Av Rita Helgesen
Produktivitetskommisjonen la i februar frem sin rapport om hva som kan styrke fremtidens produktivitet og vekstevne i økonomien. De stadfester at vi nå er på vei ut av ressursøkonomien som er tuftet på blant annet oljen som viktig ressurs. Fremtiden vil være basert på det de kaller en kunnskapsøkonomi. Vi må altså ut av oljehengekøya, utnytte og skape ny teknologi, være innovative og sørge for å få til en realvekst i produktiviteten. Hvordan kan det skje? Hvilke utfordringer har vi, og hvilken rolle kan skolen, utdanningssystemet og lektorene spille for å styrke kunnskapsøkonomien, som skal gjøre det godt å leve i landet også i fremtiden? Vi må nok se litt i bakspeilet og i glasskula for å finne noen svar – og sannsynligvis en del nye spørsmål.
Mindre utenforskap og flere i arbeid?
Dagens situasjon er ifølge Rattsø-kommisjonen preget av «ressursrikdommens forbannelse» med svekket kvalitet på blant annet utdanning og forskning. Samfunnsutviklingen fremover vil preges av jobber som forsvinner som følge av internasjonal konkurranse og arbeidsdeling, teknologiske endringer og robotisering. Arbeidsstyrken må ha kompetanse som gir nødvendig omstillingsevne.
Velferdsstaten, som i dag gjør at Norge er verdens beste land å bo i, er ikke gitt for all fremtid. Pessimistene ser tendenser til en utvikling mot en konkurransestat, der de rikeste blir rike, de fattige fattigere og middelklassen forvitrer. Befolkningssammensetningen endres. Andelen eldre vil øke i forhold til andelen som er i arbeid, og høy arbeidsdeltakelse vil være en forutsetning for å opprettholde et godt velferdstilbud. Det blir derfor enda viktigere i fremtiden at så mange som mulig inkluderes i arbeidslivet.
Antall innvandrere, asylsøkere og flyktninger vil også ha betydning for arbeidsmarkedet i årene fremover. Vi må nyttiggjøre oss deres kompetanse ved at de raskt får tilgang til utdanning, lærer norsk og integreres i arbeids- og samfunnsliv. Mange innvandrere har høyere utdanning, og det er behov for bedre systemer for kartlegging, godkjenning og videreutvikling av den kompetansen de har.
Voksne som mangler grunnskole og/eller videregående skole, deltar i mindre grad i arbeidslivet, og det er tydelige sosiale og økonomiske skillelinjer mellom personer som har gode grunnleggende ferdigheter og dem som mangler dette. Utenforskapet koster samfunnet og den enkelte mye, og det er ofte en sammenheng mellom manglende tilgang til arbeidslivet og dårlig fysisk og psykisk helse. Omtrent 400.000 norske voksne, eller 12% av befolkningen, betegnes som svake lesere i en internasjonal undersøkelse av lese- og tallforståelse (PIAAC). Gjennom nettbaserte moduler og opplæring gjennom NAV skal denne gruppen få tilbud om kurs i grunnleggende ferdigheter. I fremtiden vil det være økt etterspørsel etter personer med yrkesfaglig utdanning, og voksne arbeidssøkere skal i større grad kunne få tilbud om toårig yrkesfagutdanning gjennom NAV eller kunne ta fagbrev på jobb. Det er viktig at de som skal ha ansvar for denne opplæringen, har fagkompetanse.
Grunnutdanningen må bli mer produktiv
Utdanningssektoren har, ifølge Produktivitetskommisjonens første rapport, vært preget av at produktiviteten har gått ned over tid. Det vil si at ressursinnsatsen har økt, mens resultatene som kan måles, har blitt dårligere. Kommisjonens anbefaling for å øke produktiviteten er å heve kvaliteten i hele kunnskapssektoren. De peker på at norsk skole har få elever i toppsjiktet og relativt mange svake elever. Det er for store forskjeller mellom pengebruken og resultatene på landsbasis, men ikke tydelig sammenheng mellom ressursinnsats og elevenes karakternivå.
Kommisjonen peker på at lærerne er skolens viktigste ressurs, men mener at de bør bruke mer av tiden sin på undervisning. Konkurransen om lærerstillingene er dessuten for svak til at man får rekruttert nok kvalifiserte lærere til de laveste trinnene i grunnopplæringen. De mener at man bør satse mer på evnerike elever og elever fra utsatte sosioøkonomiske grupper. De foreslår også å redusere grunnskolen fra ti til ni år, og advarer mot kostnadskrevende reformer med liten effekt. Ludvigsen-utvalgets rapporter om fremtidens skole legger opp til relativt store endringer, men politiske signaler fra regjeringen tyder på at man ikke ser for seg store reformer med det første.
