image-4
Lektorbladet

Heller skolsk enn virkelighetsnær?

Striden om «modernisering» og digitalisering av eksamen har ofte blitt fremstilt som en krangel mellom treige datavegrere på den ene siden, og teknologismartinger på den andre. Denne enkle dikotomien har sporet av debatten gang på gang
AVTekst: Gro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag
15. juni, 2015
Denne artikkelen er mer enn ett år gammel

Bjørnstjerne Bjørnson har i sitt forfatterskap blant annet belyst etiske problemstillinger knyttet til rettferdighet og sosial rang. Ett motiv, blant annet i Faderen og i En glad gut, er spørsmålet om plassering, og dermed også rangering, av konfirmantene på kirkegolvet under konfirmasjonsgudstjenesen. I prinsippet skulle den konfirmant som hadde vist størst kunnskap om bibelord og katekisme under den forutgående «overhøringen», stå først. Plasseringen på kirkegolvet representerte med andre ord en karakterskala. Overhøringen var i realiteten en eksamen der de som ikke besto, heller ikke ble konfirmert. Det fulgte stor skam med å feile, og høy prestisje med å stå som nr.1. Fattige og begavede ungdommer kunne ved å lese og pugge bibelkunnskap kapre ære og anerkjennelse for sitt gode hode i konkurranse med overklasse-barn. Vel å merke dersom presten ikke var korrupt og lot seg kjøpe med gaver, som et kalveslakt eller en riksdaler, og fikset overhøringen slik at stor rikdom og stor bibelkunnskap på forunderlig vis alltid fant sammen.

På 1860-tallet mente nok mange at det hørte til samfunnets rimelige orden at en storbonde kjøpe plass for sine barn fremfor husmannsbarna. Den litterære arven fra Bjørnson og andre 1800-tallsforfattere bidro til en sosialpolitisk og etisk refleksjon som gjør at vi i dag vil kalle det korrupsjon hvis skolesystemet tillater fusk og kjøp av karakterer. Vi vil at prestasjoner vurdert etter saklige kriterier skal avgjøre karakteren, ikke hvem foreldrene er, eller hvor mye penger de har. I konkurransen om ettertraktede studieplasser skal utvelgelsen baseres på meritter. Selv om denne ordningen ikke er perfekt, fungerer den bra. Det viser seg at studenter med gode karakterer fra videregående, stort sett gjør det bedre enn studenter med dårlige skolekarakterer. Har man lært seg gode arbeidsvaner og tilegnet seg gode kunnskaper og ferdigheter i skolen, så har man også reell studiekompetanse og mestrer kravene i høyere utdanning. For at utvelgelsen etter skolekarakterer skal ha legitimitet og få fortsatt politisk oppslutning, må vi kunne stole på at karakterer verken kan kjøpes eller manipuleres. Dette er bakgrunnen for at Norsk Lektorlag stadig etterspør gode vurderingskriterier som kan hindre at det oppstår stor forskjeller mellom «strenge og snille» skoler. Dette er også bakgrunnen for at vi ønsker nasjonale eksamener med eksterne sensorer slik at eksamen kan supplere og kalibrere karakterer og vurdering.

Motstandere av karaktersystemet kaller det gjerne urettferdig.  Enkelte har ment at den ultimate rettferdighet er å basere inntak til høyere utdanning på loddtrekning blant alle som har fullført videregående. Det er imidlertid vanskelig å se logikken i at det er bedre å stryke som student enn som elev. Logikken er muligens at det mest rettferdige er at ingen skal stryke, noensinne, men da befinner vi oss i en utopi de færreste drømmer om. Et alternativ er å innføre opptaksprøver til høyere utdanning. Vi ser allerede tendenser i den retning, og vi ser også at vi da sannsynligvis vil få flere private undervisningstilbud som forbereder kandidatene på prøvene. Lite tyder på at en slik ordning blir sosialpolitisk mer rettferdig. Når alt kommet til alt, er kanskje nettopp kombinasjonen av standpunktkarakterer satt av faglærer som kjenner eleven, og eksamenskarakter satt av ukjent sensor, den beste ordningen. Det er derfor meget uheldig å svekke kvaliteten i eksamenssystemet.

