Lektorbloggen

Må sette grenser

Reglene for elevens plikter og rettigheter har en avgjørende pedagogisk funksjon, de definerer både elevrollen, lærerrollen og selve skolen som institusjon, skriver leder i NLL, Gro Elisabeth Paulsen, i et debattinlegg i VG mandag 27.juni 2011.
AVRedaksjonen
01. juli, 2011
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

AV: Gro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag

Åshild Mathiesen treffer et ømt punkt i sin kommentar 21. juni. Når forskriften oppfattes som utydelig, gjør den skolen til en utydelig og svak institusjon. Lærere kjenner seg igjen i Mathiesens beskrivelse av ungdom som bakser i fritt fall når skolen, eller voksensamfunnet, ikke setter grenser. Foreldre kjenner seg også igjen, for de vet at grensesetting betyr omsorg i praksis.

Vage premisser
Vurderingsforskriften gir verken skolen eller lærerne støtte til grensesetting. Enkeltelevens rett til undervisning på egne premisser er så sterk at skolen står maktesløs når enkeltelever ødelegger for sine medelever. Forskriften stiller vage premisser til grunn for retten til elevstatus.

Utenfor skolen gir samfunnet 16-åringer større ansvar enn 12-åringer, og 18-åringer har juridiske plikter som voksne. Skolen skal lære opp ungdom til samfunnsansvar og voksenrolle, men mangler aldersgraderte regler som balanserer rettigheter mot plikter.

Utdanningsdirektoratet valgte i 2009 å slå sammen vurderingsforskriftene for grunnskolen og videregående skole. Norsk Lektorlag advarte mot dette og ba om en grundigere analyse av hvilke ulike utfordringer som finnes innen ulike deler av skolesystemet. Å ha elevplass i videregående skolen gir en sterk rett til ”å få” standpunktkarakter, uansett tilstedeværelse og reell deltakelse i læringsarbeidet.

Utdanningsdirektoratet virker unnvikende når skoler etterspør sanksjonsmuligheter overfor enkeltelever som ikke vil forholde seg til kollektive ordninger. Skolen trenger saklige og ryddige regler som tar elevene på alvor, og som er praktisk gjennomførbare innenfor dagens skolebudsjetter. Skolens ressursrammer tøyes til det ytterste av krav til dokumentasjon på at elevene har fått oppfylt sine formelle rettigheter, og lærere setter under press for å unngå strenge karakterer og stryk, som man vet fører til mange klager og merarbeid. 


Tydelige krav
I sitt innlegg i VG 24.juni skriver kunnskapsminister Kristin Halvorsen at hun ønsker tydeligere krav og forventninger til elevene. Dette samsvarer med skoleforskning som konkluderer med at elevene både trives mer og lærer mer når lærerne stiller tydelige krav, og norske lærerne tilbys nå etterutdanning i klasseledelse. Dette betyr et brudd med tidligere politikk da lærerstyrt undervisning ble sett på autoritært og gammeldags. Så sent som i 2006 kom dette klart fram i en kommentar fra daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal i Dagbladet.

Undertegnede beskrev det rådende synet i 2006 på den ”nye” og autonome elevrollen som elevpopulisme; elevene skulle bestemme hva de skulle lære, hvordan de skulle lære og hvor de skulle lære. Jeg har inntrykk av at dagens vurderingsforskrift er preget av denne ideale elevrollen. Vi vet at særlig svake elever taper når lærere abdiserer i klasserommet. Når Kristin Halvorsen nå varsler innstramming, er det viktig at hun ser forskriftsendringer som et verktøy for å definere rollene i skolen.

Tidligere var det vanlig at ungdom som av en eller annen grunn ikke kunne, eller ville, innrette seg etter skolens opplegg, kunne gå over fra elevstaus til hospitantstatus. Som hospitanter beholdt de muligheten til å delta i undervisningen, men hadde ingen rett til standpunktkarakter. For å få vitnemål måtte hospitanten melde seg opp til privatisteksamen.

Dette var en liberal og ryddig ordning, som ikke skjøv selvrådige, unge voksne ut av fellesskapet, men som likevel markerte at elevstatus, og rett til standpunktkarakter, forutsatte en forpliktelse overfor fellesordningene i skolen. At rettigheter følges av plikter, markeres ikke tydelig i dagens opplæringslov. Kanskje er dette villet utdanningspolitikk, kanskje ikke.


Pynter på statistikken
Når lærere tvinges til sette karakterer de mener er faglig uforsvarlige, pynter de på statistikken over gjennomføring i videregående.  En innstramming av elevenes rettigheter kombinert med strengere krav til elevene, slik Kristin Halvorsen nå varsler, kan på kort sikt føre til større frafall i videregående. Dagens gjennomføringstall er basert på at skolene ser gjennom fingrene med mye. Vi vet at unge kan ”fullføre” grunnskolen uten å ha lært det de trenger for å gå videre, og at mentalt frafall lenge har vært et problem i ungdomsskolen. Dagens vurderingsforskrifter signaliserer at mentalt frafall også skal tolereres i videregående skole.

(Kronikk publisert i VG mandag 27.juni 2011)

se mer innhold fra kategorien

Lektorbloggen

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbloggen
Pilotstreiken rokka ved solferiane, lærarane streikar for deg og framtida di
Etter at streik råka ferien til fleire hundre tusen, trappar no me som underviser i skulen vår streik ved skulestart. Lærarstreiken handlar om langt viktigare verdiar enn Syden og sol. Me streikar for...
Lektorbloggen
Lønna er ikkje det ho ein gong var  
Artikkelen til Jon Hustad, «Lektoren er ikkje det han ein gong var», gir blod på tann til lektorar som har varsla opptrapping av skulestreiken til hausten. Noko har gått frykteleg gale når ein lektor ...
Lektorbloggen
Skulen skal ikkje måtta velja mellom læremiddel og nok vaksne
For at flinke folk skal kunne gjera ein god jobb treng dei rette verktøy. I skulen vert det kalla læremiddel. Kva er konsekvensen av at lærarane manglar gode læremiddel?