Skole og utdanning er en av de viktigste sakene i valgkampen. Men hva vil partiene og politikerne med skolen? Det er ikke alltid like enkelt å forstå. De løfter gjerne frem enkeltsaker, ofte fremstilt som det nye superverktøyet. Det tror ikke vi på. Skole og utdanning er både detaljert helhet og hardt arbeid, etappevis, skoleår for skoleår.
Før lektorene og lærerne styrte i skolen, var det teologenes tid. Men kunnskapen erstattet troen, og det var et skifte som var fruktbart for skolen. De siste tiårene har politikerne stadig utfordret lektorenes og lærernes posisjon. Kanskje med størst styrke fra rundt 2000-tallet, da lokalpolitikere ble gjort til skoleeiere. Fra å ha ansvar for å sikre gode rammer for det som prioriteres i skolen, har de grepet stadig lenger inn i skolen og lektorens arbeidshverdag.
Politiske vedtak om innkjøp av «skjerm» på bekostning av trykte bøker i grunnskolen og beslutning om prøver med anonym retting i videregående skole er bare noen eksempler. Vi ser igjen at kunnskap utfordres av tro – nå i form av politisk ideologi. Utvalget for framtidens fellesskole peker på noe sentralt: Clemet ville at skolen skulle styres nedenfra, ikke ovenfra:
(…) Styringen skulle fra nå baseres på mer generelle nasjonale mål, tydelig ansvarsplassering og økt lokal handlefrihet. Kunnskapsløftet innebar en ytterligere forskyving av ansvaret for skolen fra sentralt til lokalt nivå. Kommunene fikk blant annet overført ansvaret for klassestørrelser og for forhandlinger med lærerne, og økt handlingsrom til å oppnå de nye kompetansemålene.
Politisk styring av skolen ovenfra har blitt supplert med mer detaljert politisk styring nedenfra, og med stadig større styringsiver.
Politikere som styrer i skolen, på bekostning av lektorer og lærere, har på ingen måte gjort skolen bedre.
Den norske fellesskolen styres politisk både sentralt og lokalt, hvor generelle nasjonale mål suppleres av lokalt fastsatte mål. De kan være både gjenstridige og inngripende i lektorens yrkesutøvelse: Vurderingssystemet skal være faglig og reliabelt, samtidig kommer det (u)klare signaler om at det aller viktigste er at elevene skal bestå.
På veien har skolens kjerneoppgave blitt mer utydelig, samtidig som skolens samfunnsoppdrag oppleves å bli stadig bredere. Men alt som dukker opp av samfunnsmessige utfordringer, kan ikke, og skal ikke inn i skolen.
Skolen kan ikke løse alt, og et stadig utvidet samfunnsoppdrag svekker skolens legitimitet som utdanningsinstitusjon.
Nå må det ryddes, og det må bli tydelig hva skolens kjerneoppgave skal være, og hva som skal befinne seg i sirklene utenfor kjernen. Først når vi vet hva skolen skal være, kan vi si om skolen lykkes eller ikke. I tillegg må man se på alle midlene som har blitt tilført utdanningssektoren, men som ikke når klasserommene. Disse midlene må føres tilbake til klasserommet, der våre lektorer er i skolen og ønsker oppdraget som faglige voktere. Det gir elevene trygge omgivelser for læring.
Utvalget for framtidens fellesskole må peke på behovet for å rydde i skolens mange oppdrag, og for å løfte frem undervisning som skolens kjerneoppgave. Utvalget må se på styringsstrukturen i skolen for å vurdere hvordan denne hindrer skolens kjerneoppgave. Den kunnskapen og den diskusjonen hører hjemme i de politiske partiene, og den må tas uten peke-leken om hvem som har skyld i utviklingen. Det er denne diskusjonen partiene skal ta i valgkampen, ikke de enkle fremstillingene om det nye superverktøyet.