Hver tredje elev faller i dag fra i videregående opplæring, og deres sjanse for å bli stående utenfor arbeidslivet er stor. Årsakene til frafallet er mange, men manglende grunnleggende ferdigheter og svake faglige prestasjoner ser ut til å være et fellestrekk for mange. Problemene oppstår også tidlig i opplæringsløpet. Derfor er «tidlig innsats» og økt oppfølging i grunnskolen tiltak de fleste politiske partiene omfavner. For å få bedre læringsresultater må lærernes faglige dybdekompetanse økes, og vi ønsker flere lektorer inn i grunnskolen. At dagens regjering investerer i videreutdanning av lærere som mangler formell kompetanse og utvider grunnskolelærerutdanningen til fem år, vil forhåpentligvis gi avkastning.
Reform-94 ga elever på yrkesfag muligheten til å oppnå studiekompetanse gjennom mer teori i fellesfagene, og denne akademiseringen er særlig til skade for skolesvake elever, ifølge Produktivitetskommisjonen. Antall elever som ikke består, øker også antallet som ikke er kvalifisert for å gå ut i lære. Yrkesutdanningen bør endres, slik at innslaget av praksisfag blir større også i de to første skoleårene. Større forskjeller mellom læreplanene i yrkesfag og studiespesialiserende programområde, samt tettere samarbeid mellom skole og næringsliv, kan være effektive grep for å hindre frafall og få flere unge ut av ledighet og trygd.
Økt gjennomføringsgrad i høyere utdanning
Gjennomføringsprosenten for høyere utdanning i Norge ligger på 59%, mens gjennomføringsprosenten i Danmark, England og Frankrike ligger på over 80%. Utdanningsnivået i Norge er generelt sett høyt, men andelen som tar master- eller doktorgrad er lavere enn i mange andre OECD-land. Begrepet «master-syke» er dermed ganske misvisende. Det er svært lav andel, bare 17%, uteksaminerte i matematikk, naturvitenskapelige og teknologiske fag, og denne andelen har gått nedover. For å få til produktivitetsvekst i fremtiden må antallet som tar høyere utdanning økes, særlig innen realfagene.
Fremtidens lærere
Fremtidssamfunnet blir ytterligere preget av teknologi, og arbeidsplasser vil forsvinne og nye skapes. Lærere skal utdanne barn og unge til yrker vi ikke riktig vet hva er, og mange nye yrker vil sannsynligvis ha en løsere tilknytning til arbeidslivet. Den digitale lærer og nettbasert undervisning på alle nivåer er allerede ganske vanlig, og vi må nok regne med at konkurransen mellom private og offentlige tilbydere vil øke. Kanskje vil ikke læreryrket i fremtiden være en så trygg arbeidsplass som mange opplever den som i dag? Statistisk Sentralbyrås fremskrivinger av tilbud og etterspørsel av lærere mot 2040 viser at det vil bli mangel på grunnskolelærere, men overskudd på faglærere og andre lærere. Særlig stor vil mangelen på grunnskolelærere bli dersom man øker lærertettheten.
En mer effektiv offentlig sektor
Offentlig sektor har est ut de senere årene. Omfattende politisk og administrativ målstyring har skapt behov for kontroll og rapportering, med økt byråkratisering og stadig flere årsverk innen byråkratiet. Norsk Lektorlag har lenge pekt på at tidstyver, unødvendig detaljstyring og manglende tillit til lærernes profesjonalitet stjeler tid fra arbeidet for å fremme elevenes læring.
Produktivitetskommisjonen peker på at «flere rigiditeter i offentlige arbeidsmarkeder vanskeliggjør bruk av ressursene, særlig når det gjelder lønnsmessige styringsmuligheter, plassering av arbeidskraften og organisering av arbeidet.» Lærerne har vært lønnstapere siden 1970-tallet, og for å sikre kvalitet og rekruttering i fremtidens kunnskapsøkonomiske samfunn, må læreryrket fremstå som attraktivt både når det gjelder lønn og arbeidsforhold. Norsk Lektorlag og våre medlemmer kan gjøre en forskjell. Vi kan tilby god fagkompetanse, og vi skal også fremover arbeide for at høy utdanning skal lønne seg.
Denne spalten er publisert i Lektorbladet #2 2016.