Leder i Lektorbladet 2/2019 (Ill: P.A.Larsen)
Som leder i Norsk Lektorlag føler jeg meg ofte som en vaktbikkje. Min jobb som vaktbikkje er at det ikke skal bli verre, men bedre. Jeg bjeffer og knurrer, og verner om oppdraget: å passe på at vi får en god skole som forbereder elevene til høyere utdanning, arbeidsliv og livet som samfunnsborgere.
Læreplanutkastet i historie skriver om demokrati at det ikke er «en nødvendighet, men en følge av valg mennesker har tatt, tar og vil ta i framtiden». De valgene myndighetene tar for hvordan de nye læreplanene skal være i fremtiden, må ivareta mange perspektiver og ha klare prioriteringer. Læreplanene må være tydelige på hva som kreves, det er de ikke nå.
Den utforskende eleven
Mange av forslagene til kompetansemål legger hovedvekten på den utforskende eleven. Faren ved dette er at læreren kan bli redusert til tilrettelegger. Det vil kreve langt mer enn dette fra lærerne når vi ser hvilke ambisiøse kompetansemål det legges opp til. Ett forslag til kompetansemål i historie er at elevene skal kunne «utforske fortiden ved å formulere problemstillinger og antakelser og trekke slutninger». Et annet er at eleven skal kunne «utforske fortiden ved å finne, vurdere og bruke historisk materiale av ulik art som kilder i egne framstillinger». Dette er svært ambisiøse mål, som krever at eleven har mange forkunnskaper, kan gjøre de rette faglige valgene og vet hvordan hun skal jobbe. Min erfaring er at dette er veldig krevende, og at gjennomsnittseleven, hvis hun selv får bestemme, plukker litt fra læreboka og et par kilder på nettet og synes det holder. Den lettvinte læreren kan også legge ambisjonsnivået der, og alle er kanskje fornøyde?
I vår individfokuserte tidsalder blåser de pedagogiske vindene i den retningen at eleven skal få bestemme selv. Ideologien og omkvedet er at eleven skal tilegne seg verden gjennom selektive utvalg på egne premisser og ut fra egne erfaringer. Læreren skal servere tilrettelagt à la carte-lærestoff, anrettet på lekkert, underholdende og motiverende vis. Lærestoffet skal være fristende, smake godt, skli rett ned og ikke yte motstand. Eleven skal etablere sitt eget metaspråk og formidle resultatene av utforskingen eller i beste fall de sammenhengene hun har fått innsikt i, gjennom det hun har valgt å rette oppmerksomheten mot. Og skolemyndighetenes brukerundersøkelser sjekker ut om «maten» smakte og eleven er fornøyd.
KNURRR!
Den faglig kompetente lektoren
Vaktbikkja har mer tro på at det ikke alltid er eleven selv som skal velge og vrake i lærestoffet. Læreren som bevisst og systematisk viser eleven vei til kunnskap gjennom en ferdig oppsatt meny, serverer både sikringskost, tradisjonsmat, eksotiske retter og lar elevene eksperimentere med å lage egne retter. Lektorens erfaringer og de faglige tradisjonene borger for at utvalget av lærestoff gir næring til elevenes lærelyst og muligheter for faglig innsikt og vekst. Ovenstående utforskende læreplanmål kan fungere godt som dybdelæring, men krever en kompetent og styrende faglærer. Elever som skal lage egne problemstillinger, finne sine egne kilder og lage egne historiske fremstillinger trenger mye tid og mye kvalifisert veiledning, det har jeg selv erfart. Hvis jeg ikke har planlagt grundig og klarer å følge opp elevene tett underveis, blir det lite effektiv læring. «Læreren skal legge til rette», gjentas i alle læreplanene, men vi må få styre ferden. Og vi skal ikke overlate eleven til seg selv, slik russerne sendte Laika ut i verdensrommet.
Vurdering av sosiale og emosjonelle kompetanser
I Stortingsmelding 28 står det at «skolen skal stimulere elevenes sosiale kompetanse og andre ikke-kognitive ferdigheter. Dette skjer i stor grad i arbeidet med fagene. Departementet ønsker imidlertid ikke at sosiale og emosjonelle ferdigheter skal få en større plass i fagene enn i dag (…). En del sider ved de sosiale og emosjonelle ferdighetene er ikke egnet som en del av grunnlaget for vurderingen av elevenes måloppnåelse i fagene. Det er også etiske dilemmaer knyttet til å vurdere sosiale og emosjonelle sider ved elevenes læring og utvikling». Vaktbikkja må stadig minne om denne helt tydelige politiske beslutningen i mange ulike sammenhenger. Det er flere andre aktører i utdanningsfeltet som ønsker å vurdere elevenes evne til samarbeid i fag og til og med til eksamen, og i arbeidet med forslag til endringer i vurderingsforskriften foreslår Utdanningsdirektoratet å pålegge kontaktlæreren å samtale om elevens sosiale utvikling. Vår oppgave som faglærere er å stimulere og vurdere elevenes faglige utvikling, og som kontaktlærer vil jeg kun forholde meg til elevene som deltakere i læringsfellesskapet, om de trives på skolen osv. Jeg vil ha meg frabedt rollen som livs-coach og å bli tvunget til å sette karakter på elevenes samarbeidsevne.
BJEFF!
Kompetanse og vurderingskriterier
Læreplanutkastene gir lærerne svært stor frihet til selv å velge faglig innhold og metoder, og for en som er erfaren og trygg i faget, kan det være en styrke å ha denne tilliten. Professor Peder Haug ved Høgskolen i Volda peker imidlertid på at vi «i praksis kan få store forskjeller i hvordan de nye læreplanene vil bli tolket og forstått. Det vil være helt avgjørende om skolen har nødvendig kompetanse til å ta fornuftige valg. Dette er komplisert og tidkrevende arbeid»1. Norsk Lektorlag har pekt på det samme, og har etterlyst mindre ulne læreplaner. Vi trenger et minste felles multiplum for hva elevene skal lære, samt tydelige progresjonsbeskrivelser. Det er mange som underviser, som mangler faglig fordypning, og andelen ufaglærte i skolen øker. Så lenge vi ikke er så heldig stilt som i Finland, der alle som underviser, har mastergrad, må vi ha læreplaner som sikrer at elever over det ganske land får likeverdig opplæring. Likeverdigheten kan også sikres gjennom nasjonale vurderingskriterier. Elever i videregående opplæring konkurrerer om de samme studieplassene i høyere utdanning, og de bør møte de samme faglige kravene som skal ligge til grunn for standpunktkarakteren, enten de bor i nord eller sør. Lærerens metodefrihet begrenses noe av felles rammer for vurdering, men det oppveies av økt forutsigbarhet og rettferdighet i underveis- og sluttvurderinger.
«Man måste jämföra», sa Ingemar. Det er veldig mye som er bra i norsk skole i dag, og det skal vi vokte oss vel for å gi slipp på. Vi risikerer en økning i antall A- og B-skoler, A- og B-lærere og større forskjeller. Norsk Lektorlag skal være vaktbikkje og jobbe hardt for at alle elever møter kompetente lærere og får et godt faglig grunnlag fra første til siste år i skolen. Så får andre ta seg av underholdningen, festmåltidene og det som hører fritiden til.
Vaktbikkjer gir ikke labb!
1 Dagsavisen 19.3.2019