Overtallighet har vært et tema på flere skoler denne våren, og spesielt situasjonen i Østfold fylkeskommune har fått stor oppmerksomhet. Ansatte der gikk lenge i uvisse om de fremdeles hadde en jobb, eller om de var i besittelse av det fylkeskommunen omtalte som «overskuddskompetanse» – det vil si at du blir overtallig og mister jobben. Det ble forespeilet en reduksjon på rundt 100 faste undervisningsstillinger.
Våre tillitsvalgte la ned grundig arbeid i prosessen, en prosess som heldigvis endte med at antall overtallige blant fast ansatte ble vesentlig redusert, og at det vil dreie seg om rundt fem stillinger. Men samtidig forsvant også 70 midlertidige stillinger, og det ble stopp i nyansettelser.
«Vi kan risikere en tapt generasjon lektorer i fylket», sa et medlem til meg da jeg var på skolebesøk. Ingen nyansettelser betyr at nyutdannede lektorer må finne seg jobb andre steder enn i Østfold fylkeskommune. Noen er heldige og får jobb andre steder i undervisningssektoren. Andre igjen kan søke seg vekk fra skolen allerede før de har fått prøve seg der etter fullført utdanning. Mange av disse lektorene kommer ikke tilbake til skolen når arbeidsmarkedet igjen endrer seg. Altfor mange godt kvalifiserte lektorer arbeider i dag helt andre steder enn i skolen. Jeg gjentar, vi har ingen utdanningskrise, vi har en arbeidslivskrise.
En kartlegging av hvor mange undervisningsansatte som nærmer seg pensjonsalder de nærmeste årene, vil gi en god indikasjon på behovet for å rekruttere ny arbeidskraft i skolen. Det burde ha skjedd i Østfold, og det bør skje andre steder. Med unntak av Rogaland og Oslo vil elevtallet gå ned. Kunnskap om aldersfordelingen blant ansatte bør være et like aktuelt kunnskapspunkt som utviklingen i elevtall. Om ikke kan det å løse et problem på kort sikt, skape en ny utfordring i neste omgang. Skolen mangler nemlig allerede i dag for mange kvalifiserte til å undervise.
I en periode hvor vi i skolen risikerer både lokal overtallighet og ansettelsesstopp, må det samtidig tenkes rekruttering. Et godt tilbud om faglig videreutdanning for dem som er midt i lektorkarrieren, er ønsket av mange. Et målrettet tilbud om videreutdanning vil være et godt vern mot overtallighet, som ofte går på bekostning av de yngste. Det vil også være et vern mot ansettelsesstopp, slik at vi ikke mister en generasjon ferske lektorer i den overgangssituasjonen vi er inne i.
Stram kommuneøkonomi gjør at nasjonale myndigheter må ta ansvar for at et slikt prosjekt for utdanningssektoren er fragmentert. Kunnskapsdepartementet, skolens departement, har delegert store deler av ansvaret for skolen til kommune og fylke. Vi erfarer at de forskjellige delene av utdanningssystemet til tider kan ha ulike og til dels motstridende interesser. På samme tid som Kunnskapsdepartementet har en rekrutteringsstrategi, hvor det blant annet står at «Regjeringen vil få mer kunnskap om hvordan arbeidsforhold har innvirkning på motivasjonen for å søke lærerutdanning og bli i læreryrket, og årsaken til at noen forlater yrket», finnes ingen målrettede tilbud om videreutdanning lokalt, der overtallighet og ansettelsesstopp er en realitet. Heller pekes det på fra departementet at lokale beslutninger må tas av lokale folkevalgte. Da kan vi stille spørsmål ved den nasjonale strategien. Det skal vi fortsette å utfordre, og vi skal bidra med forslag til gode løsninger!