image-4
Lektorbladet

Led, ledere, ledest

Målstyringsprinsippet frister politikere til å sette opp hårete mål, og jo mer ambisiøse mål, desto edlere virker politikken. Så delegeres det til skolelederne å skape felles visjoner om veien fram til den pedagogiske perleporten.
AVGro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag
10. september, 2015
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

I begynnelsen av mai meldte Dagbladet om ulovlig knebling av lærere ved en skole i Oslo.[1] Der hadde man utviklet en power point-presentasjon med 52 lysbilder[2] som forteller hva «du» skal gjøre for å være en profesjonell lærer innenfor det store «vi». De holdningene som formidles i disse «interne» reglene for «den profesjonelle lærer», vakte sterke reaksjoner. Den anelsesløse innstillingen til ytringsfrihet og den grunne forståelsen for hvordan et kontrollgrep med silkehansker, like fullt er et kontrollgrep, ble ytterligere blottlagt i den etterfølgende debatten. Enkelte skoleledere fortsatte nemlig å bagatellisere saken. At ledende jurister og eksperter på området slo fast at dokumentet gikk for langt i å hindre arbeidstakernes ytringsfrihet, gjorde ikke nevneverdig inntrykk.  Anine Kierulf, som er jurist og ansatt ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, kom med en befriende karakteristikk av power pointen i et intervju i Dagbladet: «Det er en blanding av new Public Management-språk som ender opp i autoritært vissvass».

Dessverre er power pointen fra Oslo et eksempel på en større ledelsestrend. Jeg har ofte fått henvendelser fra lektorer som undrer seg over hva skoleledere egentlig kan tillate seg. Alle forstår at rektorer må utøve skjønn innenfor de rammene som lover og økonomi setter. Alle forstår også at rektorer av og til må skjære gjennom og ta avgjørelser som noen er uenige i. Det er imidlertid uforståelig at det finnes skoleledere som kan tro at de kan manøvrere seg unna prøving av egne argumenter ved å imponere eller manipulere sine ansatte med trendy ledelsesklisjéer og papegøyespråk. Reaksjonen på slik lederstil ble treffende formulert av Marit Slotnes i Morgenbladet [3]: For oss som betrakter smile-, like- og dele-kulturen litt fra avstand, som får kløe av konsulentspråket og utslett av «fremsnakking» og «hårete mål», som vet at smilende tilbud om «hjelp» til å utføre bestemte oppgaver fra overordnede er det samme som pålegg, er offentlige støtteerklæringer fra lærere ved skolen ikke beroligende. De forteller oss først og fremst at kontrollen er blitt fullstendig.

At lignende lederstil utløser samme reaksjoner kan observeres på flere kanter av landet. For to år siden skrev Mie Hilde en kronikk[4] i Stavanger Aftenblad med tittelen Fylkeskommunal troskapsed. Utgangspunktet var store plakater med 24 «bud» til de ansatte på en videregående skole i Rogaland. Også disse var formulert i en infantil jeg-form som skal sørge for å internalisere underdanigheten : «Jeg vektlegger det positive når jeg snakker om RFK og mine medarbeidere.» Hvorfor er det ingen som stopper galskapen før den står fram i all sin prakt på plakater og power point-presentasjoner?

Rektorer og skoleledere er selvsagt ikke dumme, de er hardtarbeidende og velmenende, og de har sine kollegiale rom der de kan gi hverandre råd. En viktig del av jobben deres er å kommunisere på en gjennomtenkt måte. Hvorfor klarer da ikke de kloke skolelederne, som vel utgjør flertallet, å demme opp for den selvnytende konsulentpreik-lederstilen? Økende taushet på lærerværelset kan bli et voksende problem for rektorer som har et genuint ønske om faglig ansvarlige og engasjerte medarbeidere på sin skole. Det snakkes så mye, nettopp fra lederhold, om at skolen må bli en lærende organisasjon. De som snakker mest og høyest, virker både belærende og bebreidende; det er lærerne som må ta seg sammen. Selv er de ferdiglærte på ett eller annet lederkurs, og målet er en rettledet og lettledet organisasjon. Fra en undersøkelse om ansattes ytringsfrihet i Oslo og Akershus[5] rapporteres det om at man finner kommunale dokumenter med tydelige faneord som åpenhet, ærlighet og redelighet mens oppfølgingen av faneordene fremstår som mer utydelig: «I mange tilfeller lanseres begrepet åpenhet tidlig, men deretter handler det mest om begrensninger, alt man skal passe seg for, og den lojaliteten man må utvise overfor arbeidsgiver.»

