Spørsmål og svar: Etter bruddet i IA-forhandlingene – hva skjer nå?
Publisert
Skrevet av redaksjonen
Bruddet skyldtes i hovedsak uenigheter knyttet til sykelønnsordningen. Konflikten dreide seg om hvordan og i hvilken periode avtalen skulle garantere at regjeringen ikke kunne fremme endringer uten enighet med partene.
Akademikerne mener at LO og NHO har hovedansvaret for at IA-avtalen ikke ble fornyet, og at arbeidstakerne har mistet viktig innflytelse på sykelønnsordningen.
Akademikernes hovedmål i årets IA-forhandlinger har vært å sikre en avtale som forplikter både partene og myndighetene til et tett samarbeid om å redusere sykefraværet.
Vi har ønsket å ivareta sykelønnsordningen og samtidig bli enige om konkrete tiltak for å få ned fraværet. Et viktig mål for oss har også vært å beholde et nasjonalt og forpliktende trepartssamarbeid, der både arbeidsgiverne, fagforeningene og myndighetene sammen jobber for et mer inkluderende arbeidsliv.
Selv om arbeidsminister Tonje Brenna ikke har utelukket muligheten for å gjenoppta IA-forhandlingene etter bruddet, er det usikkert om det er aktuelt eller fører frem.
Partene og myndighetene møtes regelmessig i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd (ALPR), og det er naturlig å forvente at rammene for videre trepartssamarbeid vil bli drøftet i denne arenaen. Neste ordinære møte i ALPR er i mars.
LO har brutt samarbeidet med NHO og de andre hovedorganisasjonene på arbeidsgiversiden med begrunnelse i IA-forhandlingene. De har også bedt om at forhandlingene gjenopptas. Akademikerne er usikre på hva som blir utfallet av dette.
Unio, YS og Akademikerne ønsker en avtale, og har bedt regjeringen gjenoppta forhandlingene.
Fra 1. januar 2025 vil vi ikke lenger ha en nasjonal avtale som forplikter myndighetene, arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene til å samarbeide om å redusere sykefraværet og frafallet på norske arbeidsplasser.
Dette betyr at det ikke lenger vil være et formelt rammeverk for felles innsats mot disse utfordringene. Myndighetenes forpliktelse til å stille med nødvendige virkemidler og finansiering for tiltak faller bort, eller vil bli videreført på den måten myndighetene selv ønsker.
Folketrygdloven krever at sykefravær utover arbeidsgiverperioden (16 dager) skal være legemeldt. Fravær på opptil tre dager kan være egenmeldt, uten at arbeidsgiver kan kreve legemelding.
Tidligere har IA-avtalen inkludert bestemmelser om en utvidet egenmeldingsperiode, men i den siste avtaleperioden har dette kun vært en oppfordring. De fleste offentlige virksomheter har likevel praktisert en utvidet egenmeldingsperiode.
Myndighetene har, med bakgrunn i fastlegesituasjonen, satt i gang en prosess knyttet til reglene om egenmelding i folketrygdloven. Blant annet har Proba Analyse levert en utredning til Arbeids- og inkluderingsdepartementet om dagens ordning.
Det er usikkert om myndighetene vil gjøre endringer i reglene, men det er sannsynlig at det pågår en dialog mellom Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet om saken.
De sentrale partene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden har ikke lenger et forpliktende samarbeid om å redusere sykefravær og hindre frafall fra 1. januar 2025. Myndighetene har heller ikke lenger en plikt til å finansiere tiltak eller stille virkemidler til disposisjon for dette arbeidet.
De alminnelige reglene for samarbeid på lokalt nivå som følger av arbeidsmiljøloven, hovedavtalene og øvrige tariffavtaler, gjelder fortsatt. Der det allerede eksisterer et godt samarbeid om forebygging av sykefravær og arbeidsmiljø, oppfordres det til å fortsette dette arbeidet på lokalt nivå.
Nei, det betyr ikke nødvendigvis at Arbeidslivssentrene legges ned fra nyttår, men situasjonen er usikker.
NAVs arbeidslivssentre har vært en del av myndighetenes forpliktelse i IA-avtalen, og det har vært bred enighet om at disse sentrene har bidratt positivt. Etter bruddet i IA-avtalen er det opp til myndighetene å bestemme hva som skal skje med sentrene. Dersom det blir aktuelt med omorganiseringer, gjelder regelverket for omstilling i staten.
Under IA-avtalen 2019–2022 ble det lagt frem syv bransjeprogrammer. Akademikerne har vært involvert i programmene for sykehus og olje- og gassbransjen.
Uten en IA-avtale bortfaller statens forpliktelse til å finansiere disse programmene. Det er nå opp til de involverte partene å finne ut hvordan samarbeidet skal fortsette. Arbeidsgiverorganisasjonene må vurdere om de kan stå for finansieringen på egen hånd.
Mange arbeidsplasser som har deltatt i bransjesatsingen, har oppnådd gode samarbeid mellom tillitsvalgte og arbeidsgiver. Vi håper at slike samarbeidsformer kan videreføres, selv om bransjeprogrammene ikke lenger eksisterer.
Det er lite trolig. Det er bred enighet og solid kunnskap som viser at karensdager ikke har en positiv effekt på å redusere sykefraværet.
Akademikerne støtter ikke innføring av karensdager.
I flere fylker har det vært etablert lokale IA-råd, der både myndighetene og representanter for partene har deltatt. Rådene har samarbeidet om lokale tiltak og arrangementer, samt delt kunnskap og erfaringer. Akademikerne har vært representert i de fleste av disse rådene gjennom tillitsvalgte i medlemsorganisasjonene.
Fremover er det opp til de lokale partene å avgjøre om de vil fortsette samarbeidet. Ettersom NAVs arbeidslivssentre har spilt en viktig rolle i å drifte de lokale IA-rådene, vil den videre skjebnen til disse sentrene trolig ha betydning for hvordan det lokale samarbeidet utvikler seg i fylkene.
Akademikerne har etablert et eget IA-nettverk sammen med medlemsorganisasjonene. I dette nettverket vil vi drøfte hvordan vi best kan gå videre med saken, før vi tar opp i vårt styre.
Akademikerne mener det er et nederlag for trepartssamarbeidet og den norske samarbeidsmodellen at samarbeidet om å redusere sykefraværet har brutt sammen.
Vi frykter at virksomheter med det høyeste sykefraværet vil rammes hardest av at IA-samarbeidet faller bort. Vi har allerede fått tilbakemeldinger fra tillitsvalgte som uttrykker bekymring for at den lokale dialogen om forebyggende arbeidsmiljøarbeid vil bli svekket, ettersom dette ikke lenger er en forpliktelse i en nasjonal avtale.
Både Arbeidstilsynet og Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami) har fått tilført midler gjennom IA-avtalen som en del av arbeidsmiljøsatsingen. Akademikerne regner med at myndighetene vil videreføre denne satsingen på en eller annen måte.