Omfanget av midlertidig ansettelse i Norge er svært utbredt (8,3 prosent i 2011). Vi får jevnlig henvendelser fra medlemmer som er ansatt i midlertidige stillinger. Mange er usikre på hvilke rettigheter man har som midlertidig ansatt.
Arbeidsgivere er pålagt å drøfte bruken av midlertidig ansettelse med de tillitsvalgte. I kommunal og fylkeskommunal sektor er denne drøftingsplikten presisert og forsterket i hovedtariffavtalen. Arbeidsmiljøloven gjelder for alle arbeidsforhold. I tillegg finnes det noen bestemmelser i særlover for definerte områder.
Hovedregel – fast ansettelse
Arbeidsmiljølovens krav til fast ansettelse (§ 14-9) innebærer forutsigbare rammebetingelser for begge parter i et arbeidsforhold. Foruten å gi arbeidstakerne den nødvendige trygghet sikrer fast ansettelse en saklig og forsvarlig prosess i forbindelse med oppsigelse.
Unntak – adgang til midlertidig ansettelse
I følgende tilfeller kan midlertidig ansettelse benyttes (sitert fra aml.):
– når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet adskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten
– for arbeid i stedet for en annen eller andre (vikariat)
– for praksisarbeid
– deltaker i arbeidsmarkedstiltak i regi av eller i samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten
– for idrettsutøvere, idrettstrenere, dommere og andre ledere innen den organiserte idretten
– Øverste leder i en virksomhet kan ansettes på åremål.
– Ansettelse på åremål kan avtales når dette anses nødvendig som følge av overenskomst med fremmed stat eller internasjonal organisasjon.
De to første alternativene er de mest praktiske. Det første punktets utgangspunkt er at midlertidig ansettelse kun kan foretas dersom virksomheten har behov for å få utført arbeid som er annerledes enn det arbeidet som normalt utføres. Behovet må være midlertidig. Eksempler: Sesongarbeid med innhøsting av frukt og bær, servering på uterestaurant og lignende. Vanlige, løpende oppgaver skal ikke utføres av midlertidig ansatte. Generelle svingninger i markedet er ikke tilstrekkelig grunn til midlertidig ansettelse. Men i uforutsette situasjoner som gir kortvarige topper i arbeidsmengden, vil midlertidig ansettelse være i orden.
I praksis ser man at arbeidsgivere påberoper seg at man har et «prosjekt». Dersom virksomheten baserer seg på å utføre deler av det ordinære løpende arbeidet innen ulike prosjekter, vil regelen ikke komme til anvendelse. Det andre punktet gjelder typisk tilfeller hvor vikaren overtar en bestemt persons arbeidsoppgaver i vedkommendes fravær. Bestemmelsen gjelder også i tilfeller hvor arbeidsoppgavene omfordeles internt, slik at vikaren ikke gjør nøyaktig de samme arbeidsoppgavene. Vikaren må faktisk erstatte en person som er midlertidig fraværende, alternativt være midlertidig ansatt i påvente av at noen skal ansettes fast i ledig stilling. Et permanent behov for arbeidskraft kan ikke dekkes opp ved løpende å la vikarer rullere i midlertidige stillinger.
I skolen gjelder i tillegg opplæringsloven § 10-6. Det kan ansettes midlertidig hvis det ikke er søkere til stillingen som fyller opplæringslovens kompetansekrav til undervisningspersonell.
I statlig sektor er det en noe videre adgang til midlertidig ansettelse, se Tjenestemannsloven, særlig § 3.
Etter sammenhengende midlertidig ansettelse i fire år i virksomheten, skal ansettelsen betraktes som fast. Hvis virksomheten har ansatt en arbeidstaker i midlertidig stilling uten at kravene er oppfylt, vil arbeidstaker ha krav på fast ansettelse. Hvis arbeidsgiver ikke er enig i dette, må arbeidstaker reise sak for domstolene for å få avgjort spørsmålet om den midlertidige ansettelsen er lovlig.
En arbeidsavtale skal være skriftlig, men en muntlig avtale om midlertidig ansettelse vil også være bindende. Det er arbeidsgiver som har bevisbyrden for at vilkårene for midlertidig ansettelse er oppfylt.
Publisert i Lektorbladet nr 1 -12 (02.02.12)