Motsetning mellom de verdier man flagger, og det man faktisk gjør, altså hykleri, synes å være en utbredt organisasjonssyke. Den svenske professor Nils Brunsson har forsket på hva som skjer når organisasjoner stilles overfor motstridende krav, for eksempel hensynet til økonomi og hensynet til ansatte. På bakgrunn av omfattende empiri fra offentlige organisasjoner har han vist at hykleri er den normale reaksjonen: Man aksepterer alle kravene selv om de strider mot hverandre. Løsningen blir da å hykle: Det man sier, det man beslutter, og det man gjør, henger ikke sammen. I en organisasjonskultur der det er nødvendig å hykle, tilfaller det selvsagt lederrollen å lede an i hykleriet. Fremsnakking og omdømmebygging får en sentral plass. Teorien om kognitiv dissonans kan bidra til å belyse dynamikken i den organisasjonskulturen som Brunson beskriver. Motforestillinger og faglig opposisjon blir nødvendigvis «støy» for den stakkars leder som er låst inne i en hyklersk organisasjonskultur. Tom Are Trippestads doktoravhandling[6] har vist hvordan det faglige demokratiet i skolen ble nedlagt ved innføringen av R94.  Jeg har registrert at mange lektorer omtaler denne reformen som et vendepunkt som gjorde rektorstillingen meget lite attraktiv.

Brunson har også pekt på det paradoksale, eller kanskje skal vi si hyklerske, ved at målstyringsprinsippet, både i svensk og norsk statsadministrasjon faktisk ble innført gjennom tvang og regelstyring. Med et slikt bakteppe kommer det ikke uventet at slagordet «Sats på læreren!» så raskt kan vendes til «Sitt på læreren!». De siste månedene har skoleforsker Thomas Nordahl argumentert for at læreres metodefrihet må opphøre, og at de i stedet skal bruke evidensbaserte metoder som man «vet virker». Men hvem skal vurdere hva som er brukbart i praksis?  Et opplagt alternativ er å la lærere få tid til å sette seg inn i nyere pedagogisk forskning for å innlemme ny kunnskap i vurderingen av egne metodevalg. Dessverre har toneangivende skoleledere, lokalt utdanningsbyråkrati og en del politikere hodeløst kastet seg over sin nye oppdagelse av «evidens», og fått det for seg at de selv skal styre lærernes valg. Med utgangspunkt i selektiv lesning av Hattie[7] og temmelig naive slutninger om årsak og virkning, ispedd juridisk systemtenkning, produseres det så kontrollskjemaer for korrekt undervisningsarbeid. Ett eksempel er et fylkeskommunalt prosedyrehefte som skal «sikre elevenes læringsutbytte» der undervisningspersonalet ledes gjennom 44 punkter og sju «prosedyrer». Personlig har jeg ikke sett lignende siden jeg var på skoletur og besøkte gymnas i det gamle DDR, der det politiske systemet førte til massivt ideologisk hykleri og endte i håpløs uproduktivitet. Detaljstyring og kontrollskjemaer er tegn på et lederskap som mangler autoritet, og i stedet blir autoritært.

Når liv og lære ikke henger sammen, undergraves også respekten for læren, eller for loven. Ett eksempel er mangelen på respekt for kostnadsdrivende bestemmelser i opplæringsloven, for eksempel om timetall i fagene.  Et annet er mangelen på respekt for personvernloven når skolene setter i gang systemer for lærervurdering. Målstyringsprinsippet frister politikere til å sette opp hårete mål, og jo mer ambisiøse mål, desto edlere virker politikken. Så delegeres det til skolelederne å skape felles visjoner om veien fram til den pedagogiske perleporten. Hattie[8] gir imidlertid liten støtte til dem som vil hausse opp skoleledelsens betydning for elevenes læringsutbytte. Særlig liten virkning kan påvises av den typen ledelse der rektor vil inspirere til samarbeid og felles, høyere innsats, moralsk retning og engasjement. Derimot kan rektorer som sørger for et læringsmiljø uten forstyrrelser, og som støtter tydelig undervisning og lærere med høye forventinger til elevene, forbindes med bedre elevresultater. Disse Hattie-funnene kunne kanskje diskuteres på skolens planleggingsdager?

