image-8
Lektorbladet

Lærende organisasjon? Ja, takk.

Langtidsvirkningene av gamle pedagogiske og skolepolitiske feilgrep bør mane til ettertanke – og lærevillighet.
AVGro Elisabeth Paulsen
30. oktober, 2015
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Tekst: Gro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag

I diskusjoner om styring av norsk skole har jeg ofte hørt at lektorer vanskelig lar seg lede. Ikke minst fra arbeidsgiverhold og fra KS gjentas det også stadig at nå må skolen bli «en lærende organisasjon». Dette koples til en underliggende bebreidelse om mangel på «endringsvilje». I klartekst handler det om økt kontroll og styring av arbeidstiden1 og sterkere lojalitet til «eierne» av skolen, altså kommunale, politiske og administrative ledere. Fjorårets tariffkonflikt dreide seg om læreres rett til å disponere minst en tredel av arbeidstiden til eget for- og etterarbeid, og lærernes autonomi som fagpersoner sto på spill. Reaksjonene mot kravene fra KS var massive. Kommentarene fra lærerhold viste at KS rett og slett har svak troverdighet som spydspiss for å gjøre skolen til en mer lærende organisasjon. KS oppleves snarere tvert imot som tilhenger av den belærende ledelseskulturen som ble innført i skolen med full kraft for 20 år siden.

Kontroll prioriteres
Tom Are Trippestad ved senter for utdanningsforskning ved HiB har i sin doktorgrad analysert ledelsesfilosofien i R94. I en artikkel (Klassekampen 05.11.13) peker han på at «inflasjonen av informasjonsdirektører er eksempler på hvordan kontroll prioriteres fremfor å lære av ansatte og av den offentlige kritikk.»2 Etter min mening er det nettopp uvilje mot å lære – av ansatte og av den offentlige kritikken, som er det største hinderet for at skolen skal utvikles til en mer lærende organisasjon. Først og fremst må fylkesutdanningssjefer, utdanningsdirektører, rådmenn, lokale politikere og ledere i det nasjonale og lokale KS-systemet vise lederskap og forbilledlig synliggjøre hvordan man lærer av historien og av sine feil. I motsetning til billig «fremsnakking» vil dette kunne bygge både tillit, lojalitet og lærelyst i systemet.

– Unskyld, vi tog fejl
For fem år siden gikk den tidligere reformpedagog, kursholder og fagbokforfatter Sten Clod Poulsen ut i den danske avisen Politiken under overskriften: Unskyld, vi tog fejl3. Dessverre er han en enslig svale blant skoleledere, – ideologer og pedagoger. Feilslått bruk av prosjektarbeid, ansvar for egen læring, overdreven tro på at pc’er kunne erstatte undervisning, åpne og støyende  skolelandskap og Skola2000, innføring av en lærerrolle uten faglig autoritet, gruppeeksamener, innføring av ny, men dårligere, leseopplæring, veto mot «pugging», tiltak for å hindre tavleundervisning – det er nok av eksempler å lære av. Et fellestrekk ved de mange trendene er at de ble innført ovenfra og ned og ofte mot protester fra lærere som ikke ville eksperimentere for mye med elevene. Sett i ettertid er det mange av disse «lite endringsvillige» lærerne, som i hovedsak fortsatte med velprøvde metoder, som har beskyttet elever mot pedokratiets påhitt.

Valfarten til Sverige
Sett i ettertid har det også blitt sløst med store ressurser, først og fremst i form av arbeidstid, på dårlig gjennomtenkte og lite kunnskapsbaserte pedagogiske trender i skolen. Ett eksempel er bølgen av obligatoriske kursdager med opplæring i «læringsstiler» som rullet over landet i 2006-20074. Da valfartet norske skoleledere til Sverige for å lytte til læringsstil-guru Lena Bostrøm, som i Norge fikk utgitt sin lærebok på Kommuneforlaget. Etter at det påståtte forskningsgrunnlaget (Dunn & Dunn) var blitt grundig punktert, ble det plutselig stille. Man kunne lært mye av en kritisk kost-nytte-analyse av denne pedagogiske raptusen – men norske skoleledere reiser ikke lenger til Sverige for å lære om det svenske skolesystemet, som nå tar et grundig oppgjør med egne feil. Den svenske offentlige utredningen om kommunaliseringen av svensk skole, SOU 2014:5, konkluderte bramfritt med at denne var mislykket. Parallellene er mange, og her kunne KS og norsk skoleledelse ha lært av den svenske selvkritikken.5 Men likhetene mellom norsk og svensk skolepolitikk de siste 20 årene har kanskje vært for store, og det er morsommere å dra på studieturer til Canada og New Zealand for å lete etter «best practice». Da slipper man å ta stilling til at noe har gått feil, og at noen i årenes løp har tatt beslutninger som ikke var så kloke.

