Det vitner om en arroganse som er få forunt og som fra et statsrettslig perspektiv er dypt problematisk.
Ytringsfriheten på fritiden
Dette handler om offentlig ansattes ytringsfrihet på fritiden, og hvor langt den egentlig går. En ungdomsskolelærer som også er FrP-medlem skrev en kommentar på Facebook en sen kveld. Under et bilde av Sumaya Jirde Ali og Sylvi Listhaug som var etterfulgt av en påstand om at Ali og Listhaug ble forskjellsbehandlet i media, skrev læreren i kommentarfeltet: «Fjern bildet til venstre vær så snill..! Jeg blir dårlig av den skapningen!». Det var Jirde Ali som var avbildet til venstre. Upassende og usmakelig kommentar, mente mange, inkludert kommunen.
Kommunen mente læreren hadde brutt de rettmessige forventningen arbeidsgiver må kunne ha til lærere, og ga henne en advarsel. Læreren protesterte. Hun mente at hun hadde rett til å skrive hva hun ville på fritiden, og at uttalelsen lå innenfor grensen for hva offentlig ansatte lovlig kan ytre seg om. Læreren klaget til sivilombudsmannen, og fikk medhold i at det ikke fantes rettslig grunnlag for disiplinærreaksjonen. Sivilombudsmannen ba kommunen om å trekke advarselen tilbake.
Utrolig mye dumt
Men det vil kommunen ikke. Og det er her saken begynner å bli rettslig interessant. Uttalelsen fra Sivilombudsmannen er trygt innenfor de rammene domstolene har gått opp i saker om ytringsfrihet og politisk syn, nemlig at undervisningspersonale kan si utrolig mye dumt og upassende på fritiden så lenge de ikke bedriver politisk agitasjon i klasserommet.
Hvorfor vil da ikke kommunen følge sivilombudets anbefaling? Dét er uklart.
Læreren selv kan vanskelig tvinge arbeidsgiver til å trekke tilbake advarselen gjennom domstolsbehandling ettersom den trolig ikke har hatt negative konsekvenser for henne.1 Som disiplinærstraff er dessuten advarselen gjort ganske så virkningsløs gjennom sivilombudsmannens grundige behandling av saken.
Hindre urett
Formålet med Sivilombudsmannens virksomhet er å hindre at det begås urett i den offentlige forvaltning mot den enkelte borger, samt bidra til at menneskerettighetene respekteres. Det er ikke ofte forvaltningen velger å overse ombudsmannens uttalelser.
At kommunen nekter å forholde seg til Sivilombudsmannens uttalelse, er bekymringsfullt fordi det bryter med selve grunnforutsetningen for Sivilombudsmannens mandat. Det bryter også med Stortingets kontrollfunksjon med forvaltningen. Det er en forutsetning for institusjonen Sivilombudsmannen at forvaltningen bøyer seg for ombudsmannens uttalelser. Hovedregelen i norsk forvaltningspraksis er derfor at forvaltningen følger ombudsmannens anbefalinger. Noe annet ville undergrave Ombudets virksomhet. Og nettopp derfor er det alvorlig at kommunen ignorerer Sivilombudsmannens uttalelse i denne saken.
En sak for retten?
Ombudsmannsordningen er et alternativ til domstolskontroll. I tilfeller hvor forvaltningen ikke er villige til å innrette seg etter Sivilombudsmannens anbefaling, kan han anbefale søksmål for klageren. En slik anbefaling fra Sivilombudsmannen brukes bare i de tilfellene hvor forvaltningen ikke vil bøye seg. I dette tilfellet er nok dette både et viktig og riktig virkemiddel. Det er derfor å håpe at sivilombudsmannen bruker dette virkemiddelet så læreren kan kjøre denne viktige prinsipielle saken til retten. Så vidt vi vet, er læreren uorganisert.
Det er uheldig at spørsmål der ombudsmannen og forvaltningen har ulikt syn ikke får en rettslig avklaring. Når det gjelder læreres opptreden på sosiale media utenfor arbeidstid kan det være på tide med en rettslig avklaring.
Det litt ironiske i saken er ungdomsskolelæreren er medlem av det eneste politiske partiet som i Stortinget i ulike sammenhenger ikke har stilt seg bak uttalelser om viktigheten av Ombudsmannens uttalelser. Nå kan det være et poeng for henne at også hennes eget parti støtter opp om Ombudsmannens uttalelser.