Kanskje blir skoleledernes viktigste oppgave å rekruttere gode lærere, som har grundige faglige og fagdidaktiske kompetanse og evne til å uttrykke seg tydelig. Deretter må skolelederne legge til rette for at læreren har tid og overskudd til å møte alle elever med interesse og entusiasme. Ifølge skoleforskeren Andrew Hargreaves blir lærere stadig dyktigere jo lenger erfaring de har – så sant de ikke blir lei av yrket og av elevene. Her kan rektor bety mye. Dersom en skoleledelse skaper frustrasjon, lede og kynisme på lærerværelset, brer dette seg lett til klasserommene. Slike tilstander kan ikke repareres med kurs i ledelses-klisjéer fra næringslivet. «Når ledere snakker i forretningssjargong, kan det gi folk en følelse av å bli løyet til.» sier Jon Favreau til DN[9]. Rektorer på hele tiden være seg bevisst at de har underordnede med hovedfag, embetseksamener og mastergrader på fagområder som gir særdeles skarpsindig kompetanse i å gjennomskue både skriftlig og muntlig kommunikasjon. Det nytter ikke å by en slik forsamling bebreidelser om at skolen «ikke er en lærende organisasjon». En belærende og selvtilfreds ledelseskultur styrer de ansatte fra arbeidsglede til arbeidslede. Det er imidlertid ikke enkelt å kreve at rektorer skal innrømme feil og usikkerhet. Dagens rektorer står i en utsatt posisjon, i både krysspress og kryssild og synes kanskje det er for risikabelt å åpne for debatt om det finnes en hyklersk ledelseskultur i og over egen skole. Da er det verdt å minne om følgende norrøne ordtak: Þat er hræddr maðr sem ekki þorir at skjálfa (Den mann er redd, som ikke våger å skjelve).

Denne kommentaren sto på trykk i Lektorbladet nr. 4/2015.

[1] https://www.dagbladet.no/2015/05/04/nyheter/innenriks/skole/ytringsfrihet/39005216/

[2] PP-presentasjonen var å finne, og ble lastet ned av undertegnede på nettsiden til Oppland fylkeskommune https://www.oppland.no/Documents/Videregaendeopplaring/ den 17.05.15. I skrivende stund er den forsvunnet.

[3] https://morgenbladet.no/leder/2015/full_kontroll#.VXlYMvntmDo

[4] https://www.aftenbladet.no/meninger/Fylkeskommunal-troskapsed-3111383.html

[5] … en opplyst offentlig samtale?  Rapport 2014 fra Norsk Redaktørforening. Undersøkelse av hva kommuner i Oslo og Akershus sier om ansattes ytringsfrihet. www.nored.no/content/download/10526/87474/version/1/…/2014-10-22

[6] Tom Are Trippestad: «Kommandohumanismen. En kritisk analyse av Gudmund Hernes’ retorikk, sosiale ingeniørkunst og utdanningspolitikk.» UiB 2009

[7] John Hattie: Visible Learning. Routledge 2009

[8] Visible Learning: Kapittel 6, avsnittet om Principals and school leaders.

[9] Dagens Næringsliv 12.06.15. Jon Favreau, tidligere taleskriver for Barack Obama.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbladet
Politisk leder har ordet

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbladet
Lektorlaget heller mot venstre
Medlemmene i Norsk Lektorlag stemmer på klima og miljø og på venstresiden. Dette viser en fersk medlemsundersøkelse.
Lektorbladet
Det skoleåret håret mitt ble grått
Som kontaktlærer får man mange vanskelige situasjoner i fanget, og mange av dem er det helt umulig å forberede seg på.
Lektorbladet
Skolebibliotekene må videreføres
Opplæringslovutvalget foreslår i realiteten å avskaffe skolebibliotek og erstatte det med folkebibliotek. Dette er Norsk Lektorlag sterkt imot.