Eksamensresultatene avgjør adgang til studier for den enkelte og får stor økonomiske konsekvenser for den som må ta fag om igjen eller må bruke år på å høste poeng. Hvis noen jukser og sniker seg til en plass som en ærligere og dyktigere medelev skulle hatt, er det ille. Hvis skolesystemet stiller seg likegyldig til juks, vil det mangle troverdighet. Det er derfor grunn til å kreve stort etisk alvor bak beslutninger om hvordan eksamen skal gjennomføres. Det er vanskelig å forstå hvorfor Utdanningsdirektoratet fremstår som så merkelig uinteressert i spørsmål om hvordan vi skal hindre fusk til eksamen. Spørsmål om fusk og plagiat har dukket opp med jevne mellom i et par tiår, mens direktoratet ganske så selvsikkert innfører bruk av hjelpemidler til eksamen i stadig større omfang.

Ved årets skriftlige eksamener åpnes det for bruk av nettbaserte hjelpemidler, der det blir opp til hver enkel skoleeier eller hvert enkelt skolested å velge hvilke hjelpemidler som skal være tilgjengelig. Samtidig skal direktoratet snart evaluere en forsøksordning med Internett på eksamen, der «alt er lov» med unntak av kommunikasjon. Rapportene fra forsøksordningen viser at en stor andel av sensorer og lærere mener man vanskelig kan sikre seg mot fusk ved en slik ordning. I den siste rapporten (Rambøll 2014) oppgir så mange som 58 prosent av sensorene at de har mistanke om juks og plagiat. Det er svært interessant at det i den samme rapporten konkluderes med at «det er få indikasjoner på stort omfang av juks og plagiat». Er det det som kalles tolkningsfrihet?

Svært mange av Lektorlagets medlemmer er også bekymret over at Utdanningsdirektoratet så lettvint overlater kontroll av fusk til skolene. Elevene skal ha åpne Internett, men skolen skal passe på at de ikke «kommuniserer med andre», og at de ikke bruker oversetterprogram i språkfag. Hvor mange, og hvor datakyndige, eksamensvakter må/bør/kan skolene hyre inn?

Plagiat-kontrollen overlates til den enkelte sensor. Erfarne sensorer forteller imidlertid at det ofte tar mange minutter, noen ganger timer, å kjøre en tekst gjennom plagiatkontrollen. Sensorhonoraret, også fastsatt av Utdanningsdirektoratet, baseres på at sensor skal bruke 26 minutter per besvarelse. Reaksjonene og spørsmålene er mange, men svarene fra Utdanningsdirektoratet er ulne. Hvorfor sørger man ikke først for dataprogrammer som kan kontrollere og hindre kommunikasjon, og for automatisk, elektronisk plagiatkontroll før besvarelsene sendes ut til sensorene?  Hvordan kan skolen, helt konkret, hindre at elever legger eksamensoppgaven ut i en sky eller blogg der en innleid «coach» sitter klar og skriver besvarelsen?  I den virkelige verden kan man kjøpe slike tjenester, og den som har mest penger, kan kjøpe seg opprykk i køen til studieplassene.

Mange lektorer er opprørte, for de vet om elever som har fusket, og de vet at eleven vet at skolen ikke kan bevise fusket. Mest opprørende er det at ordninger som lar fusk og plagiat passere, undergraver skolens dannelsesoppdrag. I iveren etter å modernisere eksamen har Utdanningsdirektoratet de siste 15 årene veket unna en åpen debatt om hvordan man kan bevare kjernen ved eksamensinstituttet, som er å sørge for en mest mulig lik og rettferdig vurdering av den enkelte elevs faglige prestasjoner. Bagatelliseringen av sensorenes vurderinger gjennom flere år har dessverre ført til at mange av de tydelig kritiske har trukket seg fordi de ikke tas alvorlig som fagmennesker.  Når direktoratet rapporterer om mer positiv holdning» blant lærerne, kan det bety at kritiske røster rett og slett ikke gidder mer.