Norsk og svensk skolepolitikk har hatt mange likhetstrekk, og begge land har lenge ligget lavest ved internasjonale sammenligninger av lærerlønn. I begge land har man da også økende bekymring for rekrutteringen til læreryrkene. I Sverige vil regjeringen fra og med 2016 satse tre milliarder kroner årlig for å heve lærerlønningene. Dette skjer til tross for at det også der er kommuner, og private skoleleiere, som har forhandlingsansvaret og fortsatt skal ha det.6

Gnist og skolepakker
I Norge ble GNIST-satsningen i 2009 lansert som et felles samarbeid for å heve læreryrkets status. Siden lønns- eller arbeidstidsavtaler i prinsippet skal forhandles mellom partene i tariffoppgjør, kan ikke slike spørsmål avgjøres innenfor dette samarbeidet. Erfaringen fra Skolepakkene I og II for femten år siden viser da også at statlige «pakker» til lærerlønninger kan gjøre mer skade enn gagn sett fra lektorenes ståsted. Lønnsnivået forblir lavt og gir grunn til kronisk bekymring for rekruttering til undervisningsyrkene. Man endrer grunnskolelærerutdanningen til en masterutdanning, men topplønnen for lektorer er blant de laveste i OECD. Siste utslag av den kroniske bekymringen kan leses i NOU 2015:1 Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd, i et eget kapittel om utdanningssektoren. Her pekes det på noen årsaker til de lave lærerlønningene, blant annet et sterkt regulert arbeidsmarked med et sentralisert system for lønnsdannelse og at offentlig sektor er tilnærmet eneste arbeidsgiver. På den måten holdes lønningene for store grupper av høyt utdannede nede. Vi observerer at de holdes nede mens stat og kommune peker på hverandre og hevder at det er den andre som har ansvaret for henholdsvis økonomiske rammer og lønnsfastsetting i skolen. Dette utgjør et politisk system som de sterkeste aktørene stadig ser seg tjent med å opprettholde. Imens uttrykker NOU 2015:1 bekymring: OECDs beregninger av nåverdi og internrente tyder på at den private avkastningen av utdanning i Norge er drøyt halvparten av hva den er for gjennomsnittet av OECD-landene når alle inntekter og kostnader er tatt med. (…) I den grad enkeltpersoner lar utsiktene til lønn styre utdanningsvalgene, kan det være grunn til bekymring over den lave avkastningen. Et eksempel er den lave lønnspremien for lærerutdanningene, som er resultat av negativ reallønnsvekst i perioden 1977-1996 og svak reallønnsvekst etter 2003 (Aanensen 2010). Parallelt har inntakskvaliteten til lærerutdanningene falt, både absolutt og i forhold til andre studentgrupper (Møen m.fl.2012) og det er blitt vanskeligere å rekruttere nok lærere og beholde dem i skole og barnehage.

Gamle feilgrep
Den omtalte reallønnsnedgangen på hele 21 prosent for lektorene i perioden 1977-1996 faller sammen med en periode preget av feilslått pedagogisk ideologi som gradvis nedvurderte verdien av kunnskap og undervisning. Den lave økonomiske avkastningen av utdanning gir stadig et tydelig signal om hva samfunnet setter pris på. Det forbauser ikke at dagens yngste voksne, som ble født i 1990-1998 og startet sin skolegang i L97, har målbart svakere ferdigheter enn de som er eldre. Ifølge PIACC7 scorer våre yngste voksne påfallende lavt i lesing og regning: “Unlike most of the countries that participated in the survey, Norwegian youth, aged 16 to 24 years old, were the age group whose performance was among the worst.” PISA 2012 tyder heller ikke på noen snarlig bedring. Langtidsvirkningene av gamle pedagogiske og skolepolitiske feilgrep bør mane til ettertanke – og lærevillighet. Noen burde kanskje si: Unnskyld, vi tok feil; det var ikke lurt å nedvurdere lærernes profesjonelle status, undervurdere verdien av undervisning og presse ned lønnsnivået for lærere og lektorer.

 

1 https://www.skolelederforbundet.no/pc-1615-150-Ja-til-styringsrett-over-arbeidstid.aspx
https://kskonsulent.no/no/tjenester/organisasjonsutvikling/skole_og_barnehage/Organisering+for+l%C3%A6ring+i+skolen.9UFRjUWe.ips
2 https://www.hib.no/siteassets/bilder-sentre/suf/pdf/trippestad_klassekampen_05112013_visjonaerstillingen.pdf
3 https://politiken.dk/debat/ECE1046319/undskyld-vi-tog-fejl/ En pedagogs oppgjør med egne feiltakelser om verdien av tverrfaglige, problemorientert prosjektarbeid i dansk skole.
4 https://www.nordlys.no/kronikk/satsing-pa-laringsstiler-penger-ut-av-vinduet/s/1-79-2150986
https://www2.bamble.kommune.no/itfbam/add/kngnyheter.nsf/.XAppWPLookupNewsByUniversalID/352F692F517F71EDC1256F240028B0AC/$file/Rita_Dunn.pdf!OpenElement

5 https://www.dagsavisen.no/innenriks/ikke-gjenta-v%C3%A5re-skoletabber-1.281143

6 https://www.arbetsvarlden.se/satsning-pa-skolan-ska-inte-innebara-statlig-lonepolitik-for-lararna/

7 Kilde: OECD 18.02.2014 Skills Strategy Diagnostic Report. PIACC – internasjonal undersøkelse av voksnes ferdigheter i lesing, regning og problemløsning med bruk av IKT.

Denne spalten er publisert i Lektorbladet #5 2015.

se mer innhold fra kategorien

Lektorbladet
arbeidsforhold

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbladet
Lektorlaget heller mot venstre
Medlemmene i Norsk Lektorlag stemmer på klima og miljø og på venstresiden. Dette viser en fersk medlemsundersøkelse.
Lektorbladet
Det skoleåret håret mitt ble grått
Som kontaktlærer får man mange vanskelige situasjoner i fanget, og mange av dem er det helt umulig å forberede seg på.
Lektorbladet
Skolebibliotekene må videreføres
Opplæringslovutvalget foreslår i realiteten å avskaffe skolebibliotek og erstatte det med folkebibliotek. Dette er Norsk Lektorlag sterkt imot.