Til tider har debatten mellom dem som ville ha mest mulig data-basert undervisning, og dem som ville ha minst mulig, vært hissig. Den høye temperaturen kan til dels forklares med at den nye teknologien kom samtidig med en rekke omstridte endringer i skolen, ikke minst R94.
Rasjonaliseringstankegang i 1994
I stortingsmeldingen Om IT i utdanningen (1994) skrev daværende utdanningsminister Gudmund Hernes blant annet: ”Bruk av IT vil kunne lede til bedre individualisering av undervisningen ved tilpasning til den enkeltes takt og tempo og ved umiddelbar tilbakemelding om hvordan det går og om resultatene av arbeidet. Dette kan også effektivisere undervisningen og frigjøre lærertid til andre sider ved opplæringen. ”
Disse ønsker om dobbel uttelling, mer individualisert og tilpasset opplæring på den ene siden og frigjøring av lærertid på den andre siden, la uheldige føringer for tenkningen om pc-bruk. Teknologibasert rasjonaliseringsoptimisme og undervisningstimekutt passet sammen som hånd i hanske. Elever kunne utstyres med pc og arbeidsplaner og erklæres habile i den nye autonome elevrollen. Den nye læreren skulle være læringssekretær og veileder. Innsparing på undervisningsbudsjettene ble en pedagogisk korrekt fristelse gjennom hele 90-tallet – i lyset fra framtidsvisjonen Skola 2000 – den undervisningsfrie skolen.
Ny kurs med Kunnskapsløfet
Et tiår seinere måtte man korrigere kursen kraftig. Stortingsmeldingen om Kvalitet i skolen (2008) sier blant annet: ”Forskning tyder på at tilpasset opplæring ofte har blitt tolket som ensbetydende med mer individualisert opplæring, for eksempel gjennom bruk av arbeidsplaner. Departementet vil understreke at tilpasset opplæring ikke innebærer at hver enkelt elev har krav på en individuell plan for sin opplæring, eller at mer tid bør benyttes på individuelt arbeid. ”
I tillegg understrekes det at det er lærerens kunnskaper og evne til å lede elevenes læringsarbeid som er avgjørende. Læreren kan ikke erstattes verken av digitale læremidler eller andre verktøy. Det er derimot læreren som skal velge ut og bruke verktøyet. Stortingsmeldingen om lærerrollen (2009) peker også på at faglig trygghet hos lærene ”åpner for en friere tilnærming til faget og et grunnlag for improvisasjon når det er nødvendig, slik at undervisningen kan varieres gjennom bruk av ulike arbeidsmåter og et bredt repertoar av læremidler.” Tenk det.
NDLA – fra pedagogisk prosjekt til økonomiprosjekt basert på monopol
Tanken om at lærere kan erstattes av pc’er er nå gått av moten. Men tanken på at teknologi er ensbetydende med rasjonaliseringsgevinster slik det var under industrialiseringens tidsalder, sitter dypt. Dette forklarer hvordan NDLA, som i utgangspunktet var et godt prosjekt for å gi skolen enkel tilgang til digitale læremidler, ganske uforutsett ble forvandlet til et økonomiprosjekt. I fjor sommer fikk Norsk Lektorlag flere bekymringsmeldinger om skoler som ikke fikk penger til bøker fordi NDLA skulle finansieres. Lærere og elever ble henvist til fagstoffet på NDLAs nettside. Faglærernes protester ble avfeid som teknologivegring. De fylkeskommunale saksdokumentene om NDLA viser liten respekt for lærerrollen slik den er beskrevet i Kunnskapsløftet. Saksframstillingen viser også manglende innsikt i de historiske og samfunnsmessige forutsetningene som ligger til grunn for fagmiljøene som har utviklet lærebøker. Mens departementet nå har ambisjoner om en ny grunnskolelærerutdanning der alle undervisningsfag og skolerelevante emner skal være forankret i et forskningsaktivt miljø, mener talsmenn for NDLA at ”fylkeskommunale fagmiljøer” skal produsere læremidlene til fagene i videregående. Og de vil ikke ha konkurranse fra andre. I følge den fylkeskommunale saksutredningen bør man nemlig organisere NDLA slik at man unngår risiko for konkurranse.