Striden om «modernisering» og digitalisering av eksamen har ofte blitt fremstilt som en krangel mellom treige datavegrere på den ene siden, og teknologismartinger på den andre. Denne enkle dikotomien har sporet av debatten gang på gang. Siden alle nå er enige om at bruk av IKT har mange praktiske fordeler, også ved eksamen, bør vi ikke hoppe i den grøfta. Våre bestemødre har invadert Facebook, oldefar elsker sin Ipad, og IKT utvikler seg raskere enn skolebudsjettene kan henge med. Striden om eksamen dreier seg ikke om teknologi eller ikke, men om vi bør ha kontrollerbare hjelpemidler og et system som forebygger fusk og plagiat. Utdanningsdirektoratet har siden 1990-tallet argumentert for at eksamen ikke skal være «skolsk», den skal være «virkelighetsnær». Der ute i «virkeligheten» bruker folk hjelpemidler når de skal løse oppgaver og da skal også eksamen være slik. Men der ute «i virkeligheten» er det også slik at den pengesterke kan leie eksperter til å få løst oppgaver. Man kan leie inn både «coacher», privatlærere og online-oppgaveskrivere, både til forberedelsesfasen når temaet for muntlig eksamen er gitt, og som fjernhjelp via internett under skriftlig eksamen. Ute i virkeligheten tøyes grenser og overskrides regler hvis gevinsten er høy og risikoen for sanksjoner lav.

Man skulle tro at ønsket om å forberede elevene på virkeligheten ville føre til at eksamener i studieforberedende program ble lagt tett opp til universitetenes eksamensformer. Det er interessant at NRK[i] melder at universitet i Bergen i disse dager kjører en sak om forsøk på fusk helt opp til Høyesterett. Striden dreier seg om hvorvidt notater liggende på pulten ved eksamensstart kan anses som grovt uaktsomt fra studentens side. Studenten hevder at han bare glemte dem før vaktene gikk over pulten.  Statsadvokaten uttaler til NRK at «det foreligger en stor prinsipiell interesse i å få avklart de spørsmålene saken reiser, da dette har betydning både for studentene og for universitetenes og høyskolenes gjennomføring av eksamener.» Kontrasten til videregående skole, blir nærmest komisk.

Til grunn for eksamensdebatten ligger ulike kunnskapssyn. Dersom man mener at kunnskap i skolefag ikke lenger er relevant, at den kan finnes på Iinternett når og hvis man trenger den, og at man kan lære seg overordnet innsikt og evne til problemløsning uten å gå den strevsomme veien om faktakunnskaper, da er det naturlig å lage eksamensordninger der elevene skal vise ferdighet i å lete og finne, klippe og lime, spørre og få svar på internett. Dersom man mener at unge mennesker først må ha basiskunnskaper innen en rekke fagområder, før de kan skaffe seg oversikt og dypere innsikt, da ønsker man mer tradisjonelle eksamensordninger, slik man fortsatt har på de fleste universiteter. Et annet sted i denne utgaven av Lektorbladet anmeldes boka Seven Myths about Education. Det er ikke vanskelig å se at argumentene for «moderniseringen» av skolens eksamensordninger de siste par tiårene, er tydelig preget av disse mytene. Innenfor dette tenkesettet må skolen bli mindre skolsk og eksamen mindre eksamensk for at eleven kan blomstre fritt og kreativt. Så får det være det samme om noen er så grensesprengende kreative at de finner seg en riksdaler – eller bitcoin – som kan skaffe dem plassen øverst på kirkegolvet.

Denne teksten sto på trykk i Lektorbladet nr. 3/2015

[i] https://www.nrk.no/hordaland/juksesak-blir-behandlet-i-hoyesterett-1.12321811

se mer innhold fra kategorien

Lektorbladet
Politisk leder har ordet

Flere artikler du kanskje er interessert i

Lektorbladet
Lektorlaget heller mot venstre
Medlemmene i Norsk Lektorlag stemmer på klima og miljø og på venstresiden. Dette viser en fersk medlemsundersøkelse.
Lektorbladet
Det skoleåret håret mitt ble grått
Som kontaktlærer får man mange vanskelige situasjoner i fanget, og mange av dem er det helt umulig å forberede seg på.
Lektorbladet
Skolebibliotekene må videreføres
Opplæringslovutvalget foreslår i realiteten å avskaffe skolebibliotek og erstatte det med folkebibliotek. Dette er Norsk Lektorlag sterkt imot.