di
Etter at streik råka ferien til fleire hundre tusen, trappar no me som underviser i skulen vår streik ved skulestart. Lærarstreiken handlar om langt viktigare verdiar enn Syden og sol. Me streikar for...
Lektorbloggen
Lønna er ikkje det ho ein gong var  
Artikkelen til Jon Hustad, «Lektoren er ikkje det han ein gong var», gir blod på tann til lektorar som har varsla opptrapping av skulestreiken til hausten. Noko har gått frykteleg gale når ein lektor ...
Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?