Kritikk av NDLA er ikke det samme som teknologivegring
For lektorer som er utdannet innen universitetstradisjonens idealer om fri forskning, fri faglig debatt og vitenskapelig tenkemåte, virker den fylkeskommunale argumentasjonen for NDLA-prosjektet forstemmende. På den åpne konferansen som stilte spørsmålet om NDLA er en trussel mot fagligheten og friheten i Oslo 30.november i fjor, ble svaret et ganske samstemt ja. Innvendingene mot konstruksjonen NDLA er nå så mange og vektige at det gir håp om at de fylkeskommunale skoleeierne vil lytte. For Norske Lektorlag er det viktig å få gehør for at faglærerne må ha størst mulig frihet til å velge læremidler. Valgene avhenger av fag og tema, av elevgruppe og organiseringen av undervisingen – og også av den enkelte faglærers personlige preferanser. Vi kan ikke se at verken skolen eller samfunnet er tjent med en pedagogisk eller faglig ensretting. De aller fleste foretrekker en kombinasjon av lærebøker og andre læremidler. Det får ikke hjelpe at skoleeierne ble sittende med en ressurskrevende og tungvint bokutlånsordning etter innføringen av prinsippet om gratis læremidler i videregående skole.
Hvorfor ikke lette lærernes arbeidssituasjon?
Det er synd at IKT-lanseringen i skolen så ofte ble innrettet som moralistisk tvangsmodernisering av lærerne og sjelden som et tiltak for å lette arbeidssituasjonen. Uferdig og billig teknologi påførte i stedet lærerne dobbeltarbeid som selvsagt utløste motvilje. Dette ble et ledd i mistankens sosiologi som en del av R94, og som kom til uttrykk så seint som i 2005 i Utdanningsdirektoratet Strategi for digitale læringsressurser der man mente det gikk tregt med digitaliseringen fordi lærerne hadde liten vilje til ending og til refleksjon over egen praksis. I sitt høringssvar minnet Norsk Lektorlag om at når lærere i mange tilfeller har valgt å ikke bruke knappe tidsressurser til økt bruk av digitale læremidler, har de gjerne hatt meget gode grunner til det. Kravet om ”forandringsvilje” i skolen har ført til en overflod av innovative tiltak og utvendige aktiviteter som ikke er blitt evaluert ut fra elevenes læringsresultat. Innføringen av IKT har ofte vært en komponent i disse tiltakene. Med kursendringen etter 2005 har vi fått sterkere fokus på elevens læringsresultater og økt bekymring for utviklingen i skolen. Flere politikere er også blitt klar over at undervisningspersonalet har svært travle arbeidsuker. Kanskje vil vi nå få program beregnet på å avlaste lektorers og læreres rutineoppgaver? Det trengs også god tilgang til funksjonelle digitale arkiv over litteratur, artikler, filmer, nyhetsprogram og læremidler som kan velges etter behov.
Lektorbloggene – nytt medium for kollegialt samarbeid
De sosiale mediene, ikke minst de såkalte lektorbloggene, innbyr til faglig og pedagogisk samarbeid mellom kolleger over hele landet. Det betyr at faglig samarbeid ikke er bundet til egen skole eller møtetider. På mange måter passer denne nye teknologien svært godt til den tradisjonelle, akademiske måten å arbeide på. Arbeid drives av faglig motivasjon og genuin interesse, og samarbeid med fagfeller er basert på gjensidighet og frivillighet, ikke av ytre kontroll og kontortid. Ulempen ved disse arbeidsformene er det grenseløse arbeidslivet. Fordelen er at man kan inngå avtaler med arbeidsgiver om økt bruk av hjemmekontor og redusere reiser til jobben. Hittil finnes det dessverre for få skoleeiere som tenker i slike retninger når det er snakk om potensialet i den digitale revolusjonen. Det bør ikke hindre Norsk Lektorlags tillitsvalgte i å foreslå nye og kreative løsninger når arbeidstidsplanene for neste år skal drøftes.
(Publisert i Lektorbladet nr 1-2010)